Mosambik

Mosambik ligger i det sørlige Afrika, og har en 2470 kilometer lang kystlinje mot Det indiske hav i øst. Den nordlige delen av kysten er preget av klipper og steinete terreng, med en rekke koralløyer utenfor. I sør består kysten av lange sandstrender og mangroveskoger.

Fra kysten reiser landet seg gradvis opp mot det afrikanske kontinentalplatået. Langs kanten av platået markerer en fjellkjede overgangen til lavlandet. Det høyeste punktet i Mosambik er Binga-fjellet på grensen til Zimbabwe, som er 2440 meter over havet.

To av de viktigste elvene i det sørlige Afrika renner gjennom Mosambik. Zambezi, Afrikas fjerde lengste elv munner ut i et delta et stykke nord for byen Beira, mens Limpopo renner ut lenger sør, nord for hovedstaden Maputo.

Klimaet er tropisk, men varierer med høyden over havet. Mosambik har to årstider. Regntiden varer fra oktober til mars, mens tørketiden varer fra april til september. Det regner mye langs kysten, men mindre i de nordlige og sørlige områdene. Nedbørsmengden varierer mellom 500 og 900 mm per år. Temperaturen i Maputo ligger på mellom 13 og 24 °C i juli, og mellom 22 og 31 °C i februar. De sørlige delene av landet rammes ofte av orkaner.

Mosambik har et rikt dyreliv, med 232 pattedyrarter og 740 forskjellige fugler. Flere arter av hval og sjøkyr er utrydningstruet, mens svart neshorn og gnageren paraxerus vincenti er kritisk utrydningstruet.

• Les mer om Mosambiks geografi og Plante- og dyreliv i Mosambik.

99,66 prosent av befolkningen i Mosambik er afrikanere, ifølge CIA World Factbook. Det finnes små grupper av europeere, indere (hovedsakelig fra de tidligere portugisiske delene av India) og kinesere. Da Mosambik ble selvstendig i 1975 bodde det 250 000 portugisere der, men de aller fleste forlot landet etter uavhengigheten. De største folkegruppene er makhuwa, tsonga, makonde, shangaan, shona, sena og ndau.

Portugisisk er det eneste offisielle språket i Mosambik. Ifølge en folketelling fra 2007 snakker 50,4 prosent av befolkningen portugisisk, mens 10,7 prosent av befolkningen har portugisisk som morsmål. Andre større språk er emakhuwa (25,3 prosent), xichangana (10,3 prosent), cisena (7,5 prosent), elomwe (7 prosent) og echuwabo (5,1 prosent).

Kristendom i forskjellige varianter er den største religionen i landet. 56,1 prosent av befolkningen er kristne, 17,9 prosent er muslimer, 7,3 prosent tilhører tradisjonelle religioner, mens 18,7 prosent ikke tilhører noen bestemt religion.

31,2 prosent av befolkningen bor i byer (2011). De største byene er hovedstaden Maputo (1,8 millioner innbyggere), Matola (675 000), Beira (546 000) og Nampula (478 000).

Gjennomsnittsalderen er 16,5 år blant menn og 17,7 blant kvinner. Forventet levealder er 52,6 for menn og 54,1 for kvinner.

Mosambik er det landet i verden med åttende størst utbredelse av hiv/aids. 10,55 prosent av befolkningen er smittet.

• Les mer om Mosambiks befolkning.

Mosambik er en republikk, formelt med et representativt demokratisk system, der presidenten er både statsoverhode, øverstkommanderende og regjeringsleder.

Etter at Mosambik ble selvstendig i 1975, gjorde lederne for geriljabevegelsen Frelimo (Mosambiks frigjøringsfront) det nye landet til en ettpartistat etter sovjetisk modell. De allierte seg med østblokklandene og forsøkte å innføre store samfunnsendringer raskt for å lage et sosialistisk samfunn.

På partikongressen til Frelimo i 1983 innrømmet president Samora Machel at sosialismen hadde feilet, og foreslo reformer. Den pågående borgerkrigen mot den Sør-Afrika-støttede geriljagruppen Renamo forårsaket store ødeleggelser. Etter at Machel døde i en flyulykke i 1986, fortsatte etterfølgeren hans Joaquim Chissano reformene for å vende Mosambik mot vestlige makter og startet fredsforhandlinger med Renamo. I 1990 fikk Mosambik en ny, demokratisk grunnlov og i 1992 ble borgerkrigen avsluttet. I 1994 holdt Mosambik sine første demokratiske valg.

Frelimo har fortsatt å dominere politikken. Partiet har hele tiden hatt regjeringsmakten og hatt rent flertall i parlamentet. Partiet styrer også i stor grad utnevnelser av statstjenestemenn.

Presidenten velges for en femårsperiode i direkte valg. Ved presidentvalget i oktober 2014 fikk Frelimos Filipe Nyusi 57,14 prosent av stemmene, og tok over etter Armando Guebuza i januar 2015. I oktober 2019 ble det også avholdt presidentvalg, samt parlamentsvalg — og for første gang valg på provinsguvernører.

Nyusi erklærte seg som vinner med 73 prosent av stemmene, og Frelimo fikk mer enn 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen. Da landets Forfatningsdomstol omsider godkjente valgresultatet to måneder etter valget, tok et mindretall i domstolen dissens. De påpekte som uavhengige journalister, sivilsamfunnsorganisasjoner og internasjonale observatører de mange uregelmessighetene ved valget. Svært mange forhold tydet på omfattende valgfusk og manipulering av resultatene.

Nasjonalforsamlingen (Assembleia da República) har 250 representanter, og setene fordeles mellom partiene proporsjonalt etter hvor stor oppslutning de får ved valg. De ti provinsene utgjør valgdistriktene. Det holdes parlamentsvalg hvert femte år. Parlamentet har forholdsvis lite makt i forhold til presidentens utøvende makt.

Mosambik er inndelt i ti provinser. Inntil i 2019 var provinsguvernørene direkte utpekt av presidenten. Fra 2019 ble de valgt på et system der listetoppen til partilisten med flest stemmer blir provinsguvernør. Under det provinsielle nivået er det lokale styresettet todelt. I 53 byer og tettsteder holdes lokalvalg. Landdistriktene, hvor flertallet av befolkningen bor, blir styrt av tjenestemenn utpekt av de sentrale makthaverne, og der holdes ikke lokalvalg.

Rettsvesenet er delt inn i fire nivåer: lokale domstoler, distriktsdomstoler, provinsdomstoler og høyesterett. I store deler av landet er det ingen representasjon av de to laveste nivåene.

Mosambik er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, samt Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth (fra 1995), den Afrikanske union, SADC og Cotonou-avtalen.

• Les mer om Mosambiks politiske system.

De eldste tegnene etter mennesker i Mosambik er 100 000 år gamle. I 2007 ble det funnet steinredskaper som viser at menneskene allerede på den tiden spiste vill sorghum. Dette er de eldste sporene etter bruk av korn man har funnet.

Khoisan-folket har bodd i området som i dag er Mosambik i flere tusen år. En gang mellom år 0 og 500 immigrerte bantuer nordfra. I motsetning til khoisan-folket, som var jegere og samlere, drev bantuene jordbruk. Kysten av Mosambik var møtested mellom afrikanske bantufolk og arabiske og persiske handelsmenn i mer enn tusen år. I løpet av de påfølgende århundrene etablerte swahili, persiske og arabiske forretningsmenn handelsstasjoner langs kysten. Araberne tok også med seg islam. Den arabiske historikeren al-Masudi beskrev afrikanske muslimer i Sofa (i dag kalt Sofala) allerede i år 947.

På begynnelsen av 1400-tallet oppstod kongedømmet Mutapa, som strakte seg over et stort område mellom elvene Zambezi og Limpopo og dekket deler av det som i dag er Zimbabwe, Mosambik, Eswatini og Sør-Afrika. Kongen av Mutapa hadde tittelen mwenemutapa (prinsen av det erobrede land). Mutapa hadde gullgruver, som europeiske makter viste stor interesse for.

Den portugisiske oppdageren Vasco da Gama var i 1498 den første europeeren som kom til området, og Mosambik ble senere en portugisisk koloni. Navnet Mosambik er trolig en portugisisk omskriving av Ali Musa Mbiki, en arabisk sultan som styrte deler av området da portugiserne kom. Nasjonalsangen er Pátria Amada (Elskede fedreland).

I år 1507 bygget portugiserne en handelsstasjon og marinebase på øya Moçambique (i dagens nord-Mosambik), som etter hvert ble hovedstaden i portugisisk Øst-Afrika. Portugiserne opprettet en rekke handelsstasjoner langs kysten av Øst-Afrika, og et lite antall portugisere bosatte seg i området. I 1698 tok arabere kontrollen over øya Mombasa i dagens Kenya, og fikk etter hvert tilbake mye av handelen langs kysten av Øst-Afrika og i Det indiske hav.

Portugisernes tilstedeværelse i Mosambik forble begrenset til kyststasjoner og noe mindre innflytelse i enkelte lommer innover i landet, særlig i Zambézia. Stasjonene var fram til 1752 underlagt kommandoen i den portugisiske kolonien i Goa (India). Først det året utnevnte den portugisiske regjeringen en egen generalguvernør for å bli stasjonert i Mosambik, og området begynte dermed å ta form som en portugisisk koloni.

Samtidig begynte en omfattende slavehandel. Slavene ble hovedsakelig sendt til plantasjer på de franske øyene Mauritius og Reunion. Mot slutten av 1800-tallet overlot Portugal mye av administrasjonen av Mosambik til private selskaper, som Mosambik-kompaniet og Zambezi-kompaniet, mange av dem kontrollert av briter. Fra 1900-tallet skjøt immigrasjonen av portugisere til Mosambik fart, og gjorde Mosambik til en settler-koloni med bosetninger over hele dagens territorium. I begynnelsen av århundret nedkjempet den portugisiske staten den siste motstanden fra de afrikanske kongedømmene i innlandet og innførte en rekke lover og forordninger som minnet om apartheid-systemet.

I 1951 fikk Mosambik status som oversjøisk provins i Portugal. Innbyggerne skulle — etter en lengre siviliseringsprosess — bli fullverdige borgere. I praksis var majoriteten av afrikanere ekskludert fra å delta i den moderne økonomien. De manglet utdanning og få kunne portugisisk. Om det ikke var noen offisiell diskriminerende apartheidpolitikk, som det var i Rhodesia og Sør-Afrika, ble de innfødte ofte sett på som underutviklede.

I 1964 startet Frelimo en geriljakrig for selvstendighet. Portugal, som da var et diktatur styrt av António de Oliveira Salazar, holdt på de afrikanske koloniene sine lengre enn andre europeiske land, men etter et kupp i Portugal i 1974, tok Frelimo kontroll over Mosambik. Året etter ble landet selvstendig. De aller fleste av de rundt 250 000 portugiserne forlot landet.

Umiddelbart etter uavhengigheten ble Mosambik kastet inn i en borgerkrig mellom Frelimo og den antikommunistiske Resistência Nacional Moçambicana («Mosambiks nasjonale motstandsbevegelse», Renamo), som fikk støtte av Rhodesia og Sør-Afrika.

19. oktober 1986 styrtet flyet til president Samora Machel i Sør-Afrika, på vei fra Zambia til Mosambik. Joaquim Chissano tok over som president. Han fortsatte de økonomiske reformene som Machel hadde påbegynt og forhandlet frem en fredsavtale med Renamo. I 1992 ble borgerkrigen offisielt avsluttet med en fredsavtale mellom partene. Fra 1990-tallet ble landet preget av Frelimos fortsatte dominans i stat og samfunn, men også av den økonomiske og politiske makten til et stort antall utenlandske bistandsorganisasjoner.

• Les mer om Mosambiks historie.

Frigjøringskrigen og den påfølgende borgerkrigen var svært ødeleggende for økonomien i Mosambik. Selv om landet har store naturressurser, er det et av verdens fattigste land. Etter at borgerkrigen ble avsluttet, har Mosambik opplevd en kraftig økonomisk vekst. I tiåret frem til 2013 var veksten på seks til åtte prosent årlig. Det er rom for betydelig vekst innen landbruksnæringen, gruvevirksomhet og utvinning av hydrokarboner. Veksten snudde imidlertid til økonomisk krise fra 2016.

Bruttonasjonalprodukt (BNP) er 12,05 milliarder dollar (2016). Justert etter kjøpekraftsparitet er BNP 35,3 milliarder dollar, noe som tilsvarer BNP per kapita på 1200 dollar ifølge CIA World Factbook.

Valutaen metical ble lansert i 1980, som erstatning for mosambikiske escudo som ble brukt under kolonitiden. Den nye valutaen ble raskt offer for hyperinflasjon. Etter de politiske og økonomiske reformene på 1990-tallet klarte Mosambik å få inflasjonen under kontroll, men verdien av metical hadde sunket dramatisk. I 2006 introduserte myndighetene nye metical, til en tusendel av verdien til den gamle.

Landbruk (inkludert fiskerinæringen) er den viktigste næringen i landet, og sysselsetter 81 prosent av arbeidsstyrken. Dette utgjorde 25,3 prosent av BNP og 20 prosent av eksportinntektene i 2016. De viktigste jordbruksproduktene er sukker, kokosnøtter, kasjunøtter, bomull, te og tobakk.

Gruvedriften er under utvikling og kan bli en viktig næringsvei i fremtiden. Marmor, bentonitt, gull, bauxitt, granitt, titan og forskjellige edelstener er blant mineralene som utvinnes.

Mosambik har også betydelige forekomster av fossilt brennstoff. I 2010 ble afrikas største offshore gassfelt funnet. Landet har de fjerde største gassreservene i verden, og regner med å bli verdens største eksportør av kull.

Turistnæringen er også i vekst. Mosambik sikter seg inn på å ha en begrenset turistnæring i toppsjiktet fremfor billig masseturisme.

Korrupsjon er et stort problem, som hemmer den økonomiske utviklingen. Mosambik ble rangert som nummer 142 av 176 land på Transparency International's Corruption Perceptions index i 2016.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Mosambik.

Mosambik har gjort mye for å kunne tilby grunnskole til alle barn, men mangel på kvalifiserte lærere går utover kvaliteten på undervisningen. De første syv årene med grunnskole (to + fem år) er obligatorisk og gratis (med unntak av en immatrikuleringsavgift). Deretter følger tre år med ungdomsskole og to år med videregående, men bare et begrenset antall elever går videre med utdanningen.

Hundre prosent av barna i Mosambik begynner grunnskolen, men bare halvparten fullfører femteklasse, ifølge UNICEF. Ifølge USAID forlater to tredeler av elevene grunnskolen uten grunnleggende lese- og skriveferdigheter. 56 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive (71 prosent av menn og 43 prosent av kvinner).

Selv om grunnloven slår fast at det er pressefrihet i Mosambik, blir landet bare rangert som «delvis fritt» av organisasjonen Freedom House. Årsaken er at det er vanskelig for journalister å få innsyn i offentlig informasjon og dokumenter, og at de statlige mediene favoriserer regjeringspartiet.

Radio og TV er de viktigste mediene. I byene er TV mest populært, mens på landsbygda har radio størst publikum. Statlige TVM er den eneste riksdekkende TV-kanalen og er sammen med private STV den mest populære. Den statlige radiostasjonen Antena Nacional er en viktig kilde til nyheter. I tillegg har de fleste byene private FM-stasjoner.

Ifølge nettsiden Internet World Stats hadde Mosambik 1,8 millioner internettbrukere i mars 2017, noe som tilsvarer 6,2 prosent av befolkningen. Med økt tilgjengelighet av smarttelefoner på 2010-tallet har sosiale medier med smarttelefon-platformer, som Facebook og Whatsapp, blitt svært viktige kilder til informasjonsspredning.

Den viktigste litterære retningen i Mosambik er den lokale poesisjangeren moçambicanidade. José Craveirinha (1922–2003) er den mest kjente poeten innen denne retningen. Diktsamlingene Chigubo (1964), Cela 1 (1981) og Babalaze das Hienas (1997) er blant hans mest kjente utgivelser. En annen sentral lyriker er Noémia de Sousa (1926–2002).

Forfatteren, fotografen og filmskaperen Luís Bernardo Honwana (født 1942) skrev novellesamlingen Nós Matámos o Cão Tinhoso (1964) mens han satt i fengsel på grunn av sin politiske aktivitet. Den mest kjente mosambikiske romanforfatteren er António Emílio Leite «Mia» Couto (født 1955). I 2013 fikk han den amerikanske Neustadt internasjonale litteraturpris.

Det finnes mange kunst- og brukskunsttradisjoner blant de forskjellige folkeslagene. Makondefolket er spesielt kjent for sine treskjæringer. De lages vanligvis i harde tresorter som mahogny og ibenholt. Blant annet lager makondene detaljerte skulpturer som ofte kalles slektstrær, fordi de viser historien til flere generasjoner.

Den moderne kunsten er ofte inspirert av nyere historie, som kampen for selvstendighet og borgerkrigen. De to mest kjente samtidskunstnerne er maleren Malangatana Ngwenya (1936–2011) og billedhuggeren Alberto Chissano (1935–1994).

Mbila (timbila i flertall) er en type xylofon som har gitt navn til en musikksjanger fra Inhambane-provinsen sør i landet. Orkestrene består gjerne av rundt ti timbila i fire forskjellige størrelser, og musikken er delvis improvisert.

Marrabenta er en mer moderne musikksjanger som oppstod i Maputo i 1930- og 1940-årene. Stilen blander tradisjonell mosambikisk med vestlig musikk. Musikerne brukte ofte egendesignede instrumenter laget av blikkbokser og treplater. Den mest kjente marrabentautøveren var Fany Pfumo, som spilte inn flere populære plater på 1950- og 1960-tallet.

Pandza er en moderne musikkform med røtter i marrabenta. Musikken er raskere enn marrabenta og tar opp elementer fra dancehall og hiphop. Utøverne Ziqo og Dj Ardiles er pionerer innen sjangeren.

Kampen mot kolonimakten inspirerte afroamerikanske musikere på begynnelsen av 1970-tallet. Trompetisten Miles Davis komponerte låta Calypso Frelimo, mens jazzgruppen Oneness of Juju ga ut en LP med tittelen A message from Mozambique. Også Bob Dylan tilegnet landet en låt, Mozambique, innspilt i året da landet ble uavhengig.

• Les mer om Massemedier i Mosambik, Litteratur i Mosambik, Kunst i Mosambik, Arkitektur i Mosambik og Musikk i Mosambik.

Norge har ambassade i hovedstaden Maputo, som betjener Mosambik, Mauritius og Eswatini. Mosambik har ambassade i Stockholm, som betjener de nordiske landene. Nordmenn må ha visum for å reise til Mosambik.

Norge har gitt bilateral bistand til Mosambik siden 1977. I 2018 var bistanden på 341,6 millioner kroner. De viktigste satsingsområdene er energisektoren, klima og fiskeri.

Universitetet i Oslo har en samarbeidsavtale med Universidade de Eduardo Mondlane i Maputo.

• Afrika

• Utenriksdepartementets reiseinformasjon: Mosambik
• CIA World Fact Book: Mozambique