Gustav Mahler skrev ti symfonier i perioden 1885 til 1910.
Lengden på Mahlers symfonier innebærer noe nytt. Den gjennomsnittlige varigheten er lengre enn en time, enkelte satser er på rundt 30 minutter, og en av satsene i 3. symfoni er på hele 40 minutter. Ett resultat av dette er at Mahler noen ganger måtte anvende nye former, selv om han vanligvis bare utvidet en gjenkjennelig og kjent formtype. Bare i et fåtall tilfeller brøt han helt med tradisjonen.
Symfonien varer rundt 55 minutter og ble komponert i 1885–1888, omtrent samtidig som han avsluttet Lieder eines fahrenden Gesellen, sanger som først ble uroppført in 1896 syv år etter uroppførelsen av symfoni nummer 1. Lieder eines fahrenden Gesellen er svært personlig – 1. og 3. sang viser musikalsk slektskap med symfonien og danner dermed en bakgrunn for den. Selv om det ikke fins noe program til den første symfonien, har Mahler gitt hver enkelt sats titler med samlingstittelen Titan for hele symfonien etter en roman av Jean Paul. Mahler fjernet denne tittelen senere, men den har aldri helt sluppet taket i verket.
Til Mahlers store overraskelse hadde publikum nærmest ingen forståelse for denne symfonien. Uroppførelsen fant sted i Budapest 20. november 1889 med Mahler selv som dirigent for Budapest filharmoniske orkester. Symfonien krever et orkester på rundt 100 musikere, men Mahler anvender den samlede styrken i orkestret – fremfor alt gjelder dette treblåserne og messingblåserne – først i siste sats. Han omarbeidet symfonien flere ganger.
En tidlig versjon hadde fem satser, den endelige versjonen har fire satser:
Denne symfonien varer rundt 80 minutter. Symfonien er for orkester, kor, sopran og alt og har tekst av Mahler og Friedrich Gottlieb Klopstock. Den ble komponert i 1888–1894 og revidert i 1903. Uroppførelsen fant sted 13. desember 1895 med Mahler som dirigent for Berliner Philharmoniker.
Symfonien har fem satser:
Symfonien varer rundt 90 minutter, og dette er den lengste symfonien i et symfoniorkesters normale repertoar. Den har seks satser og er egentlig i to deler, der første del utgjøres av første sats med en spilletid på nærmere 40 minutter. Andre del består av de resterende fem satsene.
Symfonien ble komponert i 1895–1896 og uroppført i Krefeld 9. juni 1902 med Mahler som dirigent for Allgemeine Deutsche Musikverein.
Symfonien har seks satser:
Opprinnelig hadde Mahler følgende program for de enkelte satsene, et program han senere fjernet:
Det fantes også en syvende sats, Hva barnet forteller, som Mahler utelot og i stedet gjorde til siste sats i symfoni nummer 4.
For å være en symfoni av Mahler er den usedvanlig kort, bare rundt 55 minutter. Den er komponert i årene 1899–1900, men inneholder og bygger på en sang, Das himmlische Leben, som Mahler komponerte i 1892. Sangen inngår i tekster fra Des Knaben Wunderhorn, fremstiller et barns oppfatning av himmelen og synges av en sopran i fjerde sats.
Symfonien ble uroppført 25. november 1901 i München med Mahler som dirigent for Kaim-orkestret, senere München-filharmonien. Symfonien har fire satser:
Symfoni nummer 5 ble komponert i 1902 og er den første etter symfoni nummer 1 som er rent instrumental. Her fins intet program eller noen form for tema. For første gang skriver Mahler ren musikk, absolutt musikk.
Symfonien viser en ny innstilling til instrumentasjon; klangen er renere. Symfonien begynner med et av orkesterrepertoarets mest kjente trompetsoloer, et obligatorisk stykke ved prøvespill for trompetister. Symfonien består av tre deler. Tredje del inneholder av en av Mahlers mest kjente satser, adagietto for strykere og harpe, en sats som Luchino Visconti anvendte i filmen Døden i Venedig. Siste sats er en gnistrende kontrapunktisk genistrek – en sats som munner ut i en triumfatorisk koral.
Mahler reviderte symfonien to ganger, i 1904 og 1911. Uroppførelsen fant sted i Köln 18. oktober 1904 med Mahler selv som dirigent for Gurzenich konsertorkester.
Satsene er:
Del I
Del II
Del III
Symfonien ble komponert i 1903–1904 og revidert i 1906 med etterfølgende mindre revisjoner. Den regnes som hans mest personlige, men samtidig også hans mest klassiske symfoni med en rett frem og liketil firesatsig struktur med hovedtoneart a-moll. En direkte bakgrunn for symfonien er hans giftermål med Alma Schindler i 1902. Under arbeidet med symfonien ble også deres andre barn født. Det er på denne bakgrunn litt uforståelig at han ga symfonien tilnavnet Tragische, selv om det må medgis at slutten av symfonien har noe tragisk i seg. Senere trakk imidlertid Mahler tilnavnet tilbake.
Symfonien varer rundt 80 minutter og ble uroppført i Essen i Saalbau 26. mai 1906 med Mahler som dirigent for Essen-filharmonien.
Satsene er:
Symfoni nummer 7 ble komponert i 1904–1905, men med gjentatte senere om-orkestreringer. Den benevnes ofte som symfoni i e-moll, men det blir litt for enkelt med tanke på de komplekse toneartsforløpene symfonien oppviser. Sluttdateringen av det fullstendige manuskriptet er 15. august 1905, men orkestreringen var sluttført først året etter, i 1906.
De tre årene mellom sluttdateringen av manuskriptet og uroppførelsen i 1908 viser dramatiske forandringer i Mahlers liv. For det første sluttet han som dirigent for Wiener Staatsoper i mars 1907 på grunn av indre motsetninger i Wiens musikkmiljø, hvilket også var årsaken til at uroppførelsen av symfonien fant sted i Praha. For det andre døde hans eldste datter av skarlagensfeber 12. Juli 1907, og for det tredje fikk han selv vite at han led av en uhelbredelig hjertesykdom mens hun lå på dødsleiet. Av alle Mahlers symfonier er den syvende den mest gåtefulle, samtidig som den er mest radikal og fremadskuende. Arnold Schönberg anså den for å være verket som signaliserte romantikkens slutt.
Symfonien har aldri hørt med blant Mahlers mest populære. Mye av kritikken mot verkets struktur retter seg mot siste sats med dens frekke, nesten post-moderne samling av stilarter. Symfonien varer rundt 80 minutter og ble uroppført i Praha med Mahler som dirigent for Prag-filharmonien 19. september 1908. Symfonien har fem satser:
Mahlers åttende symfoni skiller seg fra hans tidligere symfonier ved at den ble til i løpet av en kort og intens skaperperiode på åtte uker i 1906. De tidligere symfoniene krevde flere års arbeid. Den skiller seg også fra de tidligere symfoniene ved at den kun har to satser. At arbeidet gikk så fort, skyldes etter alt å dømme at han ble enormt inspirert av teksten til den latinske hymnen Veni, Creator Spiritus. Dette ble symfoniens første del, mens han valgte sluttscenen i Goethes Faust som andre del – en del som ble utformet som en langsom sats i tillegg til et scherzo og en finale.
Symfonien ble ikke gjenstand for revisjoner innen uroppførelsen som fant sted 12. september 1910 med Mahler som dirigent for München-filharmonien. Uroppførelsen ble en enorm suksess, både for verket og for Mahler.
Sammenlignet med Mahlers andre symfonier er den åttende vanskelig å plassere. Stilistisk peker den mer mot symfoni nummer 2's monumentalitet enn mot de tre siste symfonienes kromatikk og sparsommelige indre oppbygning. Mahler krever i denne symfonien et enormt orkester og kor. Samtidig som han presser de mest kraftfulle effektene ut av orkestret, klarer han samtidig å skape rent kammermusikalske virkninger. Symfoniens to deler forenes i en felles idé: forløsning og frelse gjennom kjærlighetens makt. Med sin åttende symfoni vender Mahler tilbake til symfoniske orkesterverk med soli og kor. Symfoniens to deler er som følger:
I symfoni nummer 9 stiller Mahler seg kompromissløst ansikt til ansikt med døden. Verket er en helt spesiell og dypt personlig bekjennelse utkrystallisert i et teknisk mesterskap uten sidestykke. Første og tredje sats er den mest gjennomgripende og fremtidsrettede musikken Mahler til da hadde komponert.
Første sats er meget urolig og nervøs – en kamp mellom tonal stabilitet og instabilitet. På denne tiden var Mahler talsmann for den fremvoksende avantgarde-bevegelsen der Arnold Schönberg og hans verk stod fremst. Tredje sats er et mesterverk av voldsomt dissonerende-lineært kontrapunkt, men med en midtdel av ekstrem skjønnhet. Som en avvisning av dødens makt skaper Mahler en stor og nobel avsluttende adagio.
Symfonien ble komponert i 1908–1909 og er den siste symfonien som Mahler fullførte. Mahler døde i 1911 og fikk aldri oppleve å høre sin niende symfoni oppført. Den ble uroppført i Wien med Bruno Walter som dirigent for Wiener-filharmonikerne 26. juni 1912. En fremførelse tar vanligvis 1 time og 30 minutter. Symfonien har fire satser:
Mahler arbeidet på symfoni nummer 10 sommeren 1910, og dette ble hans siste verk. Da Mahler døde, forelå verket som et forståelig utkast til et fullstendig verk, det var bare ikke til fulle utarbeidet eller orkestrert og derfor ikke klar til oppførelse. Bare første sats kan sies å være komplett ferdig og klar til oppførelse. Symfoni nummer 10 regnes som Mahlers mest dissonante verk. Bakgrunnen for dette musikalske uttrykket var helsemessige og personlige utfordringer, blant annet mentale belastninger etter hans kones utroskap.
Selv om 10. symfoni kun finnes i et såkalt utkast, så inneholder utkastet alt det vesentlige. Den femsatsige strukturen er omsorgsfullt utarbeidet, første og tredje sats er så godt som fullført. Den engelske musikkforskeren Deryck Cooke har fullført de utkastene som fins fra Mahlers side. Hans versjon inneholder alle fem satsene og ble fremført i 1964, en fremførelse som regnes som uroppførelsen av Mahlers 10. symfoni, om enn realisert av Deryck Cooke. Det er flere andre kompetente musikkpersonligheter som har arbeidet med å fullføre symfonien, men Cookes versjon har oppnådd en avgjørende og toneangivende status. De fem satsene har følgende innhold:
Uroppførelsen fant sted i Royal Albert Hall i London 13. august 1964 med Berthold Goldschmidt som dirigent for London Symphony Orchestra. En oppførelse av symfonien varer rundt 75 minutter.
Das Lied von der Erde ('Jordens sang') ble komponert i årene 1908–1909, regnes av mange som en symfoni og ble også benevnt «symfoni» ved publiseringen i 1912, men består egentlig av seks sanger for to solister og orkester. Mahler anga at solistene skulle være en tenor og en alt, eller en tenor og en baryton om en alt ikke var tilgjengelig.
Han komponerte verket etter den mest smertefulle perioden i sitt liv, og tekstene omhandler det å leve, det å ta avskjed og frelse. Mahler ble rammet av tre personlige kriser sommeren 1907. Han ble politisk utmanøvrert på grunn av antisemittiske holdninger og uttalelser og ble derfor tvunget til å gå av som dirigent for Wieneroperaen. Hans eldste datter Maria døde av skarlagensfeber og difteri. I tillegg fikk han selv fikk diagnosen «medfødt hjertefeil». Uroppførelsen ble gitt posthumt 20. november 1911 (Mahler døde seks måneder tidligere) i München med alten Sara Cahier og tenoren William Miller som solister og et orkester dirigert av Bruno Walter. Verket består av seks deler:
Mahler hentet tekstene fra Hans Bethges Die chinesische Flöte, en diktsamling bestående av kinesisk poesi fra det 8. århundret i tysk gjendiktning. Dikt nummer 1, 3–5 baseres på tekster av Li Tai Po (701–762), dikt nummer 2 baseres på en tekst av Qi Qian (710–782), og dikt nummer 6 baseres på tekster av Hoaran Meng (689–740) og Wei Wang (701–761). Mahler var svært betatt av den jordiske skjønnheten og forgjengeligheten som beskrives i disse diktene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.