Kurt Atterberg

Atterberg hadde sivilingeniøreksamen fra Tekniska Högskolan i Stockholm og var fra 1912 til 1968 ansatt ved Patent- og registreringsverket der han fra 1937 til 1940 var direktør.

Han begynte å spille cello allerede i skoleårene i Gøteborg, han studerte komposisjon og instrumentasjon med Andreas Hallén ved konservatoriet i Stockholm fra 1910 til 1911, men må som komponist allikevel regnes som autodidakt. Fra 1911 til 1915 hadde han statens komposisjonstipendium og gjorde i 1911 og i 1913 studiereiser til Tyskland. Atterberg debuterte som dirigent i 1912. På 1920-tallet dirigerte han ofte i Stockholms konsertforening, i Tyskland og de nordiske landene. Atterberg var en av de første og mest drivende krefter i arbeidet for svenske komponisters interesseorganisasjoner.

Hovedtyngden av Atterbergs produksjon finnes innen den symfoniske og dramatiske musikken. Stilistisk kan man si at han begynte i den tyske og nordiske romantikken (symfoni nr. 1 og 2, 1909–1911) med Johannes Brahms og Hugo Alfvén som forbilder, for deretter i tredje symfoni (1914–1916) å benytte lyrisk-impresjonistiske skimmereffekter som kontrast til en intens stormskildring i symfoniens andre sats. Man kan si at Atterberg avsluttet sin symfoniske utvikling i fjerde symfoni (1918) med en firesatsig rapsodisk form.

Tonespråket i de fire første symfoniene danner basis for hans senere symfoniske verk. Han komponerte i alt ni symfonier (nr. 6 vant den internasjonale Schubert-prisen i 1928).

I sine sceniske verk viste han et sikkert blikk for det dramatiske. Han komponerte fem operaer (Stormen, prisbelønnet 1947), ballettene Per Svinaherde og De fåvitska jungfrurna (1920). Atterberg komponerte dessuten ouverturer, konserter (to fiolinkonserter, hornkonsert og klaverkonsert samt to dobbeltkonserter for fiolin, cello og strykeorkester), suiter, kammermusikk (strykekvartetter, sonate for cello og klaver samt en klaverkvintett) og korverker.

• musikk i Sverige