Jevgenij Onegin

Siden Jevgenij Onegin er en roman på vers, blir verskomposisjonen et av dens viktigste komponenter. Oneginstrofen (oneginskaja strofa) er Pusjkins egen oppfinnelse. Den er på til sammen 118 stavelser, fordelt på fjorten firfotede jambiske verslinjer med regelmessig veksling mellom trykklett og trykktungt rim: AbAbCCddEffEgg (hvor store bokstaver står for de trykklette, små bokstaver for de trykktunge utgangene). De første fire og de siste to linjene danner som regel klart avgrensede helheter, både når det gjelder mening, klang og intonasjon. I de mellomliggende versene CCddEffE er det større variasjon, både i syntaks, mening og intonasjon.

Unntak fra dette skjemaet er: Tatjanas brev til Onegin i tredje og Onegins brev til Tatjana i åttende kapittel, som begge er i firfotede jamber uten strofeinndeling; «Jentenes sang» i kapittel tre, i et folkeviseaktig, trokeisk metrum; et noteapparat med førtifire noter, og et tillegg med prosakommentarer til fragmentene om Onegins reise.

Romanen handler i første rekke om følelsene, tankene, holdningene og væremåten til tre unge menn: den blaserte sosietetsløven Onegin, den følsomme elegiedikteren Lenskij, og en stilisert Pusjkin (fortelleren), som er Onegins gode venn. Disse tre mennenes skjebne knyttes til tre kvinneskikkelser: Tatjana, Olga og Pusjkins muse.

Rent skjematisk er selve kjærlighetsintrigen ytterst enkel: I romanens første del forelsker Tatjana seg i Onegin, som etter å ha mottatt og lest hennes kjærlighetsbrev i en formaningstale på tomannshånd avviser hennes følelser. I romanens andre del skjer det motsatte: Her er det han som erklærer sin kjærlighet i et brev til henne, og hun som i en formaningstale på tomannshånd avviser ham.

Hendelsesforløpet begynner i St Petersburg på slutten av 1819 (første kapittel) og ender der våren 1825 (kapittel åtte). I mellomtiden forskyver handlingen seg fra hovedstaden til godseierlivet ute på landet (kapittel to til begynnelsen av syv) og så til Moskva (slutten på syv). Tilleggspassasjene om Onegins reise, som skulle vært plassert mellom kapitlene syv og åtte, tar hovedpersonen til Moskva, Novgorod, områdene ved Volga, Kaukasus, Krim og Odessa.

Men Pusjkin kompliserer dette lineære handlingsmønsteret ved å opprette et poetisk mønster av likheter og motsetninger mellom de enkelte kapitlene i romanen. Det er for eksempel en tematisk korrespondanse mellom første og siste kapittel, slik at St Petersburg-temaet i første klinger med som et ekko når St Petersburg-temaet kommer tilbake i en ny variasjon i kapittel åtte. Moskva-temaet, som foregripes i kapittel to, utvikles videre i kapittel syv. Onegins formaningstale til Tatjana i kapittel fire har sitt motstykke i Tatjanas tale til ham i kapittel åtte. Lenskij-temaet begynner med hans lykkelige forelskelse i kapittel to og ender med hans død etter duellen med Onegin i kapittel seks.

Ved hjelp av slike tematiske sammenstillinger dannes det nye betydningsmuligheter i teksten. Som Mozart i sin tonekunst skaper også Pusjkin i sin ordkunst et spill av korrespondanser og kontraster, som under den tilsynelatende muntre og ironiske fortellerholdningen lar oss fornemme livets tragiske uforutsigbarhet og menneskets uutgrunnelige vesen.

Etter at litteraturkritikeren Vissarion Belinskij i 1840-årene karakteriserte Jevgenij Onegin som et «bilde av det russiske samfunn», er dette blitt en klisjé i den russiske resepsjonen av romanen. Vladimir Nabokov (1975) avviser denne lesningen og legger i stedet hovedvekten på alle elementene fra vesteuropeisk romanlitteratur som siteres og alluderes til i Jevgenij Onegin, og som har betydning for miljøskildringene og personfremstillingene i Pusjkins «stiliserte Russland». Det vi i dag ville kalle intertekstualiteten i romanen – de dialogiske relasjonene mellom Pusjkins tekst og andre romantekster – er helt avgjørende for å forstå den meningsproduksjonen som oppstår under lesningen av Jevgenij Onegin.

Mange vil forbinde Jevgenij Onegin med Pjotr Tsjajkovskijs opera av samme navn, Eugen Onegin.

• Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin
• Russlands litteratur

• Pusjkin, Aleksander: Jevgenij Onegin, omsett frå russisk og med ei innleiing av Olav Rytter, 1966, Samlaget.
• Rytter, Olav: Innleiing om Pusjkins liv og verk, ss. 7-59, i Jevgenij Onegin, omsett frå russisk av Olav Rytter, Samlaget.
• Pusjkin, Aleksander: Eugene Onegin. A Novel in Verse by Aleksandr Pushkin. Bollingen Series 72. Translated with commentary by Vladimir Nabokov, 4 vols., 1964; revised edition, Princeton Univ. Press, 1975.
• Lotman, Jurij: Roman A. S. Pusjkina «Evgenij Onegin»: Kommentarij: Posobije dlja utsjitelja, Prosvesjtsjenije, 1980.