Tunisias samtidshistorie

Tunisia ble en selvstendig stat 20. mars 1956, med Tahar ben Ammar fra Nouveau parti libéral constitutionnel (arabisk: l-Ḥizb Al-Ḥurr Ad-Dustūrī Al-Jadīd), best kjent som Néo-Destour, som statsminister. 25. mars ble det avholdt valg til en grunnlovgivende forsamling, hvor samtlige mandater gikk til en liste dominert av Néo-Destour og fagorganisasjonen Union Générale des Travailleurs Tunisiens (UGTT). En ny regjering ledet av Habib Bourguiba som statsminister ble innsatt.

I juli 1957 vedtok nasjonalforsamlingen å avskaffe monarkiet, og den siste herskeren, Lamine Bey, ble avsatt. Bourguiba ble president og statsoverhode, så vel som statsminister. Formelt sett ble Tunisia en republikk først etter at den nye grunnloven trådte i kraft i 1959. Den ga presidenten utstrakt makt.

De franske styrkene i Tunisia skulle gradvis trekkes ut, men Frankrike nektet å foreta en full tilbaketrekning på grunn av den forverrede situasjonen i Algerie. Etter at franske fly hadde bombet tunisiske grenselandsbyer, brøt Tunisia de diplomatiske forbindelser og krevde full fransk tilbaketrekning, hvilket ble imøtekommet, med unntak av basen i Bizerte. I juli 1961 krevde Tunisia, med støtte fra FN, på ny at Frankrike måtte forlate Bizerte-basen, og omringet den. Dette førte til kamphandlinger; de franske styrkene tok kontroll over basen og byen Bizerte, og først etter våpenhvilen i Algerie oppga Frankrike den.

Lav deltakelse i flere områder under valget i 1956 viste at det fortsatt var opposisjon mot Bourguibas fløy innad i Néo-Destour, etter at han hadde beseiret den mer radikale Salah Ben Yusuf forut for selvstendigheten. Og fortsatt var det fellagha-milits aktiv til støtte for Ben Yusuf. Bourguiba påkalte hjelp fra franske styrker fortsatt stasjonert i landet for å slå disse ned, hvilket lyktes i juni 1956. Ben Yusuf gikk i 1957 i eksil i Egypt, der han i 1961 ble myrdet. I et rettsoppgjør ble en rekke tunisiere dømt for å ha samarbeidet med kolonimakten, politisk eller økonomisk.

Néo-Destour-partiet tok alle mandater under valget til ny nasjonalforsamling i 1959, og i det påfølgende presidentvalget vant Bourguiba uten motkandidat. Både partiet og dets sterke leder befestet sin makt allerede fra selvstendigheten. Partimedlemskap ble i praksis en forutsetning for ledende offentlige stillinger, og staten inntok en sterk posisjon i det tunisiske samfunnet, også på det økonomiske området. Skillet mellom parti og stat ble visket ut, med partiet som viktigste maktinstitusjon.

Da partiet i 1964 skiftet navn til Parti Socialiste Destourien (PSD), indikerte det en politisk retningsendring som fra Bourguibas side var betinget mer av ambisjoner om økonomisk utvikling enn ideologisk endring. Generalsekretæren i fagorganisasjonen UGTT, Ahmed Ben Salah, spilte en avgjørende rolle i å dreie den politiske kursen i planøkonomisk retning. Utenlandsk jordeiendom ble ekspropriert, hvilket førte til at Frankrike avbrøt den økonomiske bistanden. Forholdet til Frankrike ble også forverret som følge av at Tunisia støttet frigjøringskampen i Algerie og tillot frigjøringsorganisasjonen Front de libération nationale (FLN) å operere fra tunisisk territorium.

Endringene av det tunisiske samfunnet ble også preget av en utvandring av europeiske innbyggere. Mellom 1955 og 1959 forlot om lag to tredeler av dem landet, rundt 170 000 personer, blant disse mange offentlige funksjonærer. Også flertallet av Tunisias rundt 85 000 jøder emigrerte, de fleste til Israel. Den jødiske utvandringen tok til allerede i 1948, året da Israel ble opprettet; de fleste utvandret etter 1956. I motsetning til andre arabiske land ble det ikke lagt hindringer i veien for den jødiske utvandringen fra Tunisia.

Den økonomiske utviklingen i sosialistisk retning, som blant annet skulle sikre industrialisering gjennom en ambisiøs tiårsplan vedtatt i 1964, var ikke minst drevet fram av fagbevegelsen. Industri ble reist, men utviklingen gikk saktere enn forventet – og det president Bourguiba forlangte. Dermed ble den sosialistiske linjen forlatt, og det ble åpnet for private investeringer i næringslivet. UGTT ble svekket, parlamentet hadde liten faktisk makt, og Néo-Destour-partiet ble maktsenteret hvor alle vesentlige beslutninger ble fattet, langt på vei av partilederen og presidenten Bourguiba selv. I 1974 ble han president på livstid.

Bourguiba sto for en modernisering av det tunisiske samfunnet, som ble et av de mest liberale og sekulære i den arabiske verden. Ikke minst gjaldt dette forholdet mellom kjønnene og kvinnenes stilling. Et omfattende utdanningsprogram ble lansert for å øke lese- og skriveferdigheten blant voksne i 1958.

Motstand mot den økonomiske utviklingen kom til overflaten gjennom en generalstreik i 1974. Den ble møtt med våpenmakt fra myndighetenes side, med et stort antall omkomne.

En viss politisk liberalisering fant sted fra 1979, og i 1981 opphørte ettpartistyret. Like fullt beholdt Néo-Destour makten ved å etablere en allianse med fagbevegelsen, i en nasjonal front som tok alle mandatene i parlamentet.

7. november 1987 ble Habib Bourguiba avsatt av statsministeren, general Zine el-Abidine Ben Ali – som han selv, kort tid i forveien, hadde innsatt. Maktovertakelsen har vært betegnet som et kupp, men den ble gjennomført i tråd med konstitusjonen, etter at medisinske sakkyndige hadde erklært den etter hvert gamle og uberegnelige Bourguiba uskikket til å styre landet. Ben Ali overtok dermed som president.

På samme måte som Bourguiba var den ubestridte leder, ble Ben Ali valgt til president uten motkandidat i 1989, for så å bli gjenvalgt i 1994, 1999, 2004 og 2009. Han overtok alle funksjoner etter Bourguiba og videreførte i all hovedsak dennes politikk, men lovet ved maktovertakelsen å iverksette en demokratisering. Som følge av denne ble en «nasjonal pakt» inngått i 1988, hvoretter politiske partier ble legalisert, bortsett fra de islamistiske.

Ben Ali omdannet PSD til Rassemblement constitutionnel démocratique (RCD) i 1989. Partiet tok samtlige plasser i nasjonalforsamlingen ved valget samme år, gjennom et valgsystem som sterkt favoriserte de største partiene. Dette var formelt det første flerpartivalget i landets historie.

Den politiske liberaliseringen var begrenset, blant annet gjennom at den totale dominansen til RCD – understøttet av valgordningen – hindret opposisjonelle partier i å vinne fram. Ved valget i 1994, også det vunnet av RCD, ble et mindre antall seter reservert for opposisjonen. Motstandere av Ben Alis regime ble forsøkt kneblet på forskjellig vis; blant annet ble ledende medlemmer av det regimekritiske Mouvement des démocrates Socialistes (MDS) arrestert og anklaget for spionasje.

I 1970- og 1980-årene vokste det fram en betydelig islamistisk opposisjon i Tunisia, som i andre deler av Nord-Afrika. Den ble først organisert i Mouvement de tendance islamique (MTI), med Rachid Ghannouchi som den toneangivende. Bevegelsen forfektet en stat tuftet på islam og avviste det sekulære samfunnet Tunisia var blitt under Bourguiba. I løpet av 1980-tallet ble flere tusen medlemmer arrestert, blant annet etter at MTI ble beskyldt for å planlegge en maktovertakelse med støtte fra Iran. Den politiske forfølgelsen av bevegelsen ble trappet opp etter terroranslag mot turisthoteller i Sousse og Monastir høsten 1987. I 2002 ble en synagoge på Djerba bombet.

Ved valget i 1989 forsøkte MTI å delta under navnet Ennahda, men ble ikke godkjent. Bevegelsen stilte likevel uavhengige kandidater, som oppnådde rundt 15 prosent oppslutning. RCD fikk alle setene i parlamentet. Ghannouchi reiste deretter i eksil, og kom først tilbake til Tunisia i 2011. Gjennom valget inntok Ennahda posisjonen som den ledende opposisjonelle kraften.

I 1995 dukket gruppen Front islamique tunisien (FIT) opp. Senere har vokst fram flere islamistiske grupper i Tunisia, blant andre Ansar al-Sharia in Tunisia (AST). Katibat Uqba ibn Nafi (KUIN) er en utbrytergruppe fra al-Qaida i Maghreb (AQIM); Jund al-Khilafah–Tunisia (JAK–T) er tilkyttet Den islamske stat (IS). Ingen av disse har etablert et fotfeste som har gjort dem til reelle trusler mot den tunisiske staten. Tunisia har likevel fått betydelig militær hjelp fra USA for å bekjempe islamister, også i militære operasjoner.

Framveksten av militant islamisme i Midtøsten, blant annet al-Qaida og Den islamske stat, tiltrakk seg jihadister fra en rekke land. Rekrutteringen fra Tunisia til disse gruppene, og til deres krigføring i Irak og Syria, har vært relativt høyere enn fra de fleste andre land. Islamsk terror har også rammet Tunisia, blant annet ved et angrep på Bardo-museet i Tunis i februar 2015, og mot turister på stranda i Sousse i juni samme år. Frykt for nye angrep ble særlig knyttet til sikkerhetssituasjonen i nabolandet Libya; gjerningsmennene bak begge angrepene i 2015 mottok trolig trening der. Tunisia kunngjorde i juli 2015 at det skulle bygges en 160 kilometer lang sikkerhetsmur langs grensen til Libya som et tiltak mot terrorisme.

Sosiale problemer, fattigdom og arbeidsledighet i de geografisk og politisk mer perifere delen av landet har i avgjørende grad bidratt til radikalisering, og rekruttering til islamistiske grupperinger. Dette gjelder særlig områder langs grensene til Libya i sørøst og Algerie i vest.

I desember 2010 brøt folkelige protester ut i store deler av Tunisia. Opprøret hadde utspring i politiske, økonomiske og sosiale forhold. Høy arbeidsledighet, særlig blant ungdom, og økte priser, spesielt på matvarer, var utløsende årsaker. Under dette lå motstand mot et forhatt regime og krav om demokratisering – og at president Ben Ali måtte gå.

Til tross for at Tunisia var et – i arabisk målestokk – sekulært og liberalt land med betydelig økonomisk vekst, ble regimet oppfattet som stadig mer autoritært og korrupt. Samtidig var politiske rettigheter innskrenket. Tunisia ble fra slutten av 1990-årene kritisert fra flere hold for brudd på menneskerettighetene, og det ble reist tvil ved hvor fritt og rettferdig valget i 2009 var.

Opprøret startet med protester i småbyen Sidi Bouzid 17. desember 2010, der en ung grønnsakhandler, Mohamed Bouazizi, satte fyr på seg selv etter å ha blitt ydmyket av politiet. Han døde senere av skadene. Derfra spredte opprøret seg til store deler av landet. Opprøret i Tunisia, også kjent som «jasmin-revolusjonen», utløste det som deretter ble kjent som Den arabiske våren.

Presidentens løfter om ytterligere demokratisering og sosiale reformer, samt at han selv ikke ville stille til gjenvalg i 2014, ble avvist av de som protesterte. 14. januar 2011 ble unntakstilstand innført og regjeringen oppløst; det ble kunngjort nyvalg innen et halvt år. Opprøret ble forsterket som følge av myndighetenes håndtering, med bruk av politi og sikkerhetsstyrker. Det verserer ulike tall på hvor mange som ble drept; noen kilder oppgir tall over 300. Det tunisiske forsvaret nektet å la seg sette inn mot demonstrantene, noe som bidro til at president Ben Ali til slutt måtte tre av. Etter først å ha besvart protestene med å innføre unntakstilstand ble presidenten og hans familie i januar 2011 tvunget til å forlate Tunisia, og gikk i eksil i Saudi-Arabia. Han ble i 2011 stilt for retten in absentia og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom, deretter til livsvarig fengsel for delaktighet i mord på demonstranter.

• Se også Opprøret i Tunisia 2010–2011

Etter Ben Alis avgang dannet statsminister Mohammed Ghannouchi 17. januar en overgangsregjering med mange medlemmer fra det gamle regimet. Etter fornyet motstand, og krav fra demokratibevegelsen om et reelt brudd med fortiden, ble han tvunget til å gå av, og parlamentets leder, Fouad Mebazaa, utpekte Beji Caid Essebsi til leder for en ny overgangsregjering. Regjeringspartiet RCD ble handlingslammet, og etter krav fra opprørerne ble det oppløst i mars.

Valg til ny grunnlovgivende forsamling ble holdt i oktober 2011. Det foregikk i fredelige former. Det islamistiske Ennahda ble størst med 41,5 prosent av stemmene og 90 representanter, mens det venstreorienterte Congrès pour la République (CPR) ble nest størst med 13,8 prosent. Disse to, sammen med Ettakatol-partiet, dannet så en koalisjonsregjering; et folkevalgt islamistdominert styre. Den nye forsamlingen utarbeidet en ny grunnlov, som grunnlag for valg på president og parlament. I 2011 ble opposisjonslederen Moncef Marzouki valgt av parlamentet til Tunisias president inntil nyvalg.

Utviklingen i Tunisia etter regimeskiftet i 2011 var de første årene preget av økt politisk frihet, og av vedvarende økonomisk ulikhet. Samtidig som liberale rettigheter er holdt i hevd, ble det uttrykt uro over at de kom under press, og at liberalisering ikke minst knyttet til kvinners stilling, ville kunne bli reversert under innflytelsen fra islamistene.

Fra 2012 kom det til økt spenning mellom islamistiske og sekulære deler av samfunnslivet, og også mer ytterliggående, jihadistiske grupperinger har gjort seg gjeldende, og ved flere anledninger har støtt sammen i væpnet kamp med militæret. I 2013 ble en av dem, Ansar al-Sharia, definert som en terrorgruppe.

Sikkerhetssituasjonen ble også forverret ved at to framtredende opposisjonspolitikere ble myrdet: I februar 2013 ble Chokri Belaïd, leder for Mouvement des patriotes démocrates, drept, og Tunisia ble kastet ut i en politisk krise, med nye demonstrasjoner og sammenstøt med politiet. I juli ble eMohamed Brahmi, leder for Mouvement du peuple, drept i et attentat.

Høsten 2013 ga Ennahda fra seg makten, og etter en nasjonal dialog ble en teknokratisk overgangsregjering, ledet av Mehdi Jomaa, innsatt i januar 2014. Samme måned ble en ny grunnlov lagt fram for parlamentet, og vedtatt med klart flertall. I 2022 ble en ny grunnlov innført etter folkeavstemming. Den ga presidenten økt makt på bekostning av parlamentet, og reduserte også domstolenes makt. Denne utviklingen skjedde også etter konflikt mellom presidenten og parlamentet, der presidenten i 2021 satte dette til side.

I valget på nytt parlament i oktober 2014 mistet Ennahda makten, da det sekulære partiet Nidaa Tounes fikk størst oppslutning, med 85 av i alt 217 representanter; Ennahda ble nest størst med 69. Ved det første frie presidentvalget vant Nidaa Tounes leder Beji Caid Essebsi den andre og avgjørende omgangen i desember 2014. Etter hans død i 2019 ble Mohamed Ennaceur innsatt som fungerende statsoverhode. Ved presidentvalget i oktober 2019 ble en uavhengig, konservativ kandidat, Kais Saied, valgt, med støtte fra Ennahda. I 2021 ble professor Najla Boudin Romdhane utpekt til Tunisias statsminister; den første kvinne til å bekle en slik stilling i en arabisk stat.

Tiden etter regimeskiftet i Tunisia har til dels vært spent. Det sivile samfunn har spilt en viktig rolle i den demokratiske prosessen. Kvartetten for nasjonal dialog (Quartet du dialogue national) har vært spesielt viktig, og bli i 2015 tildelt Nobels fredspris for sin innsats.

Utviklingen av et demokratisk styresett etter opprøret gjorde Tunisia til et unntak etter Den arabiske våren. I de andre landene hvor opprør brøt ut, førte ikke disse til folkestyre, som er blitt opprettholdet i Tunisia, selv om det er blitt svekket. Utviklingen etter 2011 førte til politisk liberalisering, som ti år senere ble svekket. På det økonomiske og sosiale området er ikke forventningene innfridd. Særlig gjelder dette den høye arbeidsledigheten. Den sosiale misnøyen gjør seg gjeldende både i storbyene og ute i regionene, og spesielt blant ungdom. I januar 2018 førte misnøye med blant annet økte avgifter til opptøyer flere steder i landet. De sosiale utfordringene er særlig store i de marginaliserte regionene i vest og sørøst. Dette er områder som grenser til, og blir påvirket av utviklingen i, Algerie og Libya, hvor islamistiske grupperinger har fått fotfeste.

Tunisia skal ha flere jihadister som har sluttet seg til Den islamske stat (IS) enn noe annet land: Ifølge myndighetene dreier det seg om rundt 3000, mens nærmere ti ganger så mange har forsøkt å la seg rekruttere og reise til Irak og Syria. IS har påtatt seg ansvaret for flere terrorangrep i landet, først og fremst angrepet på Bardo-museet i Tunis i mars 2015, deretter mot turister i Sousse i juni, og mot presidentens garde i Tunis i november samme år. Tiltak mot terrorismen, både unntaktstilstand og antiterror-lover, har ført til innskrenkninger av personlige rettigheter. Utviklingen i Tunisia på dette området påvirkes av forholdene i regionen; krigen i Syria og særlig statsoppløsningen i Libya.

Blant de som deltok i revolusjonen i 2010/2011 er det derfor er utbredt oppfatning at mange av målsettingene ikke er nådd. Dette har i tiltagende grad preget den politiske utviklingen. Utvidelser av regjeringen i form av nasjonale samlingsregjeringer som har inkludert flere opposisjonspartier (blant annet med den såkalte Khartago-avtalen fra 2016), har skapt en form for politisk stabilitet, men samtidig frustrasjon: De politiske forskjellene har blitt vanskeligere å se, og tilliten til politiske partier har avtatt. Stabiliteten ble også svekket ved at alliansen mellom Nidaa Tounes og Ennahda ble oppløst i 2018. Nidaa Tounes er samtidig svekket gjennom avskallinger, inklusive stiftelsen av Tahya Tounes i 2019, med statsminister Youssef Chahed som leder.

• Tunisias eldre historie
• Tunisias nyere historie
• Opprøret i Tunisia 2010–2011
• Tunisias utenrikspolitikk
• Den arabiske våren

• Perkins, Kenneth (2014). A History of Modern Tunisia. Cambridge University Press.
• Willis, Michael J. (2014). Politics and Power in the Maghreb. Oxford University Press.
• Vikør, Knut S. (2007). Maghreb – Nordafrika etter 1800. Samlaget
• Shahin, Emad E. (2009). Political Ascent. Westview Press