Fernando Sor

Sor kom til Paris våren 1813, og fra nå av ble musikken hans levebrød. Gitaren var på denne tiden et svært populært amatørinstrument i den franske hovedstaden, og med sitt usedvanlige gitarspill hadde Sor stor suksess. Han ble også kjent med sentrale skikkelser i Paris’ musikkliv som komponistene Luigi Cherubini og Étienne Méhul, og komponisten og forleggeren Ignaz Pleyel. Her fikk han også trykket og utgitt noen av sine komposisjoner, blant annet to gitarverker, opus 5 og opus 7. Ikke noe av gitarmusikken ble utgitt i Spania mens Sor bodde der.

Våren 1815 flyttet Sor til London der han umiddelbart fikk innpass i musikk- og sosietetslivet. I motsetning til i Frankrike var gitaren på dette tidspunktet fremdeles relativt lite utbredt i England, men mange engelske offiserer og soldater som hadde kjempet i Spania under uavhengighetskrigen var blitt kjent med instrumentet der. Sammen med en ikke ubetydelig gruppe spanske immigranter i London var de med å spre interessen for gitaren.

I de neste årene opptrådte Sor ved en rekke konserter i England. Et vanlige konsertprogram på den tiden besto av en blanding av musikktyper der diverse utøvere med ulike instrumenter eller sang medvirket med ett eller to numre hver, idealet var mest mulig variasjon. Våren 1817 fremførte Sor sin Concertante for gitar og stryketrio i den tredje av Philharmonic Societys konserter den sesongen. Dette var utvilsomt et høydepunkt i karrieren, og han var den første gitarist som spilte i denne prestisjetunge konsertserien.

Sor utga cirka femti verker med forskjellige London-forleggere. Av disse er ni for gitar; resten består for en stor del av enkle pianoduetter (valser) og sanger med pianoakkompagnement, blant annet ti samlinger med Italian Arietts, tre i hver. Flere av disse sangsamlingene fikk entusiastisk omtale i Londonpressen. Sors kanskje mest kjente gitarverk, Variasjoner over et tema av Mozart, op. 9, stammer fra denne perioden. Det samme gjelder etydene, op. 6.

Henimot slutten av det syv år lange Englandsoppholdet ble Sor engasjert til å skrive musikk til balletter for The King’s Theatre i London. Størst suksess gjorde Cendrillon (Askepott) som hadde sin første visning der i mars 1822. Dette var en helaftens forestilling, i tre akter, koreografert av den berømte danser og ballettmester Mr. Albert som også danset en av de ledende rollene. Balletten ble svært godt mottatt av både publikum og presse, og Sors musikk ble omtalt i rosende ordelag.

Etter suksessen Cendrillon hadde i London, ble det bestemt at balletten skulle settes opp ved Operaen i Paris. Dette ville medføre revisjoner som forutsatte Sors tilstedeværelse. Da han ankom Paris i oktober 1822 var forberedelsene i gang. I perioden frem til premieren i mars 1823 hadde Sor stor suksess ved en rekke konserter der han delte podiet med andre kjente størrelser i Paris’ musikkliv. Cendrillon ble imidlertid ikke samme suksess for ham her som i London. Mens forestillingen som helhet ble godt mottatt av både publikum og presse – balletten ble fremført over 100 ganger i Paris i løpet av de neste årene – fikk musikken heller lunken omtale av kritikerne.

Rundt denne tiden innledet Sor et forhold med den meget unge ballerinaen Félicité Hullin som vinteren 1823 hadde sin dansedebut i Paris. Både hun og Sor ble nå invitert til Moskva, han i egenskap av ballettkomponist, hun som danser, og sammen forlot de Paris på forsommeren 1823. Underveis til Russland gjorde de opphold i flere byer i Tyskland og Polen.

Mens han var i Russland komponerte Sor noe gitarmusikk som ble sendt til Paris for utgivelse, men hovedvirksomheten hans synes å ha vært rettet mot balletten. Allerede tidlig i 1824 ble Cendrillon oppført i Moskva, og den sto på programmet under gallaforestillingen ved innvielsen av det nye Bolsjoj-teateret i januar 1825. To andre helaftens balletter ble også til i Russland. En av dem, Hercule et Omphale, ble oppført i forbindelse med kroningseremoniene til Tsar Nikolaj i 1826. Félicité Hullin sto for koreografien og danset en hovedrolle i alle disse ballettene. Hun ble ansatt som prima ballerina ved Bolsjojballetten og regnes som en av grunnleggerne av den russiske ballettradisjon. Til Tsar Aleksanders begravelsesseremoni i 1826 komponerte Sor en sørgemarsj for militærorkester.

Tidlig på sommeren 1827 reiste Sor og Félicité tilbake til Paris. Det kom imidlertid til et brudd mellom dem, og da Félicité noen måneder senere returnerte til Moskva, ble Sor værende igjen i Paris.

Tilbake i Paris fortsatte Sor å komponere og utgi musikk for gitar, og i 1830 ble hans betydningsfulle gitarskole, Méthode pour la guitare, publisert. Han underviste og medvirket i konserter, selv om dette avtok de senere årene, dels på grunn av skrantende helse, dels fordi gitaren nå begynte å miste mye av sin tidligere popularitet i den franske hovedstaden.

Et brev til kong Ferdinand 7 viser at Sor på denne tiden også forsøkte å oppnå spanskekongens gunst for å kunne returnere til sitt fødeland. Det kom imidlertid ingenting utav dette, og Sor forble i Paris resten av livet.

• Six petites pièces, op. 5
• Etyder, op. 6 og 29
• Fantaisie, op. 7
• Variasjoner over et tema av Mozart, op. 9
• Menuetter, op. 11
• Grand Solo, op. 14
• Sonate, op. 15 (b)
• Grand Sonate, op. 22
• Grand Sonate, op. 25
• Malbroug-variasjoner, op. 28
• Fantaisie et Variations Brillantes, op. 30
• L’Encouragement, op. 34 (gitarduett)
• Les Deux Amis, op. 41 (gitarduett)
• Morceau de concert, op. 54
• Fantaisie Elégiaque, op. 59

Méthode pour la guitare, Paris 1830 (engelsk utgave 1831)

• Telemaco, opera, Barcelona, 1797 (manuskript)
• Cendrillon (Askepott), ballett, London, 1822 (manuskript)
• Hercule et Omphale, ballett, Moskva, 1826 (orginalmanuskript)
• Seguidillas, spanske sanger med gitarakkompagnement (trykte kilder og manuskripter)
• Italian Arietts, (sang/klaver), ti samlinger à tre Arietts, utgitt i London

• Jeffery, Brian. (1994). Fernando Sor, Composer and Guitarist. Second Edition. London, Tecla Editions. Inneholder fullstendig verkfortegnelse.
• Gásser, Luis (ed.). (2003). Estudios sobre Fernando Sor – Sor Studies. Madrid, Ediciones del ICCMU.

• Jeffery, Brian. (2013). “Fernando Sor in trouble with the Inquisition.” Soundboard, vol. 38 nr. 3.
• Page, Christopher. (2013). “New Light on the London Years of Fernando Sor, 1815–1822.” Early Music, vol. 41 nr. 4.
• Stenstadvold, Erik. (2015). “Fernando Sor on the Move in the Early 1820s.” Soundboard Scholar, nr. 1.
• Stenstadvold, Erik. (2017). “A Newly Discovered Letter of 1827 by Fernando Sor.” Soundboard Scholar, nr. 3.