etikk

Metaetikk er studiet av moralske begreper samt hvordan vi kan erkjenne og begrunne påstander om moral og hva som er etikkens metafysiske forutsetninger. Metaetikken er ikke selv opptatt av å anbefale hva vi bør gjøre, eller hvordan vi bør leve, men er i stedet opptatt av å undersøke moralens natur.

Den mest grunnleggende problemstillingen innen metaetikk er striden mellom teoriene som kalles kognitivisme og non-kognitivisme. Denne striden dreier seg om hvorvidt moralske utsagn er å betrakte som påstander med et meningsinnhold som kan være sant eller usant, eller om moralske utsagn ikke uttrykker påstander med sannhetsverdi, men heller uttrykker for eksempel følelser (som ikke kan være sanne eller usanne).

En annen viktig og beslektet debatt er striden mellom moralsk realisme og moralsk anti-realisme. I denne debatten spør man seg om moralske utsagn om hva man bør gjøre, er påstander som omhandler objektive fakta, eller om de i stedet bestemmes av noe subjektivt (som for eksempel en konvensjon). Et annet syn, kalt feilteori (engelsk error theory), er at selv om påstander om moralske egenskaper har sannhetsverdi, så uttrykker de alle sammen noe usant.

En annen viktig problemstilling dreier seg om hvordan moralske påstander kan begrunnes, og hvordan vi kan oppnå moralsk kunnskap. Her kan det først skilles mellom de som mener at moralsk kunnskap er nødt til å utledes fra noe annet, eller om moralske fakta kan være direkte erkjennbare, gjennom for eksempel moralske intuisjoner.

Blant de som mener at moralsk kunnskap må utledes, kan man skille mellom moralsk rasjonalisme og moralsk empirisme. Rasjonalister mener at moralske påstander kan og må erkjennes og begrunnes gjennom fornuften, mens empirister mener moralske påstander kan erkjennes gjennom erfaring. En mye debattert empiristisk posisjon er etisk naturalisme, som går ut på at moralske begreper omhandler naturlige fenomener som kan erkjennes gjennom vitenskap.

Normativ etikk undersøker hvilke regler eller prinsipper om hvordan vi bør handle, som vi har grunn til å akseptere. Man prøver gjerne å formulere og forsvare generelle retningslinjer for hvordan man bør leve.

Innenfor normativ etikk er det i dag tre dominerende teorier: konsekvensialisme, deontologi (pliktetikk), og dydsetikk.

Der normativ etikk undersøker generelle moralske regler, undersøker anvendt etikk moralske problemstillinger knyttet til mer konkrete og avgrensede handlingssituasjoner. Mye av den anvendte etikken kan kategoriseres som områdeetikk fordi den omhandler spesielle områder av det moralske livet.

Områder som blir særlig diskutert innen anvendt etikk, er blant annet bioetikk, miljøetikk, dyreetikk, ulike former for profesjonsetikk, krigsetikk, forskningsetikk samt næringslivsetikk. Til sammen forsøker de ulike områdene av den anvendte etikken å besvare spørsmål som «Er det moralsk tillatelig med abort?», «Finnes det moralske regler for når og hvordan man kan føre krig?» og «Hvordan bør vi behandle dyr?».

På tross av hva navnet antyder, er det ikke slik at anvendt etikk utelukkende består i å anvende moralteorier på konkrete problemstillinger. Innen anvendt etikk kan konkrete problemstillinger ofte angripes uten forpliktelser til noen spesiell moralteori og kan i stedet ta form av uavhengige vurderinger av hva som er moralsk relevant i de enkelte konkrete situasjonene. Man benytter seg ofte i denne sammenhengen av en metode som kan beskrives som (eller er beslektet med) kasuistikk.

Sentrale spørsmål som er felles for den anvendte etikken, er hvordan man skal forholde seg til generelle moralteorier, hvordan man skal forholde seg til utarbeidede konvensjoner og lovverk, samt hvordan man skal forholde seg til den praksisen og ekspertisen som forvaltes av profesjonsutøvere.

Deskriptiv etikk undersøker hvilke moralske oppfatninger og hvilken moralsk praksis mennesker faktisk har, og studeres ofte av samfunnsvitenskapen heller enn filosofien. Den er opptatt av deskriptive spørsmål og tar sikte på å beskrive hva som kan observeres, heller enn å besvare normative spørsmål om hvordan vi bør handle.

Den deskriptive etikken studerer blant annet hvilke moralske regler som blir akseptert av ulike samfunn og kulturer, hvilke moralske beslutninger personer faktisk gjør, samt hva som er årsak og motivasjon til at vi gjør de beslutningene vi gjør. Deskriptiv etikk studeres særlig innenfor psykologi, sosialantropologi, sosiologi og evolusjonspsykologi.

Studier innen deskriptiv etikk blir sjeldent ansett som særlig relevante for å besvare de normative spørsmålene som blir behandlet innen filosofisk etikk. Dette er fordi det er utbredt filosofisk enighet om at man ikke kan gjøre noen direkte slutning fra et deskriptivt premiss om hvordan ting faktisk er, til en normativ konklusjon om hvordan ting bør være.

I de senere år har likevel enkelte funn innen moralpsykologi og kognitiv nevrovitenskap skapt en filosofisk debatt om påliteligheten av å benytte seg av moralske intuisjoner for å besvare normative spørsmål innen filosofisk etikk.

Etikken har, som mye av vestens filosofi for øvrig, sine røtter i antikk gresk filosofi. Antikkens moralfilosofi var spesielt opptatt av spørsmålene om hva som var det gode og det dydige i et menneskeliv. Aristoteles (384–322 fvt.) vil av mange regnes som opphavet til dydsetikken.

Under middelalderen sammenfalt studiet av etikk med teologisk kristen etikk. Middelalderens etikk er særlig kjent for utviklingen av naturrett og den katolske læren om rettferdig krig.

Etiske problemstillinger var ikke blant de mest sentrale innen den tidligste delen av moderne filosofi, som i større grad fokuserte på metafysikk og erkjennelsesteori. Mye av den tidlige etikken befattet seg med politisk filosofi og spørsmålet om statens berettigelse. Særlig gjaldt dette filosofene Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704), og senere også Jean-Jacques Rousseau (1712–1778).

Etter hvert inntok likevel etikken sin plass som en av de viktigste feltene innen moderne filosofi. David Hume (1711–1776) ble kjent for å anlegge en empiristisk tilnærming til etikken der fornuften spilte liten rolle for behandlingen av normative spørsmål. Denne tilnærmingen ble senere utfordret av Immanuel Kant, som grunnla en moralteori basert på vår natur som fornuftsvesener. Kants moralfilosofi ble også svært viktig for utviklingen av deontologisk etikk.

På 1800-tallet ble deontologiens hovedkonkurrent, utilitarismen, utviklet. Sentrale utilitaristiske teoretikere på denne tiden var Jeremy Bentham (1748–1832), John Stuart Mill (1806–1873) og Henry Sidgwick (1838–1900).

På begynnelsen av 1900-tallet ble særlig George Edward Moore (1873–1958) kjent for å forsvare en ikke-naturalistisk tilnærming til etikk, der godhet måtte forstås som en udefinerbar og ikke-naturlig egenskap. Likevel skulle mye av 1900-tallets debatt dreie seg om selve eksistensberettigelsen av etikken som fag. Etter at den logiske positivismen gjorde seg gjeldende, ble det fremsatt tvil om etiske påstander var meningsfulle påstander som kunne betraktes som sanne eller usanne. Blant annet argumenterte Alfred Jules Ayer (1910–1989) for at moralske dommer måtte forstås bare som uttrykk for følelser.

Striden mellom kognitivisme og non-kognitivisme ble deretter den sentrale debatten innenfor etikken. Dette endret seg til en viss grad da John Rawls (1921–2002) argumenterte for at etikken kunne bedrives uten metafysikk.

Publiseringen av Rawls' bok A Theory of Justice i 1971 bidro også til et oppsving innen politisk filosofi og deontologi. I tillegg introduserte Rawls' idé om reflektert likevekt en ny metode for å begrunne moralske påstander – en metode som er beslektet med koherentisme innen erkjennelsesteorien.

Gjennom blant annet filosofien til Philippa Foot (1920–2010) opplevde man mot slutten av 1900-tallet også en fornyet interesse for dydsetikk.

• filosofi
• filosofiens historie
• filosofiens disipliner
• Vestens filosofer

• Carson, S.G. & N. Kosberg: Etikk – teori og praksis [2. utg.], 2022
• Vetlesen, A.J.: Hva er etikk?, 2007
• Johansen, K.E. & A.J. Vetlesen: Innføring i etikk, [rev. utg.], 2000
• Wyller, T.: Etikkens historie, 1996