Katamaran. Arbeidsfartøyet Duplus, bygd 1968 ved Boele-verftet i Nederland. Fartøyets bevegelser i sjøgang er mindre enn halvparten av et vanlig skips; derfor er det spesielt egnet som arbeidsplattform for operasjoner på havbunnen. På dekket har det en 75 tonns kran som kan heise dykkerutstyr o.l. ned gjennom en 7 m stor rund åpning midtskips. For å holde fartøyet nøyaktig på plass har man automatisk regulering av 4 Voith-Schneider-propeller, som sitter mellom «vingene» mellom de to skrogene, og dessuten fire ankere. To vanlige propeller med dyse gir skipet en fart på 9 knop. Driften er dieselelektrisk. Hoveddimensjoner: Lengde 40 m, bredde 17 m, dypgang 5,2 m, deplasement 1200 tonn.
Katamaran er en skrogtype som består av to sammenføyde smale skrog ved siden av hverandre. Skrogtypen brukes også som typebetegnelse på alle fartøy med et katamaranskrog.
av engelsk, avledet av tamil catamaran
Sammenliknet med vanlige skrogtyper, vil bredden på katamaraner skape mer stabilitet, samtidig som oppdriften av to skrog gjør at en katamaran ligger grunnere i vannet enn sin motpart med ett skrog. Det lave deplasementet gir mindre motstand i vannet. Dette gjør at kraftbehovet for å flytte en katamaran er lavere enn ved et enkelt skrog, i tillegg til å dra fordel av økt stabilitet. Baugen på denne typen båter vil som regel skjære seg gjennom vannet i stedet for å brøyte det, og dette øker effektiviteten i skroget.
Energieffektiviteten vil for eksempel si at seilkatamaraner kun behøver halvparten så mye vindkraft som vanlige seilbåter for å oppnå den samme hastigheten. I tillegg kan skroget på katamaraner ofte oppnå en høyere teoretisk hastighet enn enkle skrog som på grunn av sitt fart/lengdeforhold har større begrensninger. På enkelte katamaraner med både motor eller seil, konstrueres det vinger eller hydrofoiler som er med å løfte skroget ved en viss fart, som igjen senker vannmotstanden.
På grunn av bredden er katamaranskrog på flere vis mer stabile enn motparten med enkeltskrog. De to skrogene utgjør en større bredde, og momentet som skal til for å krenge fartøyet må være mye større på grunn av de to skrogene som holder hverandre stabile. Dette gjelder først og fremst innledende stabilitet, ettersom enkle skrog har en større grad av selvretting på tross av stor krengingsvinkel. Når katamaraner krenger over et visst punkt, vil de kantre mye fortere enn enkle skrog. Hvis en katamaran for eksempel krenger 95 grader over, vil vekten av skroget som er hevet over vannflaten begynne å jobbe mot selvrettingen, og presse oversiden av båten ned i sjøen.
Lastekapasiteten på katamaraner avhenger av konstruksjonen. På grunn av det store tomrommet mellom skrogene, kan en del plass forsvinne, samtidig har katamaranene en større bredde og et overbygg mellom skrogene som kan utnyttes. Dette gjør at spesielt seilbåter med katamaranskrog kan være romslige. Likevel pleier ofte seilbåter med enkeltskrog å ha noe bedre plass.
Både i fritids- forsvars- og handelsflåten benyttes katamaraner på grunn av sine egenskaper. De hurtigste seilbåtene i verden består av katamaranskrog og trimaranskrog. Flere passasjerbåter i norsk kysttrafikk er katamaraner, spesielt mellomstore båter til passasjertransport mellom fjorder og tettsteder på Vestlandet og i Nord-Norge. Tidligere gikk Flaggrutens katamaraner fast mellom Bergen, Stord, Haugesund og Stavanger. Flaggruten og andre var Westamaraner bygget av Westermoen Hydrofoil i Mandal, og ble populære i bruk. I Middelhavet skal flere store katamaraner for persontransport og kjøretøy settes inn i drift i løpet av de neste årene, og skal kunne holde en marsjfart på 38 knop. Servicebåter og dykkerfartøy som ofte utfører stillestående operasjoner drar nytte av katamaraners stabilitet.
Den tidligste dokumentasjonen av katamaranliknende konstruksjoner stammer fra øyværingene i Stillehavet, som brukte kajakk- eller kanoliknende fartøy med en utrigger montert på en av sidene. Denne utriggeren var i begynnelsen en stokk som gav ekstra stabilitet og oppdrift, før de senere begynte med doble kanoer og gjerne en midtkonstruksjon. Denne teknologien spredte seg senere til ulike områder av Stillehavet, spesielt i de syd-asiatiske regionene. Det er noe uklart om katamaranen utviklet seg fra flåter, eller om den utviklet seg til flåter.
Det er ulike kilder som peker på når katamaraner ble innført i den vestlige kulturen, men under den europeiske koloniseringstiden har sannsynligvis engelskmenn, nederlendere, franskmenn og flere hentet flere av disse idéene fra oppdagelsene i Asia, og videreført dem i Europa og senere USA. Rundt 1800-tallet begynte både britiske og amerikanske konstruktører å designe seilkatamaraner som viste seg å gjøre det betydelige bedre enn like båter med enkle skrog. På grunn av dette ble katamaraner utestengt fra regattaer ettersom det ikke var noen klare regelverk eller gjeldende målebrev for disse.
På tross av dette var det flere nisjemiljøer i verden som videreutviklet disse båttypene med basis i klassisk byggeskikk fra Stillehavsøyene. Etter 1970 økte katamaraner i popularitet som glassfiberskrog, samtidig som handelsflåten begynte å konstruere katamaranskrog i stål og aluminium. Dette foregikk i en periode der hydrofoilbåter, luftputebåter og katamaraner ble prøvd ut på likt som eksperimentelle fraktmetoder. I dag dominerer katamaranen klart over hydrofoil- og luftputebåter. Det største katamaranskipet som er konstruert er australske Pioneering Spirit med en lengde på 382 meter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.