sporefrosk

Hunnen kan bli 12–14 centimeter lang (6-14 centimeter) og veie 200 gram. Hannen blir sjelden mer enn 5–6 centimeter (unntaksvis 9 centimeter) og 60 gram. Det er særlig eksemplarer fra California i USA som har blitt målt til 14 centimeter. Hunnen har en rundere kroppsfasong enn hannen.

Hodet er flatt og kileformet med små øyne på toppen. Forbeina er små og mangler svømmehud, mens bakbeina er kraftige med svømmehud og svarte klør (sporer) på de innerste tre tærne. Den mangler tenner og tunge. Sidelinjeorgan finnes også hos de voksne. Hannen har ingen kvekkeposer.

Ryggen er grågrønn med flekker i grått, brunt eller oliven. Undersiden er kremfarget med et skjær av gult.

Arten har sin naturlige utbredelse i Afrika sør for Sahara, særlig i østlige deler av kontinentet. Nordgrensen går gjennom Nigeria og Sudan, mens den mot sør finnes helt til Sør-Afrika. Det later til at den er i ekspansjon i Afrika.

Utenfor Afrika har arten blitt innført til en rekke land og etablert levedyktige bestander. I Europa forekommer den for eksempel i Storbritannia (det sørlige Wales), Tyskland og Frankrike. I USA finnes det permanente bestander i California og Arizona. I tillegg er den kjent fra Chile, Mexico, Israel, Indonesia og Kina.

Sporefrosken lever nesten utelukkende i vann, men kan foreta massevandringer over land dersom vannforekomsten skulle tørke ut. Forflytninger over to kilometer på land er kjent fra Wales.

Arten regnes som en opportunistisk kolonisator av menneskeskapte dammer, som dreneringsgrøfter, kanaler, vanningstanker og andre kunstige dammer. I store elver er den mindre vanlig. Det samme gjelder dammer med forekomst av rovfisk. Høyest tetthet kan den oppvise i næringsrike dammer.

Arten er svært hardfør og tåler temperaturer fra 2 til 35 grader Celsius. I tillegg kan den tolerere brakkvann og et saltinnhold som tilsvarer 40 prosent av sjøvann.

Sporefrosken er ikke utrydningstruet. Flere steder blir den betraktet som en uønsket, invaderende art som kan ha negativ effekt på lokale amfibiesamfunn.

Årsaken til at sporefrosken har blitt spredt over hele verden er dens rolle som laboratoriedyr, i mindre grad at den har blitt holdt som hobbydyr. Arten er tetraploid og har blitt brukt i over hundre år som modellsystem i biologiske studier blant annet innen cellebiologi og molekylærbiologi. Hunnen kan til alle tider av året induseres til å legge egg ved injeksjon av hormoner.

I 1930-årene ble det oppdaget at hvis man sprøytet inn urin fra en gravid kvinne i frosken, ville den legge egg etter 8–12 timer. Sporefrosken ble derfor vanlig brukt som graviditetstest fram til 1960-årene da mer moderne metoder for å påvise svangerskap ble utviklet.

Arten var i 1962 det første virveldyret som ble klonet, og eksemplarer har blitt sendt ut i verdensrommet med romferge for å studere hvordan vektløshet påvirker reproduksjon og utvikling.

Sporefrosken er mest aktiv om natten. Den er en god svømmer, mens den på land beveger seg kravlende. For å forsvare seg, produserer den store mengder av et svært glatt slim fra kjertler i huden. Dette slimet er trolig giftig for predatorer. Ved tørke graver den seg dypt ned i mudderet på bunnen av en dam og legger seg i dvale. Der kan den overleve minst åtte måneder uten å spise.

De voksne lever hovedsakelig av trege smådyr, men de forsyner seg i virkeligheten med stort sett alt de kan komme over av levende og dødt materiale. Insekter, krepsdyr, ormer, rumpetroll og fisk inngår således i menyen. Voksne kan dessuten spise rumpetroll av sin egen art, noe som kan være en tilpasning til å etablere seg i nye næringsfattige dammer.

Ved hjelp av sine skarpe klør kan sporefrosken stykke opp større byttedyr og bruke forbeina til å skyve bitene inn i munnen. Den kan også suge næringsobjekter inn i munnen med et muskulært pumpesystem. Rumpetrollene filtrerer åpent vann for mikroorganismer, særlig encellede alger, kiselalger, protozoer og bakterier.

Hannens sang består av en knirkende veksling mellom korte og lange triller.

Arten har et stort reproduktivt potensiale. Store hunner kan inneholde inntil 27 000 egg. Eggene festes til planter, steiner eller andre objekter under vann. Når forholdene er gunstige, kan hunnen legge egg fire ganger i året. Eggene klekkes etter 2–3 dager.

Rumpetrollene har lange skjeggtråder. De er dårlige svømmere og er sårbare for predasjon fra fisk. Rumpetrollene danner gjerne stimer som holder seg nær dypere partier av dammen. Utviklingen til metamorfose tar i gjennomsnitt 6–8 uker. Arten blir kjønnsmoden etter 10–12 måneder, muligens enda tidligere i enkelte bestander, for eksempel i California. I fangenskap kan den bli 25–30 år gammel.

• haleløse amfibier
• pipafrosker