Max Frisch

Romanen Jeg er ikke Stiller (1954) er Frisch' internasjonale gjennombrudd. Ved innreisen til Sveits blir en mann (romanens jeg-forteller) satt i fengsel. Man mener det er billedhoggeren Anatol Ludwig Stiller, en mann ettersøkt for spionasje; han hevder imidlertid at han ikke er Stiller, men tvert imot Mr. White fra USA. Alle vitner, både Stillers bror, kone og elskerinne, motsier dette og fastslår at mannen definitivt er Stiller. I fengsel reflekterer jeg-fortelleren over sitt eget liv, over forspilte muligheter og identitetsproblematikk. Romanen kan leses som en kunstnerroman, en kjærlighets- eller ekteskapsroman, en utviklingsroman og sågar som en kriminalroman. I Jeg er ikke Stiller behandler Frisch identitetsdiskurser på mesterlig måte og forvirrer leserne med sin bruk av fortellerperspektivet.

Både Homo faber (1957) og Kall meg Gantenbein (1964) videreutvikler og varierer Frisch' hovedtema. Hovedpersonen i Homo faber er Walter Faber, en selvsikker naturviter som føler å ha kontroll over alt, både teknikk og andre mennesker. Men plutselig blir livet hans snudd på hodet: Den unge kvinnen som var hans elskerinne, viser seg å være hans datter som han ikke har sett siden hun var liten. I kjølvannet av datterens død i en bilulykke skriver Faber ned sitt liv og tvinges til å reflektere kritisk over eget liv og egne valg. Kall meg Gantenbein er et tankeeksperiment der helten prøver forskjellige muligheter og variasjoner av sitt liv, videreutvikler og varierer Frisch' hovedtema, også fortellerteknisk.

Mange av Frisch' tekster er selvbiografiske. Tydeligst er dette i fortellingen Montauk (1975). Her møter en forfatter ved navn Max Frisch, 63 år gammel, den tretti år yngre amerikanske kvinnen Lynn. De tilbringer en helg sammen. Den litterære personen Max Frisch klarer ikke å nyte dagene, men plages av tanker om tidligere forhold, om sin egen angst for å mislykkes. Refleksjoner rundt alderdom og død skygger spiller en vesentlig rolle.

Dette videreutvikles i romanen Der Mensch erscheint im Holozän (1979, norsk oversettelse Mennesket opptrer i yngre kvartær, samme år) og fortellingen Blaubart (1982, norsk oversettelse Blåskjegg, samme år).

Flere av Frisch' romaner er filmatisert, blant annet Homo faber av Volker Schlöndorff (1991).

Frisch' største suksesser, også internasjonalt, som teaterdikter, er Herr Biedermann und die Brandstifter (1958, norsk oversettelse Herr Hedersmann og brannstifterne, også under tittelen Herr Biedermann og brannstifterne, 1962) og Andorra (1961, norsk oversettelse 1963).

Handlingen i Herr Biedermann og brannstifterne (1958) foregår i huset til en besteborger, den prektige herr Biedermann. Han forstår etter hvert at leieboerne hans planlegger noe forferdelig, nemlig mordbrann, men er for feig og for passiv, slik at han ikke gjør noe for å avverge katastrofen. Stykket kan leses som en skarp anklage mot den feige borgeren som ser vekk, som fraskriver seg alt ansvar, og som indirekte kollaborerer med morderne gjennom sin passivitet.

Handlingen i Andorra (1962) utspiller seg i et lite og isolert samfunn med navn Andorra. En ung gutt får vite at han er adoptert og av jødisk herkomst. Dette utløser en identitetskrise hos ham, ikke minst fordi så å si alle de andre borgerne i det lille samfunnet begynner å se på ham med nye og fiendtlige øyne. Fra dag til dag øker fordommene og sjikanene. Da det til slutt avsløres at han likevel ikke er jøde, er det for sent: Raseriet mot den angivelige jøden er så stort at katastrofen ikke kan stoppes. Frisch viser hvor lett mennesker lar seg styre av fordommer, ikke av fornuft, og hvilke fatale følger dette kan få. Også her, som i Herr Biedermann og brannstifterne, viser han at det å se vekk, det å ikke gripe inn når urett blir begått, også innebærer ansvar og skyld.

Begge disse tekstene karakteriserer Frisch som parabler og lærestykker. Herr Biedermann og brannstifterne har den ironiske undertittelen «Ein Lehrstück ohne Lehre» (Lærestykke uten noen moral). Som Dürrenmatt leker Frisch med sjangerkonvensjoner. Det som kjennetegner Frisch' tidlige dramatikk, som er inspirert av Bertolt Brecht (1898–1956), er en utpreget kritisk historisk og samtidshistorisk bevissthet samt ønsket om å fjerne seg fra det borgerlige illusjonsteatret. Dramaturgisk gjøres dette gjennom en fragmentarisk form med en rekke løst sammenbundne scener. Tematisk sett er det klare paralleller mellom hans dramatikk og prosa.

Frisch' senere stykker, for eksempel Biografie. Ein Spiel (1968, Biografi, et spill) og Triptychon (1978, Triptychon), som utfordrer sjangergrensene og knytter an til tematikken han omhandler i sine senere romaner og fortellinger, oppnådde ikke samme virkning som de tidlige teaterstykkene.