Prince Edward Islands (Sør-Afrika)

Begge øyene er av vulkansk opprinnelse og er definert som sub-antarktisk. Klimaet er kjølig og stormfullt med nedbør gjennomsnittlig 300 dager i året. Vegetasjonen er hovedsakelig gress-, mose- og lavarter. Det er imidlertid en rik fauna på øyene som inkluderer millioner av sjøfugl og seler som er avhengige av disse små, isolerte landområder i det store havområdet for myting (fjærskifte), fornying av pels og reproduksjon. Over 40 prosent av verdens vandrealbatross (Diomedea exulans) hekker her i tillegg til tusenvis av pingviner. Det finnes fire pingvinarter på øyene: kongepingvin (Aptenodytes patagonicus), gulltoppingvin (Eudyptes chrysolophus), klippehopperpingviner (E. chrysocome) og en annen art av gulltopppingviner kjent som hvitkinnpingvin (E. schlegeli). Pelssel (Arctocephalus gazella og A. tropicalis) og elefantsel(Mirounga leonina) finner også sine plasser på strendene.

En regner med at det var en nederlandsk ekspedisjon på skipet Maerseveen med kaptein Barend Barendszoon Lam som først så øyene i 1663. De kalte øyene for Dena og Maerseveen. Neste besøk var ikke før i 1772, da en fransk ekspedisjon med to skip under ledelse av Marion du Fresne så øyene, men det var ikke mulig å lande. James Cook ankom øyene i desember 1776 uten å lande og kalte dem for Prince Edward's Islands etter fjerde sønnen til kong Georg 3. av Storbritannia. Det er usikkert når og hvorfor Marionøya fikk sitt navn, men det er sannsynlig at det er knyttet til Marion du Fresne på en eller annen måte.

Det er ukjent hvem som først satte sin fot på en av øyene, men det var selene som var grunnen til de første landingene. På slutten av 1700-tallet startet nedslaktningen av pelsseler, da skinnene var blitt en ettertraktet vare. Elefantseler ble drept for spekket, som ga verdifull olje. Det var hovedsakelig amerikanske selfangere som drev på øyene. Enkelte ganger var det vanskelig å hente dem igjen etter endt sesong, og en viss William Dane Phelps ble nødt til å klare seg sammen med sitt fangstlag i 20 måneder fra 1818 til 1820. Tusener av seler ble drept hver sesong, og selv om aktiviteten fortsatte til tidlig på 1900-tallet ble det stadig færre seler å drepe. Den siste kjente selfangstekspedisjon var i 1930 med skipet Kildalkey fra Sør-Afrika. De tok 1490 elefantseler. Selv om bestandene har tatt seg opp igjen siden, er de antagelig fremdeles færre enn opprinnelig.

Det britiske forskningsskipet HMS Challenger besøkte Marionøya med forskere i 1873, og en rask landing ble foretatt av en fransk forskningstokt med Bougainville i 1939. Det ble imidlertid få besøk til øyene mellom 1840 og 1947−1948, da øyene formelt ble annektert av Sør-Afrika av strategiske grunner. En værstasjon ble etablert på Marionøya og en ny ære med forskning på øyene startet. Den opprinnelige stasjonen står fremdeles, mens en moderne stasjon er bygget like ved. I dag er det hovedsakelig forskning og miljøvern som drives på øyene.

• Sør-Afrika
• De franske sørterritoriene
• Sankt Helena, Ascension og Tristan da Cunha

• Terauds, Aleks, John Cooper, Steven L. Chown, Peter Ryan (2010): Marion & Prince Edward, Africa's Southern Islands, Sun Press, South Africa