John Franklin

Franklin ble født i Lincolnshire, England, som familiens niende barn. Han gikk inn i den britiske marinen 14 år gammel og tjenestegjorde som kadett i 1801–1804 under sin onkel kaptein Matthew Flinders (1774—1814) på HMS Investigator på den første omseiling av Australia. Deretter opplevde han Napoleonskrigene (cirka 1802—1815) og slaget ved Trafalgar i 1805.

I 1818 var Franklin nestkommanderende under kaptein David Buchan (1780–1838) på en ekspedisjon sendt ut av det britiske Admiralitetet for å undersøke området nord for Svalbard i skipene HMS Dorothea og HMS Trent og kanskje seile videre over Nordpolen til Beringstredet. Ved 80°34' nordlig bredde ble pakkisen for mye for skipene og de måtte seiles hjem for reparasjon. Dette ble siste gang en britisk marineekspedisjon forsøkte å bruke seilskip til Nordpolen.

Franklin hadde skikket seg vel i 1818 og ble året etter sendt for å lede en ekspedisjon over land til nordkysten av Canada. Strekningen fra øst for Coppermine River til Coronation Gulf i dagens Nunavut skulle kartlegges. Ekspedisjonen seilte med Hudson's Bay Companys skip til York Factory, Hudsonbukta. Deretter ble Canadas nordkyst nådd i kanoer fra Store Slavesjø med to overvintringer underveis. De lokale guidene dro deretter sørover igjen og Franklins gruppe på 20 fortsatte østover i to kanoer langs kysten og kartla området frem til punktet de kalte for Turnagain Point på Kent-halvøya (nå Kiillinnguyaq). Avstanden var omtrent 300 kilometer. Returen skulle gå over land, men forsyningene var allerede i minste laget og underveis døde ni av mennene av sult, mens to ble drept på grunn av konflikter. Også Franklin var døden nær da han ble reddet av en gruppe jegere fra Dene-stammen som sørget for mat. Franklin ble etter denne opplevelsen kjent som «mannen som spiste sine støvler» i og med at støvellær ble kokt til en slags suppe for å forsøke å stagge sulten til mennene underveis. Beretningen fra ekspedisjonen ble spredt og opplevelsene beundret. Blant andre ble den unge Roald Amundsen betatt av hvordan Franklin hadde lidd og kjempet i Arktis og han nevnte dette senere som én av inspirasjonskildene til sine egne ekspedisjoner.

Til tross for lidelsene og dødsfallene utrettet ekspedisjonen mye både med hensyn til den første kartleggingen av en del av kysten av Nord-Amerika og når det gjaldt vitenskapelige observasjoner og innsamlinger.

I 1823 giftet Franklin seg med dikteren Eleanor Anne Porden som døde av tuberkulose i 1825. Paret fikk en datter, Eleanor Isabella (1824–1860).

Kartleggingsdelen av Franklins forrige ekspedisjon hadde vært vellykket, så i 1825 sendte Admiralitetet ham igjen ut på en ekspedisjon over land til kysten av Nord-Amerika. Denne gang skulle det kartlegges vestover fra elven Coppermine til Alaska. Franklin og hans menn seilte til New York og dro derfra nordover langs elver, sjøer og land til Store Bjørnesjø i dagens Nordvestterritoriene, hvor de bygde et hus for overvintring de kalte «Fort Franklin». Året etter nådde de munningen av Mackenzieelven i fire åtte-meter lange båter og delte seg i to grupper: Den ene dro østover i Dolphin og Union, mens Franklin og George Back (1796—1878) dro vestover i Lion og Reliance. Back hadde også deltatt sammen med Franklin på de to tidligere nevnte ekspedisjoner.

Franklin og Back møtte mye dårlig vær og vanskelige isforhold, og hadde etter seks uker ikke kommet lenger enn til Prudhoebukta. Vinteren var snart underveis, så de snudde derfor og dro tilbake til Fort Franklin. Richardson og Kendall gjennomførte sin kartlegging østover og derved hadde Franklins to ekspedisjoner kartlagt en stor del av den nordlige nordamerikanske kysten. Det står fremdeles mange stedsnavn på kartet etter disse ekspedisjonene. Franklin ble belønnet med utnevnelse til ridder og med æresgrad fra Oxford blant flere utmerkelser, også utenlandske. I 1828 giftet han seg på nytt, med Jane Griffin (1791—1875), som var en venninne av hans første kone.

Da det foreløpig ikke kom flere oppdrag fra Admiralitetet, tok han imot stillingen som guvernør på Van Diemen's Land (Tasmania) fra januar 1837. Han dro fra Tasmania i 1843 etter uenigheter med en politisk fraksjon på øya.

Hjemme i England var nye arktiske planer i gang, fremsatt av Sir John Barrow (1764–1848), den mektige admiralitetssekretær 1804–1845. Nå skulle Nordvestpassasjen endelig kartlegges og gjennomseiles, det vil si den delen som Franklins og andres ekspedisjoner ikke allerede hadde kartlagt. Franklin var nå egentlig for gammel (59 år i 1845), men han var ivrig etter å få oppgaven og han ble litt nølende utnevnt som leder. Kaptein Francis Crozier (1796–1848) ble nestkommanderende. Ekspedisjonen med de to skipene HMS Erebus og Terror dro fra England med 129 mann om bord i mai 1845. De overvintret ved Beechey Island hvor tre av mannskapet døde og ble begravet. Deretter forsvant ekspedisjonen.

I perioden 1848–1858 lette omkring 30 ekspedisjoner etter de forsvunne skipene og mannskapene. Til sammen fikk disse kartlagt så godt som hele området rundt øyene nord for Canada og fant etter hvert mange rester etter menn og gjenstander fra skipene. Ikke minst var Lady Jane Franklin svært ivrig og insisterende på at leting måtte fortsette. Fra et skriv som ble funnet kunne det konstateres at skipene hadde frosset fast i sundet nordvest for King William Island, og at Franklin døde om bord der i 1847. De gjenlevende av mannskapet forlot fartøyene året etter og prøvde å ta seg frem til bebodde strøk. Alle omkom, stort sett av sult og utmattelse.

Ekspedisjonen ble udødeliggjort gjennom malerier, sanger og bøker. I 2014 og 2016 ble vrakene av henholdsvis Erebus og Terror endelig funnet på havbunnen i nærheten av King William Island. De er fredet som internasjonalt viktige kulturminner.

• Nordvestpassasjen
• Ekspedisjoner i Arktis

• Holland, Clive (1994): Arctic Exploration and Development c.500 B.C. to 1915, Garland Publishing Inc.