Oluf 1. Hunger

Olufs bror Knut den helliges styre (1080–1086) skapte misnøye i befolkningen, og Oluf ble et samlingsmerke for motstanden mot kongen. Knut maktet å temme opposisjonen i første omgang og sendte Oluf i eksil til Knuts svigerfar, grev Robert av Flandern (1071–1093). Da det brøt ut åpent opprør mot kong Knut som følge av et kongelig leidangsutbud til et tokt mot England i 1086, ble kong Knut drept. Oluf ble nå løst ut fra fangenskapet i Flandern av opprørerne mot at broren Niels trådte i hans sted som gissel.

Vi har nesten ingen kunnskap om Olufs regjeringstid utover at Danmark og resten av Vest-Europa ble rammet av flere uår på rad. Dette ble sett på som Guds straff over kongen for sviket mot og drapet på broren Knut. I de overleverte kildene blir Olufs regjering vurdert som kulminasjon av slett styre, enten det skyldtes Guds straff eller mangelfulle personlige herskeregenskaper hos kongen.

Olufs dårlige ettermæle henger tett sammen med arbeidet for å få Knut helgenkåret. Helgenlitteraturen om Knut den hellige kom til å farge senere historieskrivings oppfatning av Oluf. Bruddet med forgjengerens styre kan imidlertid neppe ha vært så stort i virkeligheten. Oluf ser i hvert fall ut til å ha fortsatt Knuts kirkepolitikk, og han utnevnte menn som skal ha stått på Knuts side, som henholdsvis biskop i Roskilde og erkebiskop i Lund. Oluf opprettholdt også det kongelige myntmonopolet fra forgjengerne.

Oluf ble etterfulgt av broren Erik Ejegod som dansk konge.

• Danmarks historie
• Statsoverhoder i Danmark

• Oluf Hunger i Dansk biografisk leksikon

• Christensen, Aksel E. m.fl. (1977). Danmarks historie. Bind 1. Tiden indtil 1340. Gyldendal.
• Paludan, Helge m.fl. (2002). Danmarks historie – i grundtræk. Aarhus Universitetsforlag.
• Skyum-Nielsen, Niels (1971). Kvinde og Slave, Danmarkshistorie uden retouche. Munksgaard.