Mor Courage og barna hennes

Handlingen utspiller seg i Trettiårskrigen. Marketentersken Mor Courage reiser Europa rundt med en handelsvogn for å selge varene sine. Med seg har hun de tre voksne barna: sønnene Eilif og Schweizerkas og datteren Kattrin, som er stum. Mor Courage ønsker å holde de tre barna sine unna krigen; hun ønsker ikke at Eilif eller Schweizerkas skal bli soldater, og hun forsøker å redde Kattrin fra å bli offer for overgrep. Men mens hun er opptatt med å gjøre en god handel, tas barna fra henne. Eilif lar seg verve som soldat og dør fordi han var modig på feil tidspunkt. Schweizerkas får ansvaret for regimentskassa, og han dør fordi han var ærlig på feil tidspunkt. Kattrin ofrer sitt liv for å varsle beboerne i Halle mot et angrep. Selv om historien gjentar seg tre ganger, lærer ikke Mor Courage av sine feil, og hun innser heller ikke at dilemmaet hennes er uløselig: Hvordan klare å tjene penger på krigen samtidig som hun ønsker å beskytte seg og sine mot krigens ødeleggelser?

Sentralt i stykket står motsetningen mellom de små menneskene og de store og mektige menneskene. Mens de mektige styrer den politiske utviklingen, tjener på den og bygger sin rikdom og makt på ryggen til de fattige, forblir de små menneskene ofre som blir utbyttet og utnyttet. Mor Courage hater krigen, men vil tjene penger på den – hun innser ikke at hun gjennom sin butikk bidrar til å holde krigen i gang, som til slutt tar fra henne alle tre barna fordi hun alltid prioriterer utsiktene til en god handel. Først når de små menneskene blir politisk opplyste og tilegner seg det som Brecht kalte det plebeiiske blikket, er en endring mulig. Dette blikket tilegner ikke Mor Courage seg, og stykket slutter med at hun, etter Kattrins død, trekker videre med handelsvogna og vil forsøke å komme på fote igjen. Slik blir den stumme unge kvinnen Kattrin, en rolle Brecht skrev for sine kone, skuespilleren Helene Weigel i eksil, den moralske hovedpersonen i stykket: et medmenneske som tar ansvar, og som ofrer sitt liv for å redde andre.

Brecht skrev stykket i eksil i 1939–1940. Stykket ble uroppført i Zürich i 1941, og det kom ut i bokform for første gang samme år (enkelte utdrag hadde blitt publisert tidligere). Blant Brechts kilder er Johan Ludvig Runebergs Fänrik Ståls sägner (1848–1860) om marketentersken Lotta Svärd, som han leste i svensk eksil, og Hans Jakob Christoffel von Grimmelshausens skjelmeroman Trutz Simplex: Oder Ausführliche und wundersetzame Lebensbeschreibung Der Ertzbetrügerin und Landstörtzerin Courasche (1670).

Selv om handlingen utspiller seg under Trettiårskrigen, er parallellene til Brechts samtid tydelige. Blant annet kan referanser til Polen leses som en henvisning til det tyske overfallet på Polen høsten 1939. Brechts kommentar om at stykket er dedikert til Skandinavia kan leses som en advarsel om at de nordiske landene ikke kan være sikre på at de klarer å holde seg utenfor krigen. Den nasjonalsosialistiske raseteorien avskrives gjennom beskrivelsen av Mor Courages flerkulturelle barn (Eilifs far var finsk, Schweizerkas’ sveitsisk, Kattrin er «halvt tysk»).

Mor Courage regnes som ett av Brechts mest formfullendte eksempel på episke teater med utstrakt bruk av Verfremdung, underliggjøring av det kjente ved hjelp av illusjonsbrytende teknikker. Hver scene («Bild», bilde) innledes av korte episke sammendrag av hva som skal skje. Handlingen brytes opp gjennom sanger som kommenterer handlingsforløpet. Handlingen følger ingen klassisk spenningskurve, men er bygd opp som et stasjonsdrama hvor de enkelte bildene følger handelsvognas ferd. Stykket begynner in medias res uten noen innledning, og det har en åpen slutt: Mor Courage reiser videre med handelsvogna, alle barna er døde, og hun har ikke en gang lenger noe trekkdyr, men må dra vogna selv. Hun har ikke lært noe av det som har skjedd, og det er opp til tilskueren å trekke lærdom av stykket.

Sangene i Mor Courage hører til blant Brechts mest kjente, blant annet Ballade vom Weib und dem Soldaten (Balladen om kvinnen og soldaten) og Salomon-Song (Salomon-sangen). Den første musikken skrev den finske komponisten Simon Parmet (1897–1969), men har senere gått tapt. Senere ble stykket oppført med Paul Dessaus musikk.

Stykket ble uroppført, som mye annen tyskspråklig eksildramatikk, på Schauspielhaus i Zürich i 1941 med Therese Giehse (1898–1975) som Mor Courage. Den tyske uroppførelsen fant sted i januar 1949 i Berlin (Deutsches Theater) med Helene Weigel i tittelrollen. Denne oppsettingen dannet grunnlaget for den såkalte «Courage-modellen» som lenge var retningsgivende for oppsettingspraksisen. I 1960 lagde Peter Palitzsch og Manfred Wekwerth (1929–2014) en dokumentar som viser den klassiske Berlin-oppførelsen.

Mor Courage og barna hennes settes regelmessig opp på teatre både i det tyskspråklige området og internasjonalt. Det er oppført på norske scener en rekke ganger, blant annet på Det norske teatret (Mor Courage og barna hennar, 1985 og 2015), som hørespill på NRK (Mor Courage og borna hennar, 1985), på Hålogaland teater og Riksteatret.

Stykket er oversatt til en rekke språk, deriblant norsk (både bokmål og nynorsk). Mor Courage har kommet ut i en rekke utgaver, har en fast plass i den tyske kanon og leses ofte i skolen i det tyskspråklige land og i germanistikk-studier verden over.

• Tysklands litteratur
• Bertolt Brecht