Moskva

Moskva er preget av motsetningen mellom bebyggelsen fra tsartiden og den moderne byutforming og -planlegging. Bebyggelsen grupperer seg konsentrisk rundt de gamle bydelene Kreml og Kitaj-gorod (nordøst for Kreml). Kreml, som nå offisielt er sete for den russiske presidenten, er en festning omgitt av en 2,4 kilometer lang og 20 meter høy mur med 19 tårn oppført på 1400-tallet. Innenfor murene ligger kontorer, kaserner, palass og flere kirker og katedraler, blant annet tsarenes kroningskatedral Uspenskij fra 1475–1479, Blagovesjtsjensk-katedralen fra 1484–1489, tsarenes dåps- og vigselskirke, Arkhangelskkatedralen fra 1505–1509 (tsarenes gravkirke før Peter den store), og klokketårnet Ivan Velikij fra 1500-tallet med sin dominerende, forgylte løkkuppel, med 22 store og over 30 mindre klokker. Den seks meter høye og 200 tonn tunge tsarklokken (1735), har aldri vært brukt.

Blant palassene merkes Fasettpalasset (Granovitaja Palata) fra slutten av 1400-tallet, det store Bolsjoj Dvorets fra 1840-årene, brukt av Det øverste sovjet i sovjetperioden, og det moderne Kongresspalasset (1961). Like øst for Kreml ligger Krasnaja plosjtsjad, «Den røde (eller vakre) plass», et gammelt torg som ble brukt til store politiske folkesamlinger og militærparader i sovjetperioden. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 er den blitt benyttet til flere store kulturarrangementer. Deler av muren rundt plassen er gjenoppbygd. På langsiden inntil muren rundt Kreml ligger Lenins mausoleum i polert, rød granitt med Lenins sarkofag (Stalins ble flyttet i 1961). Æresvakten er blitt fjernet, og i 1990-årene ble det flere ganger diskutert å overføre Lenins legeme til et vanlig gravsted. I sørøstenden av plassen ligger Vasilijkatedralen fra 1550-årene, Russlands kanskje mest maleriske kirkebygg. Den består av åtte kapeller med hvert sitt kuppeltårn og et niende høyt tårn i midten. Ved Den røde plass ligger også det store, tidligere statsdrevne, varehuset GUM, som opprinnelig var basarer og nå er omgjort til et eksklusivt shoppingsenter.

Den røde plass skiller Kreml fra det gamle kjøpmannskvarteret Kitajgorod, Russlands administrative sentrum med mange regjeringskontorer. Utenfor Kremlmuren ligger den store Manesjeplassen som i midten av 1990-årene ble utgravd for å gi plass til et underjordisk shopping- og forlystelsessenter. I dette området ligger også statsdumaen i den tidligere Gosplanbygningen. Parlamentets overhus – Føderasjonsrådet – er plassert i en mer beskjeden bygning litt lenger borte. Det Hvite hus, bygd i siste del av 1970-årene, som huset Det øverste sovjet frem til oppløsningen og beskytningen i 1993, ligger prangende i hvit marmor ved Moskvaelven noen kilometer vest for Kreml. Det brukes nå av statsministeren og resten av regjeringsledelsen. Ved de gamle innfartsveiene mot sentrum ligger flere befestede klostre som skulle forsvare byen. De er i ulik forfatning. Det mest kjente er nonneklosteret «Den nye jomfru», grunnlagt i 1524.

Fra det sentrale området stråler brede gater utover til forstedene og industriområdene som omgir selve bykjernen, blant andre Tvergaten (tidligere Gorkijgaten), som kantes av store granittkledde bygninger, og Novyj Arbat (tidligere Kalininprospektet), som ble bygd ut med tidstypiske kontor- og boligblokker i Khrusjtsjov-perioden. På tvers av de store innfartsgatene til sentrum går ringgater som for en stor del er bygd der hvor murer og jordvoller omgav de gamle bydelene. De viktigste ringgatene er Bulevardringen i 1–1,5 kilometers avstand fra Den røde plass, og Sadovajaringen rundt én kilometer utenfor den førstnevnte. 15–20 kilometer fra sentrum går en 109 kilometer lang ringmotorvei, ferdig i 1962, som samtidig delvis markerer Moskvas nåværende bygrense. Utenfor denne ligger et bredt skog- og parkbelte med mange sommerhus som skiller Moskva fra de omkringliggende forsteder og satellittbyer (goroda-sputniki). I denne sonen ble det i 1990-årene bygd et stort antall eneboliger, til dels med eksklusiv standard, en boligform som var nesten ukjent i sovjetperioden.

Siden Moskvas første generalplan ble utarbeidet i 1935, har byen nesten fullstendig forandret utseende. Hovedgatene er utvidet til 50–60 meters bredde, og nær sentrum er reist en rekke høyhus. Lenger ute finnes store industribygg og boligblokker på 6–20 etasjer. Mellom bebyggelsen er det anlagt folkeparker og idrettsanlegg, blant annet Leninstadion, et av Europas største idrettsanlegg, Luzjnikiparken sørvest for sentrum og Gorkijparken ved Moskvaelven nær sentrum. De fleste eldre industriområdene ligger i sør og vest langs elven Moskva, de fleste nyere i øst. Et karakteristisk innslag i byens kontur er de sju gigantiske høyhusene bygd i «Stalingotikk» rett etter andre verdenskrig. Det største er det enorme Moskvauniversitetet, 240 meter høyt og 450 meter langt, bygd i 1949–1953, beliggende på «Spurvehøyden» (tidligere Leninhøyden) med utsikt over byen.

Fra 1990-årene har det skjedd en omfattende utskiftning og modernisering av bygningsmassen i sentrum. Bymyndighetene har lagt sterke restriksjoner på nye bygninger i sentrum og legger vekt på at fasader beholdes. Etter årtusenskiftet er flere monumentalbygg fra sovjetperioden imidlertid blitt revet, som giganthotellene Moskva og Rossija. Flere kirker er blitt gjenoppbygd fra grunnen. Den mest prominente er Kristus Frelser-katedralen, Russlands største kirke, som ble revet i 1930-årene for å gi plass til et gigantisk administrasjonsbygg som ikke lot seg realisere, og i stedet ble til utendørs svømmebasseng. Arbeidet ble startet i 1995 for å bli ferdig til byens 850-års jubileum i 1997. Opptil 3000 anleggsarbeidere var engasjert, og kuplene ble belagt med 400 kilogram gull. Nord for bysentret ligger det 540 meter høye TV-tårnet Ostankino, et av verdens høyeste frittstående byggverk, som ble sterkt skadet av brann i 2000. Fire kilometer vest for Kreml, ved Moskvaelven, ligger området Moskva City. Her bygges det både boliger, forretningsskyskrapere, fornøyelsespark, transportterminal og offentlige administrasjonsbygg. Utenfor sentrum er det etter årtusenskiftet sprunget opp flere høyhus med luksusleiligheter i en særegen postmoderne stil, gjerne med tårn.

Siden 1960- og 1970-årene har planleggingen i Moskva tatt sikte på å begrense byens vekst, blant annet ved restriksjoner på innflytting, og samtidig spre både boliger og industri til byens utkanter og nye satellittbyer i Moskva fylke. Til de nyeste satellittbyene hører Zelenograd 30 kilometer nordøst for Moskvas sentrum, anlagt i 1960-årene etter mønster av de britiske new towns. Den er underlagt hovedstadens administrasjon, selv om den ligger utenfor bygrensen.