fri vilje

På bakgrunn av slike innvendinger vokste den senere diskusjon av problemet frem. Både innvending a) og b) innebærer en form for determinisme, og ett av stridspunktene har vært forholdet mellom en fullstendig årsaksbestemt verden og menneskets moralske frihet.

Noen filosofer har hevdet at en absolutt determinisme gjør frihet umulig, og har derfor definert den frie viljen som en ikke-årsaksbestemt vilje (indeterminisme).

Andre har hevdet det motsatte: hvis ikke alt er lovmessig og årsaksbestemt, inntrer et tilfeldighetenes kaos som ville gjøre planmessig forutseende handlingsvalg umulig.

Disse siste, som vil forsone determinisme og frihet, hevder da noen ganger at viljesfriheten innebærer en spesiell menneskelig evne til å skyte nye årsaker inn i den ytre årsakskjede: ved beslutninger som mennesket har makt til å ta, oppstår en ny årsak, som har mennesket selv som kilde.

Det er vanskelig å gjøre slike teorier psykologisk holdbare og kontrollerbare; vår egen følelse av slik makt og frihet er ikke noe bevis.

Andre igjen legger størst vekt på valget. Da forutsettes det for eksempel at tingene i den ytre verden ligger slik til rette fra årsakssynspunkt at to eller flere alternative handlinger er mulige, og at menneskets frihet består i evnen til å velge ut ett slikt alternativ for virkeliggjørelse.

Dette synet kan gjøres forenlig med determinismen, men ikke med læren om predestinasjon, som hevder at sluttresultatet av alle handlinger og begivenheter er bestemt på forhånd (av en allmektig gud).

Til dels forenlig med determinismen er et syn som ser frihet som selvutfoldelse og virkeliggjørelse av individets egne muligheter uavhengig av tvingende ytre årsaker.

Enda en viktig type løsningsforsøk bør nevnes. Den forutsetter også den absolutte determinisme, men sier at menneskets frihet består i dets evne til å innse den lovmessige og nødvendige årsakssammenheng i alle ting: fri blir man når man innser at alle ting skjer i samsvar med evige lover, og at følelsen av ufrihet kommer av illusjonen om at man selv kan være lovgiver. Representanten for dette syn er Spinoza.

En motsetning er Kant, som mente at frihet er fornuftens autonome evne til å gi lover for seg selv. Felles for alle teorier om viljesfrihet er at de mener å vise hvordan moralsk ansvar er mulig, eller hva det betyr å snakke om moralsk ansvar.

Mange tviler i dag på om det i det hele finnes en definitiv løsning på viljesfrihetsproblemet; andre mener problemet overhodet ikke kan stilles så klart at man kan se hva slags løsning som ville gi svar på det. I alle fall er problemet like levende i vår tids filosofi som i tidligere tiders.

• determinisme
• autonomi