allmueskole

Før etableringen av allmueskolen var det i hovedsak kun barn fra velstående familier som fikk gå på skole. De gikk da på privatskoler eller fikk undervisning hjemme. I det danske riket, inkludert i Norge, ble «Lov om Almueskolen paa Landet i Danmark og Norge» innført i 1739. Viktig i norsk sammenheng var en egen forskrift fra 1741. Den la grunnlag for at utenfor byene i Norge ble omgangsskoler vanlig skoleform, og det var de lokale menighetene som hadde ansvar og kontroll med allmueskolen. I mer enn hundre år ble dette den vanlige skoleordningen for alle barn som ikke gikk på noen annen skole.

Omgangsskolelærere ble gjerne rekruttert lokalt av sogneprestene. Ordningen var at en slapp militærtjeneste etter en del år som omvandrende lærer. Sammen med veldig dårlig lønn gjorde det at det fram til midten av 1800-tallet var liten kontinuitet blant lærerne i allmueskolen.

Skolekunnskap fra en allmueskole var først og fremst knyttet til å lære seg «den kristne barnelærdommen». I Norge hadde «Sandhed til Gudfryktighed», Erik Pontoppidans forklaring til Martin Luthers katekisme lenge monopol som troslære. Andre fag var lesing, sang, skriving og regning, de to siste var ikke obligatoriske. Selv om skolegangen skulle være obligatorisk, var det mange barn som fikk lite skolegang, både fordi skolegangen var så begrenset, og fordi mange familier var avhengige av barna som arbeidskraft. Allmueskolen bidro tross adskillige mangler til at Norge, alt før år 1800, hadde en befolkning med en høy andel lesekyndige for sin tid.

I 1827 ble allmueskoleloven revidert. Det ble vedtatt at det skulle være en fast skole i hvert prestegjeld, og i hvert bispedømme skulle det opprettes et offentlig lærerseminar. Trondenes seminar utenfor Harstad var det første. I tiårene etter dette merket en også voksende offentlig og politisk interesse for å gjøre allmueskolen bedre. Ankepunktene var først og fremst kritikk mot for ensidig vekt på kristendom og trosopplæring, og at de aller fleste skolebarna fikk lite igjen av den beskjedne undervisningen i omgangsskoler. I tillegg til at skolen ble et politisk stridstema, kom også frivillige initiativer, som Selskabet for Folkeoplysningens Fremme (etablert i 1851), som presset på å forbedre skolegang for alle. Ole Hartvig Nissen (1815–1874) og Ole Vig (1824–1857) var kjente nøkkelpersoner fra dette arbeidet.

I 1860 kom omfattende endringer av loven om allmueskolene på landet. Framover ble det fastslått at faste skoler skulle være regelen. En skolekommisjon med sognepresten som formann skulle lede skolene i kommunene, og for hvert bispedømme skulle en egen skoledirektør representere statlig skolemyndighet. Samtidig ble rekken av undervisningsfag utvidet. Naturkunnskap, historie og geografi ble obligatoriske fag som ikke minst speilet framvekst av pengesamfunn og interesser for folkeopplysning. I tråd med den endrede fagporteføljen ble presten Peter Andreas Jensens (1812–1867) «Lesebok for folkeskolen og folkehjemmet» utgitt med statlig godkjenning i 1863. Også lærerne fikk gradvis bedre vilkår, ikke minst når det gjaldt lønn og bosted. Det ble også vedtatt at kvinner kunne ansettes som hjelpelærere.

Stortinget vedtok i 1889 helt nye lovverk for folkeskole i byer og landdistrikter. Med folkeskolelovene ble allmueskolen avviklet.

• folkeskole
• norsk utdanningshistorie
• omgangsskole

• Norgeshistorie.no: Etablering av allmueskolen

• Appel, Charlotte og Fink-Jensen, Morten (2013): Da læreren holdt skole: tiden før 1780, bind 1 av Dansk Skolehistorie, Charlotte Appel og Ning de Coninck-Smith (red.), Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.
• Dokka, Hans-Jørgen (1967): Fra allmueskole til folkeskole. Studier i den norske skolens utvikling. Oslo: Universitetsforlaget.
• Roos, Merethe (2019): Hartvig Nissen: Grundtvigianer, skandinav, skolemann. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
• Thuen, Harald (2017): Den norske skolen: utdanningssystemets historie. Oslo: Abstrakt forlag.