borgerkrig

Kjente eksempler på borgerkriger er den amerikanske borgerkrigen (1861–1865), hvor sørstatene kjempet for uavhengighet fra nord, den kinesiske borgerkrigen (1927–1950), hvor kommunistene nedkjempet nasjonalistene og etablerte Folkerepublikken Kina, den finske borgerkrigen mellom «hvite» (borgerlige) og «røde» (sosialister) i 1918, den spanske borgerkrigen (1936–1939), hvor general Francisco Francos armé nedkjempet den spanske republikken og etablerte et fascistisk militærdiktatur, borgerkrigen i Colombia mellom staten og geriljaene FARC og ELN siden 1960-tallet, borgerkrigen i Libanon (1975–1990) mellom en rekke religiøse militser, krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, borgerkrigene i Kongo (Zaïre) fra 1998 til 2003, i Syria siden 2011 og i Jemen siden 2015. I Norge kalles perioden fra 1130 til 1240 for borgerkrigstida, fordi en rekke grupper og personer kjempet mot hverandre om kongemakten.

Selv om begrepet borgerkrig ofte brukes om alle former for væpnet konflikt innenfor et land, skiller man i konfliktforskningen mellom borgerkrig og to andre former for indre, organisert vold:

• Ikke-statlige konflikter (eller gruppekonflikter) er væpnede konflikter mellom to eller flere organiserte grupper, men uten direkte deltakelse fra staten. Bare siden den kalde krigens slutt i 1989 er det registrert 808 slike konflikter, de fleste av dem av begrenset omfang.
• Ensidig vold er vold fra staten eller fra andre organiserte grupper mot uorganiserte sivile, noe som inkluderer folkemord og politisk vold, med holocaust som det mest kjente eksemplet. Folkemordet i Rwanda i 1994 med mange hundre tusen drepte er det mest ekstreme eksemplet i senere tid. Det finnes ulike definisjoner av ensidig vold, og fenomenet er vanskelig å måle siden det ofte er knapt med dokumentasjon. Uppsala Conflict Data Program (UCDP) ved universitetet i Uppsala viser at det har vært 295 slike konflikter siden 1989. Denne formen for vold oppstår ofte under borgerkriger eller i kjølvannet av dem, ved at vinneren hevner seg på taperne av krigen.

Vold mellom organiserte grupper går like langt tilbake som menneskehetens egen historie, men først når det blir vanlig med statsdannelser er det meningsfylt å snakke om borgerkriger. Først mot slutten av 1800-tallet var de fleste områdene i verden oppdelt i stater. Første halvdel av 1900-tallet var dominert av de to verdenskrigene med henholdsvis 9 og 24 millioner drepte. Etter andre verdenskrig har borgerkriger stått for 60 prosent av dødsofrene i alle kriger i verden.

Mange borgerkriger har sitt utgangspunkt i opprør som tar sikte på å oppnå selvstendighet for en del av landet, som da sørstatene i USA forsøkte å etablere seg som selvstendig stat under den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) eller da det tidligere Øst-Pakistan brøt ut og med hjelp fra India opprettet en egen stat under navnet Bangladesh (1971). I andre tilfeller tar opprøret sikte på å overta statsmakten, som da falangistene gjorde opprør mot den spanske republikken, vant borgerkrigen (1936–1939) og etablerte et militærdiktatur under general Franco, eller da kommunistene slåss mot regjeringen i den greske borgerkrigen (1946–1949).

Ved siden av de omfattende direkte tapene av menneskeliv har borgerkriger en rekke andre konsekvenser for menneskelig sikkerhet i videre forstand. Bygninger og annen nødvendig infrastruktur blir skadet. Undervisningssystemet settes langt tilbake. Helsevesenet blir ødelagt, noe som kan føre til nye tap av menneskeliv i lang tid etter at selve borgerkrigen er avsluttet. Land kan havne i en «konfliktfelle» hvor de økonomiske og sosiale forholdene blir forverret og mistilliten øker både til myndighetene og mellom grupper – noe som legger et grunnlag for nye konflikter.

Statistiske studier har avdekket en rekke forhold som oftere er til stede i land der det bryter ut borgerkrig: Stor befolkning, lav økonomisk utvikling og lite vekst, politisk ustabilitet, halvdemokratiske politiske institusjoner, et svakt militært forsvar, fjellrikt terreng og urolige og udemokratiske nabostater. Flere av disse faktorene henger sammen med hverandre, og det er ikke lett å avgjøre hvilke som er mest grunnleggende. Og selv om de kan gi god grobunn til konflikt, er de ikke nødvendigvis årsaken til at en borgerkrig oppstår.

I boka Why Men Rebel (1970) foreslo den amerikanske statsviteren og konfliktforskeren Ted Robert Gurr det han kalte «frustrasjon/aggresjon-hypotesen» som det viktigste grunnlaget for motiv for opprør mot statsmakten. Hypotesen baserer seg på kontrasten mellom individers og gruppers ønsker og aspirasjoner på den ene siden, og deres faktiske livssituasjon på den andre. Jo større avstanden mellom disse er, jo sterkere motiv har en gruppe for å gjøre opprør. Det er altså ikke nødvendigvis absolutt fattigdom som skaper konflikt, men sammenligningen med hva man forventer og hva andre grupper har oppnådd. Slike sammenligninger går ikke bare på økonomiske forhold, men også på politisk deltakelse, utdanning eller tilgang til helsehjelp. Forskjellene kan skyldes strukturelle forhold i samfunnet, men også direkte diskriminering som under apartheid i Sør-Afrika, eller ved at det gis privilegier til myndighetenes politiske støttespillere.

For at motiver skal kunne slå ut i et organisert opprør, kreves også muligheter. Dårlig utbygde kommunikasjoner i et land kan for eksempel gjøre det mulig å starte et opprør i en fjerntliggende region utenfor statens rekkevidde. Tilgang på naturressurser som kan frarøves myndighetenes sentrale kontroll og selges på det internasjonale markedet, slik som diamanter eller olje, kan bidra til finansiering av opprøret. På den andre siden kan et godt organisert diktatur med en sterk overvåking og undertrykking av opposisjonelle grupper gjøre det nær sagt umulig for opprørerne å organisere seg. Mens forskningen på borgerkrig tidligere ofte la ensidig vekt på motivene for opprør, har den i de siste tiårene lagt større vekt på mulighetene, ut fra en tanke om at opprørere uansett gjerne vil lete fram altruistiske motiver som begrunnelse for politisk vold, selv om den har sitt utgangspunkt i grådighet og ofte grenser til ren kriminalitet. Som svar på dette har andre forskere framhevet at utbrudd av borgerkrig ofte har utgangspunkt i økonomiske og sosiale forskjeller mellom etniske grupper, gjerne kalt «horisontal ulikhet», eventuelt forsterket av direkte diskriminering.

En tredje faktor av betydning for organisering av opprør er identitet; at opprørerne har egenskaper som forener dem og skiller dem fra andre grupper, for eksempel etnisitet, språk, religion eller geografisk tilhørighet. En felles identitet danner et grunnlag for organisering av protester og i siste instans for væpnet kamp.

Alle væpnede konflikter tar en eller annen gang slutt, selv om noen er veldig langvarige. De etniske konfliktene i Myanmar har for eksempel opptrådt i statistikken for interne væpnede konflikter i praktisk talt alle år etter andre verdenskrig. Den mest brutale slutten på en konflikt er full militær seier for den ene eller den andre part; spesielt om seieren blir koblet med omfattende ensidig vold mot den tapende part, slik som etter at de kommunistiske opprørerne seiret i borgerkrigen i Kina i 1949 eller falangistenes seier i den spanske borgerkrigen i 1939.

De fleste borgerkriger ebber ut uten seier for den ene eller andre part, ofte gjennom en våpenhvile eller et kompromiss hvor opprørerne kan bli tilkjent større regional selvstendighet eller økt innflytelse i sentralregjeringen. Slike kompromisser legger ofte grunnlag for ustabilitet og svak statsledelse. Våpenhviler etter borgerkriger blir hyppig brutt. En av de viktigste betingelser for å få slutt på eller redusere omfanget av en borgerkrig, er at utenforstående land trekker seg ut av krigen. Dersom partene gir sin tilslutning til det og stormaktene ikke legger ned veto, kan FNs sikkerhetsråd beslutte å opprette en fredsbevarende styrke. Mens fredsbevarende styrker opprinnelig var reservert for mellomstatlige konflikter, er de etter den kalde krigen i økende grad blitt tatt i bruk i interne konflikter. Selv om folkeretten i utgangspunktet bare dreier seg om forholdet mellom suverene stater, er prinsippene fra folkeretten også i økende grad blitt anvendt på borgerkriger, særlig når stater blir beskyldt for omfattende brudd på menneskerettighetene.

Væpnet opprør er ikke den eneste måten en kan fremme krav i interne konflikter. De aller fleste konflikter utkjempes med fredelige midler, som forhandlinger, organisering av pressgrupper, politiske valg og eventuelt gjennom mer dramatiske ikkevoldsaksjoner som streiker og sivil ulydighet. Nyere forskning peker på ikke-voldelig motstand som en sikrere vei mot økt demokrati og fredelige forhold på lengre sikt.

• krig
• krigens folkerett
• internasjonal humanitærrett