empire (stilretning)

Fra renessansen hadde den klassisistiske retningen aldri vært helt avbrutt i Frankrike. Allerede under Ludvig 15 skjøt den ny fart som en reaksjon mot rokokkoen, delvis under påvirkning av den antikkbegeistringen som utgravningene i Pompeii (begynt i 1748) forårsaket. Under Ludvig 15 ble den eneherskende, og den ble langt fra knekket av revolusjonen. I motsetning til det gamle regimes «overdådighet, lettsinn og unatur» krevde man borgerlighet, fornuft og enkelhet. Disse idealene mente man nettopp å finne i antikken, særlig i det gamle Roma med dets strenge borgerdyd.

En fanatisk antikkdyrkelse ble resultatet. Den kunstneriske ledelsen ble lagt i hendene på maleren Jaques Louis David, som ikke bare fikk makt over smaken i billedkunsten lang tid fremover; i antikk stil lot han også snekkeren Georges Jacob utføre et møblement for seg i 1790. Da Jacob i 1793 fikk bestilling på møbler til konventet, lot han tegningene utføre av to unge arkitekter, Charles Percier og Pierre-François Léonard Fontaine. Percier og Fontaine ble toneangivende i Paris og førte stilen ut over hele Europa, ikke minst som Napoleons arkitekter og gjennom publikasjonen Recueil de décorations intérieures (1801). Imidlertid var det først under direktoriet style directoire og konsulatet at stilen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende.

Under Napoleons keiserdømme i 1804–1814 nådde stilen sitt høydepunkt. Antikken hadde aldri før blitt etterlignet så vitenskapelig grundig og konsekvent. Damene kledde seg i antikke drakter med høy livlinje, byggverker ble reist etter romerske forbilder. De mest kjente i Paris er:

• Arc de Triomphe: triumfbue laget etter forbilde av Titusbuen i Roma
• La Madeleine: Madeleine-kirken
• Bourse du Commerce: Børsen
• Vendômesøylen: etter Trajansøylen

Man strebet etter enkelhet og naturlighet ved å bruke rolige, stramme former og rene plan. Husfasader var preget av tyngde med sparsom figur- og ornamentutsmykning. I interiører brukte man ofte draperier av stoff, eller malte draperier til etterligning av romerske feltherretelt. Det var også stor interesse for pompeianske veggmalerier og stukkrelieffer. Hvert byggverk og helst hvert rom skulle ha en karakter som gav uttrykk for dets bestemmelse. Man skulle se at man hadde for seg et teater, et fengsel, en kaserne og så videre.

Innen møbelkunsten ble vesentlig mahogni og akasie benyttet (til dels bjørk i Norge), smykket med messing- og bronsebeslag. Idealet var direkte kopier etter antikken. Skrivebord fikk ofte triumfbuelignende form, vaskeserviser ble formet som tripoder (trefotet), senger som telt eller med tempelaktige overbygninger, sofaer som sarkofager og så videre.

Empirestilens viktigste ornamenter var palmetter, tannsnitt, meanderborder, eggstaver, vaser, kranser, laurbærgrener, fakler, svaner, ørner, trofeer, viktorier, amoriner og delfiner, og ikke minst, som følge av Napoleons tog til Egypt, visse egyptiske elementer som for eksempel sfinkser. I Frankrike holdt stilen seg til cirka 1820. Restaurasjonen søkte tilknytning til det gamle kongedømmet og gjenopptok rokokkoen eller tok mer greske forbilder.

Den franske empirestilen, som vesentlig bygde på romerske forbilder, fikk foruten i Italia især utbredelse i Russland, hvor tsarismen gav grobunn for lignende ytringsformer som det napoleonske keiserdømme, samtidig med at miljøets egenart synes å ha vært årsak til voldsommere virkemidler og fasadenes kraftige farger. I Sverige ble den franske formen fremherskende især etter at Bernadotte var blitt kronprins i 1810.

Side om side med romerske motiver fantes imidlertid også greske. Det var i første rekke engelskmennene som tok dem opp og innarbeidet dem i sin arkitektur. Brødrene Adam gav dem en bred plass i sine komposisjoner, og britiske arkitekter fra tiden rundt 1800-tallet fulgte i deres fotspor. I Storbritannia kalles stilen regency. Den greske innflytelsen fikk størst betydning i 1820–1840.

Tyskland fulgte Englands eksempel. Karl Friedrich Schinkel ble retningens betydeligste representant, og Leo von Klenze forsøkte sammen med Ludvig 1 å gjøre München til et nytt Athen.

En parallell til utviklingen i Tyskland viste Danmark og Norge med henholdsvis Christian Frederik Hansen og Christian Heinrich Grosch som forgrunnsskikkelsene, mens de to danske brødre Christian og Theophilus Hansen gav Athen et nytt preg.

Empirestilens senere fase i Tyskland, den såkalte biedermeierstil, preges av mykere og mer plastiske former, isprengt ornamenter i nyrokokko. Hånd i hånd med empirestilens interesse for det nøkterne viste det seg en forståelse av det konstruktive, det saklige, det formålstjenlige og bekvemme som innvarslet en ny tid.

Denne karakteristikken har også sin gyldighet for Danmark og Norge, hvor møbelkunsten særlig mottok impulser fra England. Typisk var skapsofaer, rette og buede kommoder, rundbuede hjørneskap, store skatollskap, rettlinjede stoler, firkantede speil og så videre, ofte med mørk mahognifinér og antikiserende intarsiadekorasjoner av gult tre, muligens etterligning av virkningen hos franske bronsebeslåtte praktstykker og engelske messinginnlagte arbeider.

Spesielt i Norge hadde bjørketremøbler, tildels med mørk intarsia, en bred plass, kanskje som etterligning av engelske møbler av satengtre. Mot overgangen til biedermeierstilen ble intarsiadekorasjonene gjerne erstattet av skåren relieffornamentikk, for eksempel på søylebordenes tunge fot, på sofaer med svære, svungne armlener og på stolenes toppstykke.

• den greske antikken
• den greske antikkens kunst og arkitektur
• interiørarkitektur i Norge

• Lexow, Jan Hendrich (1948). Bergenske empiremøbler, Vestlandske kunstindustrimuseum
• Schnitler, Carl W. (1911). Slegten fra 1814, Aschehoug