Magnus 5. Erlingsson

Magnus var fem år gammel da Inge Haraldsson falt i 1161 i kamp mot kong Håkon Herdebreis flokk i Bjørvika ved Oslo. Ikke lenge etterpå samlet ledende lendmenn fra Inges flokk seg under Erling Skakkes lederskap. I Bergen tok de Erlings sønn Magnus til konge, siden han var den «best ættbårne», ifølge Heimskringla. Det var på Vestlandet og i de sentrale delene av Viken at Erling og Magnus fikk den bredeste oppslutningen. Og selv om Erling aldri vant trøndernes tillit, fikk han i stand et grunnleggende samarbeid med den nye erkebiskopen, Øystein Erlendsson. Ideologisk førte dette til et gjennombrudd for det kirkelige synet på kongedømmet som et embete innstiftet av Gud til fremme av fred og rettferd på jorden.

Erling Skakke ønsket kroning og kirkelig vigsel av Magnus for å legitimere kongedømmet hans, siden han ikke var kongssønn. Som første nordiske konge ble Magnus kronet i Bergen i 1163 eller i 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson. Gjennom kroningen innsatte kirken Magnus på Guds vegne i kongsembetet og bøtte slik på mangelen ved hans herkomst.

Kroningsriksmøtet gav sin tilslutning til den første av høymiddelalderens norske tronfølgelover, der enekongedømmet ble knesatt som prinsipp og Magnus ble omtalt som den rette konge. Kirken sikret seg til gjengjeld viktige innrømmelser. I tronfølgeloven ble kirkelige prinsipper som ekte fødsel og skikkethet for kongsembetet lagt til grunn for atkomsten til tronen. I tillegg ble biskopene tillagt en ledende rolle i kåringen av en ny konge. For den institusjonelle utviklingen av kongedømmet var det viktig at det gjennom et riksmøte ble tatt initiativ til riksomfattende lovreformer. I tillegg til den nye tronfølgeloven ble det også tatt initiativ til en drastisk straffelovgivning til «landrensing og fred», og enkelte andre lovbestemmelser som senere ble tatt inn i landskapslovene gjennom vedtak på lagtingene.

Magnus hadde selv ingen innflytelse på alt dette ettersom han bare var 7–8 år gammel. Sverres saga forteller at han var et barn som verken kunne rå for ord eller ed da han ble tatt til konge og senere kronet. Han hadde mer lyst til å leke med andre gutter enn å sitte blant høvdinger. Men lovgivningen og avtalene i forbindelse med kroningen skapte viktige forutsetninger for hans opptreden i kongerollen da han vokste til. Han var sikret kirkelig støtte i kampen mot de flokkene som etter tur reiste seg mot ham, og han hadde et nærmere og bedre forhold til erkebiskop Øystein enn faren hadde.

Magnus hadde muligens større del i det store privilegiebrev til Nidaros-kirken ved Øystein, utstedt senere i hans regjeringstid, enn i det som skjedde ved kroningen. I privilegiebrevet overgav Magnus som «konge av Guds nåde» sitt rike til Gud og St. Olav og lovte å styre det som helgenkongens lenstaker og følge i hans fotspor som en rettferdig konge og forsvarer av fedrelandet. I det senere Stavanger-privilegiet overdro Magnus den offentlige myndighet over byen med tilhørende inntekter til bispestolen der, trolig som en personlig takk for den støtte biskop Eirik Ivarsson gav ham i kampen mot Sverre Sigurdsson.

I 1174 reiste birkebeinerne med kongsemnet Øystein Møyla seg mot Erling Skakke og kong Magnus. Så lenge faren Erling levde, var han den egentlige styreren av riket. Som militær leder gjorde Magnus seg først personlig gjeldende vinteren 1176–1177. Da satt han sammen med lendmannen Orm Ivarsson kongsbror i Tønsberg og vant en knusende seier over den større birkebeinerflokken i snøen på Re i januar (slaget på Re). Men flokken samlet seg på ny om Sverre, som kom fra Færøyene. Resten av Magnus’ liv var dominert av den bitre striden mot Sverre. Etter Erlings fall i slaget på Kalvskinnet i 1179 overtok Magnus den militære ledelsen. Med bred oppslutning i Viken og på Vestlandet, og støtte fra kong Valdemar 1. i Danmark, rådde Magnus samlet over større hjelpekilder enn Sverre, som først og fremst måtte lite på trøndernes støtte. Magnus kunne likevel ikke hamle opp med Sverres ukonvensjonelle dyktighet som hærleder.

Etter et dristig overraskelsesangrep på Magnus i Bergen i 1183 fikk Sverre et overtak, og det hjalp ikke at Magnus neste år kunne vende tilbake til Norge med dansk militær støtte og samlet en større hær og flåte enn Sverre rådde over. I sjøslaget ved Fimreite ytterst i Sogndalsfjorden druknet Magnus 15. juni 1184 sammen med en stor del av hæren sin. Ifølge Sverres saga lot Magnus på tradisjonell måte skipene sine tenge (binde) sammen, mens Sverre lot sine fare løse. Magnus’ skipsfylking ble ryddet fra flanken, folk sprang over på skipene innenfor, og til slutt sank de gjenværende skipene under tyngden av menneskemassen. Magnus’ lik ble ført til Bergen og gravlagt i den store Kristkirken. Sverre Sigurdsson holdt selv liktalen over ham.

Sverres saga tegner på flere måter et sympatisk bilde av Magnus – en gavmild og vennesæl leder som aldri manglet menn som ville følge ham, våpenfør og veltalende, velbygd og vakker om det ikke var for en lite pen munn. Som den unge mann han var, likte han staselige klær, kvinner og kappestrid, og som faren var han glad i drikk.

Sansen for kvinner førte til at Magnus etterlot seg flere barn. En ætteliste i Fagrskinna vil ha det til at han var gift med Eldrid Bjarnesdatter fra Rein og med henne fikk datteren Kristin, som ble gift med baglerlederen Reidar Sendemann. Ifølge Bǫglunga sǫgur fikk derimot Reidar en annen datter av Magnus til ekte, Margrete, som tidligere hadde vært gift med baglerlederen Filippus av Veien. En tredje datter, Ingebjørg, ble gift med birkebeinerhøvdingen Peter Støyper, Sverres søstersønn. Dette tyder i seg selv på at Magnus hadde barn med flere kvinner. I samme retning peker det at senere opprørsflokker mot birkebeinerkongedømmet samlet seg om kongsemner som ble utgitt for å være hans sønner: vårbelgene i 1189 (Vikar?), øyskjeggene i perioden 1193–1194 (Sigurd) og baglerne i periodene 1196–1202 (Inge) og 1204–1207 (Erling Steinvegg). Birkebeinerne kunne nok trekke deres kongsætt i tvil, men deres politiske rolle viser at ettertiden regnet Magnus for en mann med mange etterkommere.

• monarker i Norge
• Norge i høymiddelalderen

• Koht, Halvdan (1940): biografi i NBL1, bind 9
• Helle, Knut (1972): Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319
• Helle, Knut: Norge blir en stat 1130–1319, bind 3 av Knut Mykland med flere (red. 1974): Handbok i Norges historie
• Helle, Knut: biografi i NBL2
• Fagrskinna
• Heimskringla
• Sverres saga
• Bǫglunga sǫgur
• Norske middelalderdokumenter, nr. 7–8 og 10, utgitt og oversatt av Sverre Håkon Bagge med flere, 1973