subkultur

Samfunnsforskere har helt fra 1800-tallet observert hvordan ungdom har gruppert seg basert på tilhørighet til sosial klasse eller nabolag. På 1900-tallet studerte sosiologer i Chicago hvordan gjenger og ungdomskriminelle dannet subkulturer som svar på utfordringer de møtte ut fra sin sosiale situasjon eller klassebakgrunn. Sosiologen Howard Saul Becker, som også skrev om jazzmusikeres livsstil og felles framtreden, var opptatt av hvordan en slik subkultur ble dannet. Han observerte hvordan jazzmusikerne hadde en delt sjargong, noen felles kleskoder og samstemte holdninger til musikalske verdier.

På 1960- og 1970-tallet fikk subkulturteorien sin særlige forståelse gjennom den såkalte Birminghamskolen i England (Birmingham Centre for Contemporary Cultural Studies). Disse sosiologene studerte ungdomsgrupper hovedsakelig med utspring i arbeiderklassen. Birminghamskolens sosiologer studerte ikke kriminelle ungdommer og gjenger, men rettet seg mot grupper av unge som hadde en felles livsstil. Disse ble kjent som rockere, teddy boys, mods, skinheads og pønkere.

Subkulturforskerne pekte på hvordan arbeiderklasseungdommen hadde fått bedre økonomi etter andre verdenskrig, og kunne ta del i det økende konsumet av klær, musikk og fritidsaktiviteter. Samtidig påviste de hvordan ungdomsgruppene brukte disse varene til å skape et felles stiluttrykk. De hadde et felles repertoar av musikkpreferanser, kleskoder og opposisjonelle verdier. På denne måten kunne de også signalisere en klassetilhørighet som var truet, etter hvert som mange tradisjonelle arbeiderklassemiljøer ble oppløst og integrert i middelklassen. Ved å låne klær og kulturelle symboler som tilhørte andre sosiale klasser, ga de disse symbolene en ny betydning.

For eksempel kledde de såkalte «teddy boys» seg i den såkalte «edvardianske dressen», en klesstil fra overklassen. Denne dressen ble endret på ved å lage trangere bukser, bruke lisseslips og enkle farger. Sammen med en spesiell hårfrisyre laget de en stil som kombinerte elementer fra den tradisjonelle arbeiderklassen med lån fra andre stiluttrykk. Unge med tilhørighet i skinhead-kulturen dyrket en tøff, maskulin sjåvinistisk stil, med arbeidsstøvler, snauklipt hår og bukseseler. Med punken kom en tydeligere musikalsk subkultur i kombinasjon med visuelle uttrykk og hårfrisyrer.

De såkalte «mods» representerte en britisk ungdomskultur som hadde sitt utspring på slutten av 1950-tallet og med tilknytning til moderne jazz. De ble senere knyttet opp til en livsstil hvor moter, musikk, amfetamin og scootere ble viktige kjennetegn. På 1960-tallet ble band som The Who, Small Faces assosiert med modsens musikksmak, i tillegg til preferanser for jazz, rhytm and blues, psykedelisk rock og soul.

Med utgangspunkt i marxistisk teori leste sosiologene disse kulturelle uttrykkene som en protest og motstand mot rådende ideologier i samfunnet. Man tenkte seg at ved å velge klær eller andre kulturelle uttrykk fra en klasse man ikke tilhørte, kunne man gi disse «tegnene» en ny betydning. På den måten kunne man signalisere og utfordre en kulturell orden eller en rådende ideologi.

I tiden etter Birminghamskolens avtrykk på subkulturforskningen har mange kommet med kritikk av deres forståelse. Særlig ble forskningen kritisert fordi den ikke hadde rettet blikket mot jenter og kvinner. Det ble påpekt at jentene hadde mindre spillerom enn guttene. I stedet for å utfolde seg ute på gatene, observerte man hvordan en såkalt teenybop-kultur for jenter i 10–15-årsalderen utspant seg i hjemmet og på jenterommene, som ble dekorert og innredet på en spesiell måte.

Kritikken rettet seg videre mot oppfatningen av at subkulturer er enhetlige og homogene. Selv om mennesker i en gruppe for eksempel deler en musikkinteresse, kan de ha forskjellige sosial bakgrunn, ulike verdi- og livssyn med mer. Pønkernes stil, for eksempel, utviklet seg med bakgrunn i de engelske kunstskolene som en form for avantgarde stil. Geografisk tilhørighet ble etter hvert heller ikke noe kjennetegn ved subkulturene. Mange av de stiluttrykk som utviklet seg innenfor en subkultur, ble også raskt plukket opp og gjort kommersielt tilgjengelig. På den måten kunne de ikke lenger oppfattes som «autentiske» stiluttrykk knyttet til en bestemt livssituasjon oppstått på gateplan. Slike nye trender i markedet kunne plukkes opp av ungdomsgrupper i bestemte regioner og bli en del av deres repertoar og autentiske uttrykk.

Med kritikken mot subkulturforskningen har man lansert andre betegnelser på grupper som i større eller mindre grad har felles interesser og musikksmak. Dette har ført til at man har satt nye navn på slike mer eller mindre løst sammensatte ungdomsgrupper. Man snakker nå også om ulike former for «livsstiler», «stammer» eller musikalske «scener».

Selv om klasse og sosial bakgrunn, kjønn og etnisitet vil spille en rolle for utvikling av subkulturell tilhørighet, er de individuelle forskjellene i verdier, holdninger og musikksmak større enn man tidligere forestilte seg. Man kan velge en livsstil ved å ta i bruk elementer fra et felles repertoar av kommersielle produkter, tilpasse disse lokalt og likevel dele referanser med andre «fans» verden over. Dette peker på at konsumentene innehar en form for kreativitet som kan brukes til å skape og gjenskape sin identitet. Et eksempel er hiphop-kulturen, som tilføres og deler kulturelle ressurser fra den globale musikkindustrien, men som likevel kan tilføre og uttrykke en lokal kunnskap og opplevelse av sin spesielle lokale kultur.

Mens noen sosiologer har karakterisert slike livsstilgrupper som «stammer», har andre brukt uttrykket «scene». Denne scenen kan betegnes som et subkulturelt rom, eller et opplevelsesfellesskap, særlig dannet rundt en bestemt musikalsk sjanger eller stil. Slike «scener» kan være knyttet til byen eller lokale klubber hvor mennesker møtes ansikt til ansikt. Eller det kan handle om en global «musikalsk scene» hvor man knyttes sammen gjennom musikalsk produksjon og konsumpsjon. Andre snakker igjen om en opplevelse av felles identitet.

I tiden etter Birminghamskolens forskning har ungdomssosiologene studert en rekke former for kulturelle grupperinger og fellesskap. Man har fulgt opp forskning på unge jenter ved å se på den særegne «bedroom culture» som de noe eldre jentene utformer og lever ut på jenterommet. Nå snakkes det om å utvikle en «sone» hvor jentene kan leve ut sitt privatliv, dekorere med plakater og foto, innrede med plass til skolearbeid, sminke seg, dele livet på sosiale medier, sosialisere med andre jenter, forberede seg til å gå på byen og så videre.

Mediene spiller en stor rolle i utviklingen av moderne opplevelsesfellesskap, og grensene mellom en «fankultur» og en «subkultur» er flytende. For eksempel kunne en TV-serie som Buffy the Vampire Slayer danne grunnlag for subkulturell dannelse i tilknytning til ukentlige offentlige visninger av serien. TV og internett er med andre med på å viske ut den lokale tilhørigheten som tidligere subkulturforskning bygget på. Nå er påvirkningen global, svaret lokalt og på denne måten snakker man om glokale subkulturer.

Ved å ta utgangspunkt i studier av gothkulturen, kan man illustrere svakheter ved Birminghamskolens tilnærming, særlig deres oppfatning av hvordan deltakerne i en subkultur har en felles oppfatning av hva deltakelsen betyr for dem. Med goth står vi overfor en kulturell gruppering som har et tydelig og avgrenset identitetsuttrykk, med en form for kulturell substans, selv om den individuelle framføringen av gothidentitet gir rom for kreative individuelle tilpasninger og alternative musikkpreferanser. Denne musikk-, og etter hvert livsstilen, oppstod på 1960-tallet etter at flere band begynte å blande elementer fra pønk, glamrock og tidlig Early Romantic inn i en mørk, androgyn musikkstil og mote basert på sorte klær og tung, mørk sminke. Man dyrket også interesse for fantasy, vampyrer, middelalderhistorie og arkitektur. Kjente band assosiert med goth er The Sisters of Mercy, The Cure og The Mission.

Intervjuer med deltakere i gothkulturen har imidlertid vist at det er lite samsvar i måten deltakerne oppfatter de forskjellige stiltrekkene på, at det er mange måter å beskrive og forstå kulturen på, og at det ikke er noen felles forståelse av gothkulturen. Det er også mye som tyder på at gothscenen ble formidlet av medier og musikkindustrien, snarere enn med utspring i lokale kulturer, geografisk tilhørighet eller en bestemt klassebakgrunn.

En annen utfordring for denne gren av kultur- og ungdomssosiologien er at aldersgruppen eller kategorien «ungdom» også er blitt flytende. Etter hvert som stadig eldre ungdom eller generasjoner tar del i opplevelsesfellesskapene, blir det vanskelig å opprettholde forskning på subkulturer som ungdomsforskning.

• kultur
• fans
• motkultur

• Bennet, Andy (2000). Popular music and Youth Culture: Music, Identity and Place. MacMillan Press Ltd.
• Bennet, Andy og Kahn-Harris, Keith (red. 2004). After Subculture: Critical Studies in Contemporary Youth Culture. Palgrave.