Preussen

Den prøyssiske stat oppstod som en forening mellom kurfyrstedømmet Brandenburg og hertugdømmet Preussen. Det siste har navn etter prøysserne, en baltisk stamme som på 400- eller 500-tallet sammen med andre slaviske folk fordrev goterne fra landene ved Østersjøen.

Fra rundt 1200 begynte en kolonisasjon av tyske borgere og bønder. Den politiske makt ble erobret av Den tyske orden, og prøysserne ble dels utryddet, dels kristnet og germanisert. Den tyske orden la under seg både det senere Vest-Preussen med Danzig og det senere Øst-Preussen. I 1309 flyttet ordenens stormester fra Venezia til Marienburg.

Den tyske ekspansjon førte til langvarige kamper mellom den tyske orden og den polsk-litauiske stat. I 1410 led ordenen et stort nederlag i slaget ved Tannenberg. Ved freden i Thorn 1466 måtte ordenen avstå Vest-Preussen med Danzig og ta Øst-Preussen som len av Polen.

I 1511 ble en fyrste av huset Hohenzollern, Albrecht, valgt til stormester. Han gikk i 1525 over til protestantismen, og Øst-Preussen ble et arvelig hertugdømme under Polens lensoverhøyhet.

I 1618 gikk hertugdømmet ved arv over til kurfyrsten av Brandenburg. Under den store kurfyrste Fredrik Wilhelm (1640–1688), fikk Brandenburg Preussen og Bak-Pommern (1648), og i 1660 ble Øst-Preussens lensforhold til Polen opphevet.

I 1701 lot kurfyrst Fredrik (1688–1713) seg krone som konge av Preussen. Deretter ble Preussen brukt som betegnelse på hele kongeriket, til tross for at Brandenburg med Berlin fremdeles var hovedlandet.

Under Fredrik 2. den store (1740–1786) erobret Preussen Schlesien fra Østerrike (1742). Det førte videre til den prøyssiske sjuårskrig. I 1772 ved Polens første deling fikk Preussen Vest-Preussen. Under Fredrik 2. hadde Preussen hevdet sin stilling som stormakt.

Preussen var et utpreget agrarland. Jorden var ikke særlig fruktbar, men det flate slettelandet egnet seg til korndyrking på storgods. Godseierne hersket med hard hånd over livegne bønder. Preussen hadde ikke naturlige grenser og ble ofte utsatt for angrep, likesom de herskende godseiere i landet stadig søkte å utvide sine besittelser. Preussen ble stadig innviklet i kriger med sine naboer. Det ble bygd opp en sterk armé og et sentralisert og effektivt embetsverk. Statens makt ble etter den store kurfyrstes tid stadig styrket, og de prøyssiske godseiere, «junkerne», ble også embetsmenn, først og fremst offiserer.

Under kong Fredrik Vilhelm 2. (1786–1797) fikk Preussen ved Polens annen og tredje deling (1793, 1795) Danzig, Posen og midtre Polen med Warszawa. Preussen deltok i krigen mot Frankrike i 1792–1795, men trakk seg under Fredrik Vilhelm 3. (1797–1840) tilbake fra koalisjonskrigene, blant annet på grunn av motsetningen til Østerrike.

I 1806 sluttet Preussen allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. De prøyssiske armeer ble slått (Jena, Auerstädt), og Napoleon erobret Berlin. Ved freden i Tilsit 1807 ble Preussen nødt til å avstå sine besittelser i den vestlige delen av Tyskland, Posen og midtre Polen med Warszawa.

I de følgende årene ble det gjennomført reformer i forvaltningen og visse lettelser i bøndenes forhold; armeen ble også reorganisert. Preussen måtte stille tropper til disposisjon for Napoleons felttog mot Russland, men etter de franske nederlaget sluttet Preussen i 1813 forbund med tsaren mot Napoleon. Den prøyssiske armé under Blücher spilte en stor rolle i krigen mot Napoleon (Leipzig, Waterloo). Ved Wienkongressen i 1815 fikk Russland midtre Polen med Warszawa, men Preussen fikk til gjengjeld ²/₃ av Sachsen, og store utvidelser i vest med Westfalen og Rhinprovinsen, dessuten svensk For-Pommern med Rügen og Stralsund.

Tyngdepunktet i Preussen flyttet mot vest, det ble et mindre utpreget agrarland, og fikk et katolsk mindretall. En nasjonal, liberal opposisjon var sterkest ved universitetene, men fikk fra 1830–1840-årene også støtte fra det nye borgerskap, særlig fra industrien i Rhindistriktet. Det ble i 1823 for første gang sammenkalt stenderforsamlinger i provinsene, men de fikk liten betydning. Derimot ble det under Preussens ledelse i 1834 dannet et tysk tollforbund (Zollverein), men Østerrike var satt utenfor.

«Februarrevolusjonen» i 1848 førte til opprør og barrikadekamper i Berlin, og kong Fredrik Wilhelm 4. (1840–1861) måtte gi en fri forfatning. Etter denne ble det valgt en landdag med liberalt flertall. Allerede høsten 1848 ble imidlertid landdagen forvist fra Berlin, og i 1850, etter reaksjonens fullstendige seier, utstedte kongen en ny forfatning. Etter den bestod landdagen av to kamre, Herrenhaus med oppnevnte medlemmer som representerte aristokratiet, og Abgeordnetenhaus, som ble valgt ved en «treklassevalgrett». Velgerne ble delt i tre grupper etter hvor meget de betalte i skatt, og hver gruppe valgte like mange deputerte. Ordningen sikret det velstående borgerskap flertall.

I 1848–1850 støttet Preussen opprørerne i Schleswig-Holstein, som krevde løsrivelse fra Danmark og tilslutning til Det nordtyske forbund. Men Preussen måtte trekke seg tilbake på grunn av Russlands holdning. I slutten av 1850-årene fikk den nasjonal-liberale bevegelse i Preussen stadig større betydning. Den krevde Tysklands samling under et liberalt Preussens ledelse. Mellom landdagens liberale flertall (fremskrittspartiet) og kong Wilhelm 1. (1861–1888) oppstod en bitter strid, som vesentlig gjaldt hærordningen og militærbudsjettet.

I 1862 ble Otto von Bismarck statsminister; han gjennomførte Tysklands samling uten Østerrike og sikret huset Hohenzollern og de prøyssiske junkere sterke posisjoner i det nye riket. Etter krigen mot Danmark 1864 fikk Preussen Schleswig, Hannover, Kurhessen, Nassau og «riksbyen» Frankfurt am Main. Om oppgjøret med Østerrike i 1866 og begivenhetene frem til Tysklands samling i 1870, se Tysklands historie.

Den prøyssiske regjering hadde i realiteten, om ikke i formen, herredømmet over forbundsrådet. Den prøyssiske forfatning av 1850 ble opprettholdt, og de konservative og moderate hadde et sikkert flertall i landdagen. Den delen av Preussen som lå øst for Elben, beholdt i hovedsak (bortsett fra blant annet Schlesien og Berlin) sin agrare karakter, og de prøyssiske junkere hadde fremdeles stor innflytelse, særlig i armeen. Preussen vest for Elben, særlig Rhindistriktet, ble sterkt industrialisert, og her stod de sosiale spørsmål i forgrunnen.

Under revolusjonen i 1918 ble forfatningen av 1850 satt ut av kraft. Ved Versaillesfreden i 1919 ble provinsene Vest-Preussen og Posen og det østlige Oberschlesien polske, Nord-Schleswig (Sønderjylland) kom til Danmark og Eupen-Malmédy til Belgia. Den sørligste del av Rhinprovinsen utgjorde størstedelen av Saar-området.

Fra 1919 ble Preussen for det meste styrt av en koalisjonsregjering mellom sosialdemokratene, sentrum og demokratene med sosialisten Otto Braun som statsminister. I 1932 avsatte rikskansler Franz von Papen ved et kupp den sosialdemokratiske regjering og overtok selv stillingen som prøyssisk statsminister. Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 ble han avløst av Hermann Göring.

Etter andre verdenskrig besluttet de allierte å oppløse Preussen helt, også som administrativ enhet. Sovjetunionen overtok styret av den nordlige delen av Øst-Preussen med Königsberg (Kaliningrad). Resten av Preussen øst for Oder–Neisse-linjen gikk til Polen. Den midtre del av det gamle Preussen kom til å utgjøre størstedelen av Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland), mens de vestligste områdene gikk opp i forbundsrepublikkens delstater Schleswig-Holstein, Niedersachsen, Nordrhein-Westfalen, Rheinland-Pfalz og Hessen. Den tyske gjenforeningen i 1990 førte ikke til nye endringer i denne administrative inndelingen.

• Polens historie
• Tysklands historie
• Vest-Preussen
• Øst-Preussen