keltere

Keltere ble ikke brukt som samlebetegnelse i samtiden. Romerne brukte navnet om stammene mellom Garonne, Seine og Marne i dagen Frankrike (Celtica). Et vanligere navn var gallere (latin galli), som romerne brukte om innbyggerne i Gallia. På gresk ble de kalt keltoi og fra begynnelsen av 200-tallet etter vår tidsregning galatai. Forholdet mellom disse navnene er uklart; galler og galater er antagelig samme eller nært beslektede navn. De keltisktalende folkene på De britiske øyene ble aldri omtalt som keltere eller gallere i samtiden.

Det er vanlig å identifisere den sentraleuropeiske Hallstatt-kulturen (ca. 1200–450 fvt.) med kelterne, på grunn av at den har sterke fellestrekk med senere grupper som vi vet snakket keltiske språk. Hallstatt-kulturen ble avløst av La Tène-kulturen, som dekket et større område og som omfattet både keltiske- og ikke-keltiske grupper. I løpet av de siste hundreårene før vår tidsregning spredte keltisktalende grupper seg over mye av Europa.

Romerne kom først i kontakt med keltere da disse plyndret Roma i 390 fvt., og i 279 fvt. angrep de Delfi i Hellas. Fram til første århundre evt. ble de fleste områdene kelterne levde i lagt under romersk styre, med dagens Skottland og Irland som de viktigste unntakene. Keltisk språk og kultur levde videre, men ble gradvis assimilert inn i de romersk-dominerte blandingskulturene som oppstod i de romerske provinsene.

Kelterne utviklet en særegen kunstnerisk stil som levde videre etter at de keltiske områdene ble underlagt romersk styre i vest og overtatt av germanske og slaviske folk i øst, for eksempel i tidlig kristen kunst i Irland. Keltisk kunst er kjennetegnet av lineære ornamenter med stiliserte og ikke-figurative dyre- og menneskeskikkelser, inngravert eller hevet i relieff og ofte fremhevet med korall eller emalje. Kelterne var også dyktige metallhåndverkere og kan ha vært viktige for å spre kunnskapen om jernproduksjon. Det germanske ordet for jern (gammeltysk isarn) kommer fra keltisk (gallisk isarnon).

• Les en egen artikkel om kunst i Irland.

Kelterne på kontinentet (Gallia) og i det romerske England (Britannia) har etterlatt seg mange spor av sin religion, spesielt skulpturer og innskrifter. Gallerne var sterkt påvirket av romersk kultur, og mange av deres guder ble etter hvert satt lik med romerske guder.

Et mektig presteskap, druidene, forsvant etter Caesars erobring av Gallia i 58–51 fvt., og ettersom de ikke benyttet seg av skrevne tekster, kjenner vi lite til deres lære. Fra Irland og Wales derimot, har vi en rikholdig litteratur. Riktignok ble den nedskrevet av kristne munker fra 500-tallet evt. av, men den omfatter myter og epos som gir et godt innblikk i før-kristen keltisk religion.

Blant de viktigste gudene som kjennes både fra irsk og kontinental tradisjon, er Lugh (antagelig kjent av romerne i Gallia som Merkur) og gudinnen Brighid (identifisert med Minerva), som begge beskyttet håndverk og kunst. Trekk fra mange av de keltiske gudene har levd videre i kristen tid i forbindelse med helgenkult, for eksempel nettopp i kulten av den hellige Brigid.

Keltiske sagn var yndede emner for middelalderens diktning. Bardenes musikalske og dikteriske stevner overlevde som folkelig underholdning i Wales. Fra 1700-tallet utviklet det seg der en bevegelse for gjenreising av keltisk kultur og språk, som har bredt seg til andre områder, som Irland, Skottland, Bretagne og Cornwall.

• Les egne artikler om keltiske språk og Irlands irskspråklige litteratur.

• gallere
• Gallia
• keltertid
• keltiske språk
• Romerrikets historie

• «Kelterne i Europa» – Norgeshistorie.no