Christian Frederik

Senhøsten 1813 rykket den svenske kronprinsen opp gjennom Holstein og Slesvig (Sønderjylland) og fremtvang dansk kapitulasjon og snart avståelse av Norge. Meldingen om Kieltraktaten av 14. januar 1814 kom til Norge fjorten dager etter. Avtalen innebar at kong Frederik 6. skulle avstå Norge i sin helhet til den svenske kongen mot ulike former for kompensasjon. Men dette førte ikke til at Christian Frederik og de sivile og militære myndigheter overga landet. Fra slutten av januar satte han isteden i gang en norsk reisning mot denne fredsavtalen.

Historikerne har vært uenige om hvilken rolle kong Frederik 6. spilte i den norske reisningen og hans relasjon til Christian Frederik. Både den norske historikeren Knut Mykland og den danske historikeren Ole Feldbæk var enige om at kongen i København stilte seg positiv til prinsens opprørsplaner før Kielfreden 14. januar 1814. Deretter skilles de historikerne i to lag. Mykland hevdet at kongen fortsatte å støtte Christian Frederiks opprør i Norge til langt ut på våren, mens Feldbæk tok til orde for at kongen følte seg nødt til å forsøke å overtale fetteren til å stanse motstanden mot den svenske tronarvingen Karl Johan etter Kielfreden. Stormaktene kunne lett gripe inn og straffe Danmark for sin sendrektighet.

Mykland har kalt Frederik 6.s rolle for et dobbeltspill, der det gjaldt å forsikre Sverige og stormaktene om at Danmark ville etterleve fredsavtalen, men samtidig yte den norske reisningen støtte. Mykland viser til at Danmark økte trafikken med kornskuter til Norge våren 1814 for nettopp å støtte opp under opprøret. Kongen hadde også sterke personlige motiver for å forsøke å forene de to tvillingrikene under sitt herredømme. Norge hadde vært i en form for union med Danmark siden 1380.

I utgangspunktet mente Christian Frederik at han ved en eventuell atskillelse av Norge fra Danmark skulle kunne bestige tronen i et selvstendig Norge i kraft av sin arverett. Prinsens mål var å bli hyllet som norsk enevoldskonge i kraft av arveretten, kongeloven av 1665 og suverenitetsakten i 1661. Til dette kom at Frederik 6. hadde løst nordmennene fra troskapseden til kongen, og ført suvereniteten tilbake til dem.

Få dager etter at Christian Frederik i slutten av januar 1814 mottok meldingen om Kielfreden, skrev han på Eidsvoll (hvor han var Carsten Ankers gjest) det første utkast til de proklamasjoner som skulle sendes ut ved hans tronbestigelse. Her møter vi ham som eneveldets ektefødte sønn; han ville ta rikets styre i sine hender i kraft av arveretten og styre landet som rikets arveenevoldskonge.

I Trondheim ble han en uke senere stilt overfor kravet om en grunnlov, uttrykt i en adresse ført i pennen av den unge byskriveren Carl Valentin Falsen og underskrevet av 60 av byens fremste embetsmenn og borgere. Men prinsen reagerte klart negativt på kravet, og Falsen fikk utvetydige vitnesbyrd om at han var i unåde.

13. februar var Christian Frederik tilbake på Eidsvoll, og nå omredigerte han de proklamasjoner som skulle sendes ut ved hans tronbestigelse. Det er betegnende at han nå tok med et vagt løfte om at han «i roligere og lykkeligere tider» ville gi sine «trofaste undersåtter» en grunnlov. Men på kort sikt var planene de samme som før. Landet skulle være et enevelde og regimet baseres på «Vor Slægts usvækkede Ret til Norges Trone». Folkets oppgave ble avgrenset til det å være «den stormægtigste Fyrste og Herre, Kong Christian Frederik til Norge og hans Slægt hulde og tro som Eders rette enevolds Arvekonge». At han likevel ikke følte seg trygg på hvordan proklamasjonene ville bli mottatt, fremgår av at han 15. februar innkalte en del sentrale embetsmenn, offiserer og næringslivsmenn til et møte dagen etter – det møtet som i ettertid er omtalt som stormannsmøtet eller «notabelmøtet» på Eidsvoll.

På stormannsmøtet gav 19 av de 21 nordmennene der uttrykk for at Christian Frederik burde gi avkall på arverett og heller la seg velge, siden suvereniteten var tilbakeført til det norske folket. Prinsen kom i en heftig diskusjon med Georg Sverdrup. Samtalen endte med Sverdrups bestemte avvisning av prinsens arvekrav på den norske trone: «Dertil har Deres kgl. Højhed ikke mere ret end jeg.» På dette fulgte prinsens definitive kapitulasjon. Han omredigerte proklamasjonene nok en gang, og tok nå med at det skulle velges en riksforsamling som skulle gi landet en grunnlov. Henrik Wergeland sammenfattet senere hva Sverdrups kategoriske standpunkt hadde ført til: «Disse ord bør ingen Nordmand glemme. Fra dem stammer vor Konstitution.»

Dette synet på stormannsmøtet er stort sett blitt stående i ettertiden. Historikeren Yngvar Nielsen omtaler riktignok resultatet av møtet som et kompromiss, men det er intet som tyder på at deltakerne på møtet har oppfattet det slik. «Folkesuveræniteten seiret helt og uavkortet,» lyder Halvdan Kohts konklusjon. Folkesuvereniteten seiret for så vidt som Christian Frederik fra nå av gav opp sine tidligere planer om å la seg utrope til konge med henvisning til arveretten, men han hadde tross det fortsatt et fast grep på rikets styre. Med proklamasjonene av 19. februar tok han enevoldsmakten på kort sikt inntil riksforsamlingen var ferdig med sitt arbeid. Han øvde også en utstrakt innflytelse på den kommende riksforsamlingens sammensetning ved å utforme valgreglene, og på dens mandat med krav om at velgerne skulle avlegge en folkeed. Samtidig la han opp sin politikk slik at han ville komme til å overta Norges krone ved folkets valg.

Under Riksforsamlingen på Eidsvoll var Christian Frederik og 112 representanter samlet for å utforme en norsk grunnlov fra 10. april til 20. mai 1814. «Selvstendighetspartiet» hadde et stort flertall på rundt 80 representanter som flokket seg rundt prinsen. De kom til å gå inn for at Norge ikke under noen omstendigheter skulle innlate seg på en union med Sverige. Man skulle gjøre alt for å forhindre at Karl Johan fikk sin vilje gjennom. Hos selvstendighetspartiet var også Christian Frederik tiltenkt rollen som konge i et selvstendig Norge. Selvstendighetspartiet, med Christian Magnus Falsen og Johan Adler i spissen, gikk også inn for å gi kongen betydelig makt. Rettshistorikere mener imidlertid at Christian Frederik øvde liten personlig innflytelse over paragrafene i det som ble Grunnloven. I tillegg sørget støttespillerne hans for at Stortinget ble utstyrt med betydelig politisk kompetanse. Kongen fikk bare utsettende veto i alminnelige lovsaker, og ingen innflytelse på endringer av paragrafer i Grunnloven.

«Unionspartiet» hadde rundt 30 av representantene på Riksforsamlingen. Ledende skikkelser her var Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland og Jacob Aall. Unionspartiet la ikke skjul på at målet deres var en union med Sverige, der Christian Frederik ikke var tiltenkt noen rolle. Dette skapte spenninger og utfordringer for prinsen og dem som støttet ham.

11. mai var riksforsamlingen ferdig med å diskutere innholdet i den nye grunnloven. 17. mai ble den fremlagt for underskriving av representantene, og samme dag valgte forsamlingen enstemmig Christian Frederik til det selvstendige Norges nye konge. Valget hadde imidlertid protokolltilførsler fra 17 representanter om at de egentlig ikke ønsket noe kongevalg nå, men bøyde seg for flertallet.

I størstedelen av de fem ukene riksforsamlingen satt sammen, oppholdt Christian Frederik seg på Eidsvoll. Til det tradisjonelle bildet av ham som den liberale fyrste hører det at han ikke blandet seg vesentlig inn i riksforsamlingens forhandlinger. Både Halvdan Koht og Arne Bergsgård mente Christian Frederik blandet seg lite inn i grunnlovsarbeidet.

Dette høver godt med teorien om Christian Frederik som den liberale fyrste, men svarer ikke til de faktiske forhold. Prinsen hadde nær kontakt med ledende menn innen selvstendighetspartiet, som ble gjort kjent med hans ønsker. Han hadde spioner som rapporterte stemningen i forsamlingen. Han hadde også maktmidler til å drive sine ønsker igjennom, og han brukte dem. På den tiden Christian Frederik heiste opprørsfanen, var han avhengig av støtte fra de ledende mennene i landet. Disse mennene kunne dermed stille betingelser på stormannsmøtet 16. februar. Da riksforsamlingen trådte sammen i april, var rollene endret. Nå var Christian Frederik blitt et nødvendig redskap for selvstendighetspartiet. Da var det han som kunne stille betingelser, og selvstendighetspartiet måtte gå hans ærend. Dersom ikke grunnloven ble slik og slik, kunne han ikke ta imot den norske krone, sa Christian Frederiks adjutanter. Vi har klare bevis for at Christian Frederik brukte lignende argumenter overfor Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup, som fulgte hans ønsker.

Allerede i sin trontale 11. april hadde Christian Frederik understreket at selvstendighetspolitikken var fastlagt i og med folkeeden. Dette ble også drevet igjennom av selvstendighetspartiet. Riksforsamlingen skulle ikke beskjeftige seg med utenrikspolitikk. Et annet resultat av prinsens sterke hånd kan vi avlese i grunnlovsbestemmelsene om forholdet mellom statsmaktene, og den sterke makt som ble tildelt fyrsten. I den første versjonen av det Adler-Falsenske grunnlovsutkast var det tatt med tre paragrafer om organiseringen av statsrådet som ville bidra til å gi statsrådet en selvstendig stilling ved siden av kongen. Christian Frederik, som leste utkastet, bad om at paragrafene ble strøket, noe som også skjedde.

I konstitusjonskomiteen tok Herman Wedel Jarlsberg forslaget opp igjen, og de gikk igjen i komiteens forslag som paragrafene 41, 42 og 43. Igjen reagerte Christian Frederik mot de båndene som ville binde kongens hender når det gjaldt organiseringen av statsrådet. Han stilte et faktisk ultimatum (som vi kjenner gjennom et brev fra Georg Sverdrup til generalauditør Christopher Anker Bergh 7. mai 1814). Paragrafene ble strøket, og kongen fikk utstrakt frihet til å organisere sitt statsråd.

Det står i skarp kontrast til teorien om den liberale fyrste at Christian Frederik kort etter tronbestigelsen utnevnte et etter måten stort hoff – to hoffmarskalker, 18 kammerherrer og 12 kammerjunkere. Enda mer tvetydig er hans organisering av de sentrale styringsorganene. Riktignok organiserte han et statsråd i samsvar med bestemmelsene i 17. mai-grunnloven. Men tre viktige grener av rikets sentralforvaltning la han – i god eneveldig stil – direkte under seg selv og sin statssekretær, nemlig utenrikspolitikken, militærvesenet og skolevesenet. Hans sentrale styringsapparat kom dermed til å bestå av en merkelig dualisme. På den ene side stod et statsråd organisert i samsvar med grunnloven, på den annen side fant en sentrale styringsorganer lagt direkte under kongens kontroll.

Vi vet ikke hvilken vei Christian Frederik ville ha gått om han hadde blitt konge i Norge lengre enn de få månedene han ble. Vi vet ikke om han ville ha bygd ut rikets sentralforvaltning i samsvar med intensjonene i grunnloven eller ha fulgt enevoldsmodellen. Men hans sterke motstand på Eidsvoll mot de paragrafene som fastla organiseringen av statsrådet, og hans organisering av rikets sentrale styringsorganer står i alle fall som et stort spørsmålstegn ved teorien om den liberale fyrste. Når 17. mai-grunnloven åpnet døren for en sterk kongemakt, var dette et resultat av press fra Christian Frederiks side. Når han holdt døren åpen for en gjenforening med Danmark, var det, slik han uttrykte det i et brev til Frederik 6., med klar referanse til den gamle statsskikk: «Overdrages mig Norges Trone, da antager jeg den, om det saa var paa Randen af Afgrunden, blot for at skaffe min Søn Arveret til dette Rige.»

Disse rådene gir nøkkelen til kong Christian Frederiks politikk sommeren 1814. Han hadde satt sitt håp til Storbritannia. Dit hadde han sendt sin nærmeste venn i Norge, Carsten Anker. Dit sendte han også Ankers bror, Peter Anker, og dit sendte han Wilhelm F. K. Christie, Niels Aall og Peder Valentin Rosenkilde etter at riksforsamlingen hadde avsluttet sitt arbeid. Men allerede i begynnelsen av juni kom den britiske diplomaten John Philip Morier til Norge for å fortelle at hans regjering stod fast bak sine løfter til Sverige (altså løftet fra Kielfreden om at Sverige skulle få Norge). Dermed falt i realiteten forutsetningen for kong Christian Frederiks utenrikspolitikk. Christian Frederik visste fra da av, bedre enn noen av hans rådgivere, at selvstendighetspolitikken var dømt til å mislykkes.

30. juni kom utsendinger fra de fire stormaktene Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike til Christiania. De brakte det samme budskap som Morier. I en skriftlig note datert 7. juli erklærte de at de stod på Kieltraktatens grunn, og at Norges avståelse til Sverige derfor var ugjenkallelig. De forlangte at Christian Frederik ubetinget skulle forplikte seg til å nedlegge i nasjonens hender alle de rettighetene han hadde fått av riksforsamlingen. De forlangte også at han skulle anvende hele sin innflytelse hos folket for å få det til å godta foreningen med Sverige.

19. juli sendte den svenske regjeringen i Karl 13.s navn ut en proklamasjon som pekte i samme retning, men var langt skarpere. Riksforsamlingen på Eidsvoll ble erklært lovstridig, og beslutningene derfra ugyldige. Det er mot denne bakgrunnen – stormaktskommissærenes bestemte krav og Karl 13.s proklamasjon – vi må se den senere Mossekonvensjonen.

Sommeren 1814 gikk Karl Johan inn i Norge for å erobre riket som ifølge Kieltraktaten tilhørte ham, og 26. juli angrep de svenske styrkene Hvaler.

Den negative vurderingen av Christian Frederiks politikk sommeren 1814 er riktig dersom man mener at nordmennene burde ha tatt en kamp på liv og død for selvstendigheten. Ingen vil kunne nekte at kongen bar en stor del av ansvaret for den defensive krigføringen og de mange tilbaketrekningene under den korte krigen. Han holdt igjen når statsrådet forlangte en mer aktiv krigføring, og han var hovedmannen bak forhandlingslinjen. Det var ikke noe samsvar mellom kongens store ord om å dø for Norge og hans defaitistiske krigføring under den korte krigen.

Men når Christian Frederik vek tilbake for å kaste styrkene inn i store slag, var det ikke bare fordi han var en svak militær sjef, men kanskje først og fremst fordi han anså krigen for nytteløs. Svenskene var militært overlegne, og den svenske armeen stod under kommando av en av Europas fremste generaler. Den tidligere franske marskalken Karl Johan som var valgt til svensk tronfølger, kunne vise til stormaktenes løfter om støtte. Norge var utenrikspolitisk totalt isolert, blokkert av fiendtlige kryssere og kapere. Så lenge blokaden varte, var det ikke noe håp for Norge. Slutten måtte i alle tilfelle bli en union med Sverige, uansett hvilken linje man valgte – krig eller forhandlinger.

Under slike forhold måtte det synes klokere for Norge å søke å oppnå mest mulig gjennom forhandlinger og utnytte maksimalt den gunstige forhandlingssituasjonen man hadde i augustdagene 1814, i stedet for å kaste landet inn i en ødeleggende og uviss krig. Og det var ved forhandlingsbordet Christian Frederik øvde sin viktigste gjerning i norsk historie.