Nordvestpassasjen

Det var under «Tudor-perioden» i England på 1500-tallet at de første små skipene ble sendt vestover på oppdagelsesferder. Giovanni Caboto (John Cabot) i 1497, Martin Frobishers tre reiser i 1576, 1577 og 1578, og John Davis i 1585, 1586 og 1587 nådde til Newfoundland og området sørøst og øst på Baffinøya.

Tidlig på 1600-tallet var reisene til Henry Hudson og William Baffin viktige både for kartlegging og for å gi impulser til blant annet europeisk torskefiske ved Newfoundland. Hudsons reise i 1610–1611 indikerte at Hudson Bay ikke var veien mot vest selv om flere ekspedisjoner prøvde seg der kort tid etter. Hudsons reise endte i tragedie i bukta da han og hans sønn samt lojale medlemmer av mannskapet ble satt ut i en liten båt av mytterister og forsvant for alltid.

I 1616 seilte Robert Bylot og William Baffin så langt nord som til Nares Strait, det smaleste havområdet mellom Nordvest-Grønland og Ellesmereøya. På vei sørover passerte de Jones Sound og Lancaster Sound. Begge disse leder videre innover i arkipelet, men det er Lancastersundet som er inngangen til Nordvestpassasjen. Dessverre oppfattet Baffin disse som bukter heller enn åpninger vestover.

Mens kapteinene og navigatørene selv var usikre på fordelingen av land og sjø, kunne det bli enda mer forvirrende etter at etterkommere tolket de provisoriske kartene og skrevne rapportene på sin måte. Lancastersundet ble derfor ikke anerkjent som porten vestover på en god stund fremover.

Hudson's Bay Company, etablert i London i 1670 i første omgang spesielt for pelshandel, sendte i første halvdel av 1700-tallet flere ekspedisjoner for å utforske området nord for Hudson Bay. Hensikten var ikke å finne Nordvestpassasjen, men deres utforskning bidro til å åpne opp fastlandsområdet sør for arkipelet.

Kaptein James Cook, oppdagelsesreisende, navigatør, kartograf og kaptein i Royal Navy, er berømt for sine lange sjøreiser mellom 1768 og 1779. Kanskje mindre kjent enn hans reiser til Stillehavet er reisen i 1778 nordover Alaskas vestkyst. Hensikten var å finne vestenden av Nordvestpassasjen. Cook kartla kysten for første gang gjennom Beringstredet og inn i Tsjuktsjerhavet og bestemte Alaskas utstrekning mot vest og nord. Han dro sørover igjen langs den sibirske kysten. Selv om det var naturlig for ekspedisjonene fra Storbritannia å starte fra østsiden av Nord-Amerika, var det flere etter Cook som fulgte hans kartlegging fra Alaska-siden.

På slutten av 1700-tallet og spesielt ved kaptein George Vancouvers kartlegging av Amerikas nordvestkyst mellom 1792 og 1794, hadde det blitt klart at en sjøvei gjennom eller forbi det nordamerikanske kontinentet bare kunne finnes i nordlige og isutsatte strøk. Etter Napoleonskrigenes slutt med slaget ved Waterloo i 1815 og Napoleons forvisning til eksil på St. Helena, var det blitt mindre å gjøre for Storbritannias marineflåte. John Barrow, andresekretær ved det britiske Admiralitetet fra 1804 til 1845, tok opp igjen ideen om en britisk oppdagelse og gjennomseiling av Nordvestpassasjen og iverksatte en serie med reiser med dette formålet gjennom første halvdel av 1800-tallet. De mest berømte ekspedisjonene i denne perioden var mange, og deres historier fyller mange bøker. Spesielt nevnes Ann Savours' bok, som er en detaljert og oversiktlig kilde. Enkelte av ekspedisjonene nevnes her:

John Ross entret i 1818 Lancastersundet og mente han så at det var en stor bukt omkranset av en fjellkjede han kalte «Croker Mountains», mens William Edward Parry året etter kunne bevise at sundet var en gjennomgående vannvei ved å seile hele veien gjennom den og frem så langt vest som til Melvilleøya. Da var det relativt kort vei igjen før en var kommet forbi alle øyene nord for fastlandet. John Franklins to første ekspedisjoner gikk over land i 1819–1822 og 1825–1827 for å kartlegge kysten øst og vest for munningene til de allerede kjente elvene Coppermine og Mackenzie, det vil si langs sørkysten av Nordvestpassasjen mot dagens grense med Alaska. Den første ekspedisjonen var overmåtelig anstrengende og 11 av de 20 mennene i gruppen døde, de fleste av sult, mens noen ble myrdet. Før de overlevende ble reddet av en gruppe innfødte, måtte de blant annet ty til å spise sine mokasiner. Dette ledet til en senere beskrivelse av Franklin som «Mannen som spiste sine støvler».

På 1820-tallet ble det også gjennomført to nye reiser ledet av Parry, hvorav den første (hans andre reise) i 1821–1823 forsøkte å finne en vei fra helt nordvest i Hudson-bukta. Under overvintringen med de to skipene Fury og Hecla nord i bukta fikk de besøk av en gruppe inuitter som bodde i nærheten, og det utviklet seg til sosialt samvær gjennom vinteren til glede for begge parter. Inuittene tegnet et kart over området nord for vinterbosettingen som virket lovende som mulig sjøvei videre vestover. Parrys skip greide ikke å trenge gjennom isen som blokkerte det de kalte Fury og Hecla-stredet, men ved å utforske videre på land så de at stredet munnet ut i et stort, åpent sjøområde (Boothiagulfen). En ny overvintring før hjemreisen ga fornyet glede ved å lære lokale inuitter å kjenne, inkludert det å lære å bruke kajakk og kjøre hunder.

Blant flere reiser tilbakeviste denne ledet av Parry på flere måter påstanden om at engelskmenn ikke klarte å tilpasse seg livet i Arktis, men holdt fast ved sine egne dårlig tilpassede vaner. Både mat og klær var blitt forbedret gjennom tidligere erfaringer fra britiske ekspedisjoner, og samkvemmet med inuittene viste en gjensidig interesse og respekt.

På sin tredje reise i 1824–1825 dro Parry med de samme to skipene, og denne gang ville han forsøke gjennom Lancastersundet. Isforholdene var imidlertid svært vanskelige. De kom seg gjennom sundet og svingte sørover gjennom Prince Regent Inlet hvor de overvintret. Under en voldsom storm i august 1825 ble Fury slengt opp på land og måtte etterlates, mens begge mannskap seilte hjemover i Hecla.

Samtidig med at Franklin og Parry utforsket på østsiden, hadde Frederick William Beechey (1796–1856) blitt sendt via Kapp Horn til Beringstredet i håp om å møte dem der. Han nådde Point Barrow og var bare 235 kilometer fra Franklins vestligste punkt. Beecheys lange reise varte fra 1825 til 1828.

Etter John Ross' beryktede feiltolkning av Lancastersundet i 1818 var det ikke før i 1829 at han igjen forsøkte seg på Nordvestpassasjen. Med ham denne gangen var hans nevø James Clark Ross, som allerede hadde seilt med Parry på hans tre ekspedisjoner, samt en fjerde som skulle gå over isen fra Svalbard til Nordpolen. Fra 1839 til 1843 skulle han lede sin egen vellykkede ekspedisjon til Antarktis. John Ross fikk denne gang finansiell støtte fra ginprodusent Sir Felix Booth (1775–1850), og skipet Victory var en banebrytende hjuldamper som i tillegg hadde seil. En stor fordel var dens grunne dypgang, da skjær og grunne områder i Nordvestpassasjen hindret mange seilskip.

John Ross bestemte seg for å følge Parrys rute gjennom Lancastersundet og Prince Regent Inlet i håp om å nå åpent vann lenger sør enn Parry hadde nådd. De passerte stranden hvor Fury ble forlatt fire år tidligere (Fury-stranden) uten å se tegn til skipet, men de kunne forsyne seg av en mengde proviant og noen seil som var i god stand ved den provisoriske plassen de var blitt flyttet til av Parrys menn. Victory nådde langt sør i Prince Regent Inlet og ved sørlige Boothiahalvøya før de måtte overvintre, lenger sør enn vestenden av Fury og Heklastredet. Igjen fikk de hyggelig og nyttig samkvem med lokale inuitter, hvorav én av dem fikk et treben laget av skipets snekker til erstatning for det halve benet en isbjørn hadde frarøvet ham. Kona til den takknemlige mannen, Tiriksiu, tegnet et kart over området som viste Ross at han hadde seilt inn i en blindvei uten åpning vestover. Tegningen viste imidlertid en gjennomgang – Bellot Strait – mellom Boothiahalvøya og Somersetøya i nord, men Ross hadde ikke funnet denne.

Med klær og gode hunder de byttet til seg fra inuittene, og med noen inuittvenner som guider, utforsket James Clark Ross en del av Boothiahalvøya. Han oppdaget King William-øya, som Roald Amundsen senere overvintret ved, og navnga Victory Point på vestsiden, som ble viktig i Franklin-historien senere. Her kunne de se farvannet som de egentlig skulle ha vært i om de skulle hatt mulighet til å seile videre gjennom Nordvestpassasjen. Det var imidlertid ikke lett å avgjøre om landområdene de så var øyer eller større landmasser, og de kunne samtidig se hvordan ismassene tårnet seg opp fra nord. Isen den påfølgende sommeren slapp ikke taket, og vinteren 1830–1831 ga James Clark Ross nye utforskningsmuligheter. Viktigst var at han lokaliserte posisjonen til den magnetiske nordpol, som var viktig i Roald Amundsens senere ekspedisjon med Gjøa.

I slutten av mai 1832 dro mennene nordover fra Victory i skipsbåtene etter å ha oppgitt å komme løs fra isen. Ved Fury-stranden bygde de et hus hvor de måtte overvintre enda en gang. Sommeren 1833 nådde de Lancastersundet hvor de ble plukket opp av en hvalfanger, Isabella av Hull og fraktet hjem til England. I løpet av de fire årene var det bare to menn som døde, og det skyldes sykdommer de hadde allerede før de dro ut.

Den mest berømte historien fra forsøkene på å finne Nordvestpassasjen er fra 1845. Etter to ekspedisjoner på land skulle John Franklin, nå 59 år gammel, lede en ekspedisjon med to skip og 129 menn inkludert ham selv for endelig å erobre denne gåtefulle sjøveien. Skipene var Erebus og Terror, som James Clark Ross allerede hadde gjort berømt på sin antarktisekspedisjon i 1839–1843. Ross' nestkommanderende og kaptein på Terror, Francis Crozier, skulle igjen ha den samme stillingen hos Franklin. Skipene seilte fra England i 1845, ble sett av to hvalfangstskip i slutten av juli i Baffin Bay, og forsvant så inn i labyrinten av øyer, streder og ismasser.

I årene etter ble mange ekspedisjoner sendt ut både med skip og over land og både fra øst og vest. Til sammen bidro ekspedisjonene til en tilnærmet komplett kartlegging av kanadisk Arktis fra og med det nordlige fastlandet og nordover, noe som bidro til Amundsens senere suksess. Det ble tidlig oppdaget tre graver på Beecheyøya etter Franklins første overvintring, og senere et brev i en varde på Victory Point på King William-øya som fortalte at Franklin hadde dødd i 1847, og at de overlevende mennene skulle forsøke å ta seg over land sørover.

Senere ble det under forskjellige leteekspedisjoner, ikke minst skotske Dr John Raes i 1853–1855, funnet rester av både menn og utstyr slik at mye av historien kunne forstås. Skipene var blitt fanget i isen mellom King William og Victoriaøyene, og mennene omkom gradvis av både sult og kulde under forsøk på å ta seg sørover. I 2014 greide kanadiske forskere å lokalisere vraket av Erebus i nærheten av King William-øya, og to år senere ble også Terror funnet. I tillegg til omfattende leting med sonar var opplysninger fra lokale inuitter viktige. Vrakene er i forbausende bra tilstand alt tatt i betraktning, og det har til og med vært mulig å filme Terror innvendig ved hjelp av fjernstyrt kamera.

Det var briten Robert McClures ekspedisjon i 1850–1854 som først greide å ta seg hele veien gjennom Nordvestpassasjen, dog måtte han forlate sitt eget skip halvveis og redde seg og mannskapet hjem med et leteskip. Med skipet Investigator dro han fra Beringstredet på vestsiden, men måtte overvintre ved Prince of Wales-stredet mellom Banks og Victoriaøyene. McClure gikk videre til nordenden av stredet sammen med skipsfører Stephen Court og kunne se over Viscount Melville-stredet til Melvilleøya. I og med at Parry hadde nådd frem dit østfra i 1819, kunne McClure forstå at han hadde knyttet vestsiden til østsiden av passasjen. Men det viste seg at det var umulig å seile Investigator østover, og vinteren 1851–1852 ble tilbrakt på nordsiden av Banksøya. McClure foretok en sledereise over til Melvilleøya og la igjen beskjed der i håp om at andre ekspedisjoner ville finne den.

Etter enda en vinter, 1852–1853, var det begynt å bli kritisk for mannskapet. Imidlertid hadde det britiske admiralitetet sendt ut en større leteekspedisjon i 1852 ledet av Sir Edward Belcher. Francis Leopold McClintock med Intrepid var en del av denne, og sammen med kaptein Kellett i Resolute nådde de Melvilleøya i september, og overvintret i nærheten i 1852–1853. Ut fra McClures beskjed forsto de hvor den andre ekspedisjonen var, og tidlig på våren 1853 klarte en liten sledegruppe å ta seg over stredet til McClure ved Banksøya. McClure og hans menn ble tatt med ut av Nordvestpassasjen mot øst, og derved hadde de som de første reist gjennom hele passasjen, dog ikke med ett og samme skip. I 2010 fant kanadiske arkeologer vraket av Investigator liggende i relativt god stand på vel 7,5 meters dyp på bunnen av Mercy-bukta der det var blitt etterlatt.

Ekspedisjoner på leting etter informasjon om Franklins skjebne var overveiende, men ikke bare, britiske. Elisha Kent Kane (1820–1857) deltok på to av flere amerikanske ekspedisjoner, først under Edwin de Haven i 1850–1851 og senere som leder i 1853–1855. Denne ekspedisjonen dro nordover mellom Ellesmereøya og Grønland og var nær en katastrofe på grunn av sult og skjørbuk.

Skotske John Rae, som reiste over land på inuitt-vis, fant i 1854 de første definitive opplysningene om skjebnen til Franklins menn ved hjelp av lokale inuitter som både hadde sett de britiske sjømennene på vei sørover i nærheten av King William-øya, og senere hadde funnet de døde kroppene. De kunne også fortelle om et stort skip som ble forlatt. Raes funn inkluderte bevis for en viss kannibalisme på de døde, men hans rapport ble i England forsøkt avfeid som løgn. I 1857–1859 ledet Leopold McClintock (1819–1907) en ekspedisjon i Fox som overvintret ved nordenden av Prince Regent Inlet. Under en sledeekspedisjon tidlig i 1859 nådde han posisjonen til Ross' magnetiske nordpol, og hørte der fra en inuitt om skipet som var blitt skrudd ned av isen vest for King William-øya. På øya fant britene flere gjenstander fra Franklins menn, beskjeden som de hadde lagt i en varde på Victory Point og skjeletter sammen med andre gjenstander. McClintock bekreftet derved Raes fortelling omkring skjebnen til Franklins menn.

Amerikanske Frederick Schwatkas (1849–1892) ekspedisjon på leting etter flere gjenstander og rester fra Franklins ekspedisjon i 1878–1880 var mer eller mindre den siste av de historiske Franklin-relaterte ekspedisjonene på 1800-tallet, selv om leting etter de siste svarene fortsetter også i dag. Men aktiviteten hadde ført til at nesten hele området omkring Nordvestpassasjen og det nordkanadiske arkipelet var blitt kjent og til dels kartlagt. Dette ga en enorm fordel til den første som greide å seile gjennom hele passasjen med ett og samme skip.

Gjøa-ekspedisjonen i 1903–1906 var basert på Roald Amundsens studier av kartene og rapportene fra disse tidlige ekspedisjonene, slik at han stort sett hadde et brukbart kart å reise etter. Det var i tillegg en stor fordel å reise med et lite skip som kunne forsere de mange grunnene underveis og med en gruppe på bare til sammen syv menn, som var få nok til å supplere medbrakte forsyninger med vilt de tok underveis. Amundsen ville at ekspedisjonen fikk et større mål enn bare gjennomseilingen, og det ble foretatt viktige geomagnetiske målinger underveis. To år ble tilbrakt i Gjøahavn (i dag Gjoa Haven) på sørsiden av King William-øya mens Amundsen og Gustav Juel Wiik (1878–1906) drev med magnetiske målinger og observerte at den magnetiske nordpol hadde flyttet på seg siden Ross' tid. Amundsen ble svært betatt av de nomadiske inuittene nordmennene møtte i området, og han lærte så mye han kunne av deres levevis og tilpasninger til det strenge arktiske klimaet. I tillegg samlet han et omfattende utvalg av inuittklær og redskaper som ble fraktet hjem til Norge og nå befinner seg på Etnografisk museum i Oslo. Samlingen, fotografier og Amundsens dagboknotater gir en unik beskrivelse av inuittene i dette området før deres levesett ble for mye endret etter kontakt med europeere og andre utenfra. Amundsens dagbøker forteller også hvordan han nøt oppholdet i Gjøahavn, frydet seg over vårtegn da blomster og fuglekvitter kom tilbake, og hadde stor respekt for og vennskap med inuittene.

En siste overvintring måtte tas ved King Point i Alaska før Gjøa var helt igjennom Nordvestpassasjen som det første skip. Amundsen dro med hundeslede til Eagle City i Alaska for å telegrafere nyheten om ekspedisjonens bragd. Dessverre døde Gustav Juel Wiik på King Point før vinteren var over, og han ble begravet i ekspedisjonens magnetiske observatorium før mennene dro derfra. Ekspedisjonen endte offisielt i Nome, Alaska. Gjøa er nå utstilt på Fram museum i Oslo.

Norsk-kanadiske Henry Larsen (1899–1964), som ble ansatt i Royal Canadian Mounted Police (RCMP) med tjeneste i Arktis, førte det lille tjenesteskipet St. Roch i 1940–1944; først fra vest til øst gjennom Nordvestpassasjen og så tilbake igjen, og ble derved den første til å seile gjennom begge veier. St. Roch er nå utstilt i Vancouver Maritime Museum.