steinalderen

Neolittisk tid, eller yngre steinalder, karakteriseres ved store endringer i teknologi, sosial struktur og næringsform. Perioden karakteriseres av utviklingen av jordbruk og husdyrhold. Begynnerfasen best kjent fra Midtøsten, der utgravninger av blant annet Jeriko i Palestina, Jarmo i Irak og Çatal Hüyük i Tyrkia har gitt beviser for at man i tidsrommet cirka 10 000–6000 fvt. hadde domestisert de fleste plante- og dyrearter som senere kom til å dominere jordbruket både her og i Europa. Dessuten ble grunnlaget for en ren bykultur lagt i disse områdene på denne tiden.

Selv om det har vært mer enn ett utviklingssentrum for utvikling av dyrehold og jordbruk, har åpenbart Midtøsten vært opphavsområdet for de neolittiske kulturene i Europa. Fra Tyrkia spredte denne nye livsformen seg til Balkan og Middelhavsområdet mellom 6000 og 5000 fvt. Fra disse områdene er så resten av Europa blitt «neolittisert». Denne prosessen har gått relativt raskt.

I Sør-Skandinavia finner vi de eldste sporene etter jordbruk og husdyrhold cirka 4000 fvt., og i Nord-Norge et par tusen år senere.

Yngre steinalder i Europa er et sammensatt og komplets tidsrom, der en rekke lokalgrupper har utviklet seg, til dels samtidig, men også til ulik tid i ulike områder. Arkeologene har tradisjonelt forsøkt å klassifisere det rike materialet i forskjellige «kulturer» basert på studier av gravskikker, redskapsformer og keramikktyper. Bare i Sør-Skandinavia har man ment å kunne identifisere minst seks slike «kulturer»: traktbegerkultur, gropkeramisk kultur, stridsøkskultur, snorkeramisk kultur, klokkebegerkultur og dolktid.

Den såkalte megalittkulturen har en utbredelse langs kystene fra Portugal til Sør-Sverige. Den er i første rekke karakterisert ved bruk av store steiner (megalittiske monumenter) til bygging av storsteinsgraver (dysser og ganggraver/jettestuer), eller til reising av mektige steinsettinger (se Carnac). I Nord-Europa utgjør Danmark et sentrum for denne megalitt-tradisjonen.

Senere forskning har vist at «megalittkulturen» ikke har vært noen ensartet kultur, men at det dreier seg om ulike religiøse og teknologiske tradisjoner som har fått innpass i lokale kulturgrupper. En av disse – som har en stor spredning – er den såkalte traktbegerkulturen. Denne er først og fremst karakterisert av høyt utviklet keramikk med rik og detaljert dekorering. I Norden kjennetegnes også kulturen ved bruk av store, omhyggelig slipte flintøkser. Ervervsformen har vært korndyrking og husdyrhold, men fiske og fangst har også vært viktig. Gravskikken har delvis vært preget av enkle jordbegravelser. Men i noen områder – i megalittfasen – har de store steingravene dominert. Disse har vært konstruert av store steinblokker, såkalte dysser og ganggraver. Enkelte av disse kamrene har inneholdt tallrike begravelser, noe som tyder på slektssamhold og trolig et nokså egalitært samfunn.

Dateringen av traktbegerkulturen, inkludert megalittradisjonen, kan settes mellom cirka 3950–2750 fvt. Dels samtidig, dels noe senere, er store deler av Europa og spesielt Norden dominert av en annen teknologisk, sosial og religiøs gruppering som har fått betegnelsen stridsøkskulturene. Disse strekker seg fra Mellom-Europa til Finland og deler av Norge. Karakteristiske trekk ved stridsøkskulturen, er enkeltbegravelser, en egen særpreget keramikk og velformede, slipte skafthulløkser (stridsøkser) av stein.

Man har tidligere antatt at stridsøkskulturene ble spredt til Norden via innvandringer. Dessuten har man ment at de representerer den første spredningen av indoeuropeiske språk. Dette er imidlertid omdiskutert.

Den neolittiske befolkningen i store deler av Norden gikk gradvis over til en fastere bosetningsform, åkerbruk og husdyrhold. Dette førte til at forholdene i slutten av steinalderen ble mer enhetlige, kulturelt og ervervsmessig. Imidlertid har fremdeles deler av Nord-Skandinavia også vært bosatt av folk som helt, eller i det alt vesentlige har levd av jakt, fangst og fiske. Dels har redskapene vært de samme som i mesolittisk tid, dels er det blitt utviklet nye teknologier med skifer, kvartsitt og bein som viktige råstoff.

Spesielt er funnene fra Finnmark og Troms rike fra denne delen av yngre steinalder. Her er det flere steder registrert og delvis gravd ut store boplasser med tallrike, ofte gamme-lignende hus (se for eksempel Karlebotn-funnene). Denne perioden kjennetegnes blant annet av flere store og svært omfangsrike felt med helleristninger.

• Les mer om mesolittisk tid.