eksplosiv

Eksplosiv er et begrep som fanger bredt. I bredeste forstand er det en fellesbetegnelse for alle kjemiske forbindelser eller stoffblandinger som kan føre til eksplosjoner ved at de hurtig frigjør gass gjennom kjemiske reaksjoner etter tilstrekkelig aktivering («antenning»). Disse kjemiske reaksjonene er gjerne også sterkt eksoterme (avgir varme).

Mer presist kan vi avgrense eksplosiver til alle forbindelser eller stoffblandinger som kan gjennomgå deflagrasjon eller detonasjon, fordi dette er de fysikalsk-kjemiske prosessene som fører til at slike stoffer eller stoffblandinger kan eksplodere. Deflagrasjon og detonasjon er begge forbrenningslignende reaksjonsprosesser som avgir varme og gasser.

Det finnes ingen eksakt definisjon som avgjør akkurat hva som er tilstrekkelig til å kvalifisere til å være en eksplosjon. Stoffer eller blandinger kan utvise selvopprettholdende kjemiske reaksjoner, også i den grad at det løst kan omtales som «eksplosjonsartet» eller «eksplosjonslignende», uten at de formelt kvalifiserer til å være et eksplosiv.

Evnen et eksplosiv har til å forårsake en eksplosjon er også situasjonsbetinget, avhengig av type stoff, mengde involvert, grad av inneslutning og så videre. Om et stoff eller blanding formelt kategoriseres som et eksplosiv, avhenger derfor av eksperimentelle resultater som det aktuelle stoffet eller blandingen har oppnådd i strengt definerte testeksperimenter.

Eksplosive gass- eller støvblandinger, dannet ved at brennbare gasser eller brennbart støv er blandet opp med luft eller andre oksiderende gasser (for eksempel rent oksygen), regnes normalt sett ikke til å falle inn under begrepet eksplosiv, selv om de definitivt kan utvise denne typen oppførsel og forårsake til dels store eksplosjoner (se eksplosjon).

På engelsk tilsvarer de tre begrepene explosives, propellants og pyrotechnics det som på norsk heter sprengstoff, krutt og pyrotekniske stoffer. På engelsk brukes ordet explosive både som betegnelse på sprengstoff, samtidig som det benyttes som et generelt begrep for sprengstoff, krutt og pyrotekniske stoff, på samme måte som begrepet eksplosiv anvendes på norsk.

En stadig sterkere påvirkningskraft fra engelsk terminologi gjør at ordet eksplosiv på norsk stadig oftere brukes som et synonym for sprengstoff, selv om det strengt tatt er et begrep som favner om sprengstoff, krutt og pyrotekniske stoff. I dagligtalen og mediedekningen kan det til tider derfor være uklart hva som menes når begrepet eksplosiv benyttes.

Etter sine bruksområder kan eksplosiver deles inn i følgende tre hovedgrupper:

1. Sprengstoff (høyeksplosiv, brisant eksplosiv)
2. Krutt (laveksplosiv, deflagrerende eksplosiv)
3. Pyroteknisk stoff

Sprengstoffer detonerer, mens krutt og pyrotekniske stoffer deflagrerer. Et sprengstoff omtales derfor som et høyeksplosiv, mens krutt kalles for laveksplosiv. Noen ganger sier man at et sprengstoff er et brisant eksplosiv, der ordet brisant betyr «brytende» eller «knusende» og er hentet fra fransk (ordet har egentlig keltisk opprinnelse). Det er fremfor alt detonasjonstrykket som avgjør hvor brisant et sprengstoff er.

Sprengstoffer brukes for sin knusende og sjokkdannende evne, enten til sivile formål som fjellsprengning eller til militære formål i bomber, stridshoder, hulladninger og lignende. Krutt brukes som drivmiddel for prosjektiler og raketter. Pyrotekniske stoffer anvendes for å oppnå ulike effekter forbundet med blant annet varme, lys, lyd og røyk.

En inndeling av eksplosiver etter bruksområde kan ikke alene fungere som grunnlag for et regelverk, fordi overgangen mellom de tre hovedgruppene ovenfor ikke er tilstrekkelig skarp. Samme eksplosiv kan for eksempel, alt etter omstendighetene, både detonere og deflagrere.

For eksempel vil de fleste sprengstoffer kun brenne eller deflagrere rolig dersom de antennes med åpen flamme, mens de vil detonere ved bruk av sprenghette. Kruttyper som ballistitt, som har nitroglyserin og nitrocellulose som hovedbestanddeler, vil deflagrere gjennom antenning med åpen flamme, mens de kan i verste fall detonere ved bruk av sprenghette.

For å unngå misforståelser, brukes nå helst begrepet energetiske materialer, i stedet for eksplosiver, som fellesbetegnelsen for det som omfatter sprengstoff, krutt og pyroteknisk stoff. På denne måten sier man energetiske materialer når man ønsker å snakke om alle tre klasser som en enhet, mens ordet eksplosiv da knyttes mer direkte til sprengstoff.

Ifølge FNs globalt harmoniserte system for klassifisering og merking av kjemikalier (GHS), som er samkjørt med det internasjonale regelverket for transport av farlig gods på vei (ADR) og jernbane (RID), er eksplosiver (Klasse 1) delt inn i følgende seks kategorier:

• Klasse 1.1: Eksplosiver med fare for masseeksplosjon. Eksplosjon av deler av en beholdning vil trolig lede til eksplosjon av hele beholdningen nesten umiddelbart.
• Klasse 1.2: Eksplosiver hvor det ikke er fare for masseeksplosjon, men hvor det er fare for deleksplosjon med utkast (fragmenter).
• Klasse 1.3: Eksplosiver hvor det ikke er fare for masseeksplosjon, og mindre fare for deleksplosjon med utkast, men som gir høy brannintensitet.
• Klasse 1.4: Eksplosiver som representerer liten fare, uten mulighet for eksplosjon eller større utkast. Enkelte typer ammunisjon og pyrotekniske varer tilhører denne kategorien.
• Klasse 1.5: Meget ufølsomme eksplosiver med fare for masseeksplosjon. Veldig liten sannsynlighet for overføring fra deflagrasjon til detonasjon.
• Klasse 1.6: Ekstremt ufølsomme eksplosiver uten fare for masseeksplosjon.

Inndelingen av eksplosiver i de seks kategoriene over skjer på grunnlag av eksperimentelle resultater oppnådd for stoffet/blandingen i testserier som er nøye fastlagt i en teknisk manual utgitt av FN (Manual of Tests and Criteria). Testserie 1 avgjør om et stoff/blanding innehar eksplosive effekter, mens ytterligere testserier avgjør hvilken kategori som er relevant.

Eksplosiver som kvalifiserer til å tilhøre en av de seks klassene over, skal også tildeles en såkalt forenlighetsgruppe. Eksplosiver innen samme forenlighetsgruppe er «forenlige» i betydningen av at de har tilnærmet like egenskaper. Det finnes 13 kompatibilitetsgrupper (A, B, C, D, E, F, G, H, J, K, L, N og S).

For eksempel tilhører initialsprengstoffer forenlighetsgruppe A, mens krutt brukt i drivmidler tilhører gruppe C. Sekundærsprengstoffer (se sprengstoff) tilhører gruppe D og de fleste typer pyrotekniske artikler tilhører gruppe G. Kombinasjonen av kategori og forenlighetsgruppe gir klassifikasjonskoden til eksplosivet, for eksempel Klasse 1.1D.

Ut fra den formelle klassifiseringen over, vil initialsprengstoffer som kvikksølvfulminat og blyazid tilhører Klasse 1.1A. Sekundærsprengstoffer som nitrocellulose, pentritt, pikrinsyre, tetryl, TNT, heksogen (RDX) og oktogen (HMX) tilhører Klasse 1.1D. Krutt som ballistitt tilhører Klasse 1.3C. Det er krav om at en rekke av stoffene som tilhører Klasse 1.1D over, må holdes fuktet med vann over visse grenser under transport (typisk noen titalls prosent).