svartspett

Svartspetten finnes i Europa og østover gjennom Sibir til Kina og Japan. Sør for dette området finnes den stedvis i berglendt skog fra den pyreneiske halvøy til Kaukasus. Arten er fordelt på to underarter.

Svartspetten er vanligst i barskog med grovstammete trær og mange stubber og hogstavfall, i størst grad på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Den finnes dessuten fåtallig i Nord-Norge og mer sjeldent på Vestlandet. Svartspetten finnes i en rekke forskjellige habitater og er en større generalist enn tidligere kjent – blant de europeiske spettene er kanskje bare flaggspetten mer allsidig.

Bestanden varierer lite fra år til år. BirdLife Norge har beregnet at det hekker mellom 2000 og 4000 par her i landet.

Svartspetten er svært stor, skinnende svart og kan minne om en kråkefugl. Den er 45–48 centimeter og veier 250–370 gram. Hannen har rød isse, hunnen har bare en liten rød flekk på bakhodet. Det fem centimeter lange og meiselformete nebbet er hvitaktig, bredt ved basis og spisst som en meisel. Ungfuglene ligner de voksne, men er noe brunere i drakten.

Flukten virker litt flaksende, men er rettlinjet uten buer (i motsetning til de fleste andre spetter).

Svartspetten er stand- og streiffugl, men kan i enkelte år foreta massevandringer og trekker da over lange strekninger.

Fuglen er lett kjennelig på låten: kraftige kri-kri-kri-kri i flukt. Etter å ha landet i et tre utstøtes et langt og klagende kliii-æ. Om våren ropes ofte kly-kly-kly-kly (kan minne om grønnspettens rop). Varsler med harde krykk krykk krykk.

Svartspetten trommer om våren, spesielt ofte om morgenen. Trommevirvelen er svært kraftig og kan høres opptil fire kilometer unna. Den varer lenge; typisk er cirka 20 slag på to sekunder. Virker langtrukken og jevn i rytme og styrke, men kan avta noe mot slutten. Også hunnen trommer av og til. Hovedperioden er fra februar og gjennom hekketida, men høres også høst og vinter.

Svartspettene hakker ofte ut reirhull i en stor osp eller furu, de fleste hull er 7–8 meter over bakken. Flygehullet er høyere enn bredt, 11–14 x 9–11 centimeter, mens selve reirkammeret er 40–60 centimeter dypt.

I april–mai legges 3–6 glinsende hvite egg på et underlag av fliser. Eggene ruges i 12–14 døgn, ungene klekkes nakne og blinde og må varmes kontinuerlig de første dagene. Etter 18–20 dager klatrer ungene opp mot flygehullet og mates der. Etter fire uker forlater de første ungene reiret. De holder seg i nærheten av reiret og fôres av begge foreldrene. Etter få dager vil én eller to unger følge en av foreldrene innenfor territoriet for å bli matet. I juli splittes familien totalt.

De fleste svartspetter hakker ut nytt hull hvert år, men i motsetning til andre spetter bruker enkelte samme hull om igjen. Siden den livsfarlige måren ofte sjekker gamle svartspetthull, kan tid spart ved å bruke gammelt hull om igjen være en farlig strategi; en svensk undersøkelse viste at 38 prosent av ungene i gamle reir berget livet mot 71 prosent i nye reir. Årsaken var predasjon fra mår.

Svartspetten har svært store territorier, oftest mellom 100 og 1000 hektar. Det virker imidlertid som om fuglene ikke forsvarer eksakte territoriegrenser, men heller bestemte steder innenfor territoriet slik som sovehull, trommeposter og næringssteder. Store territorier medfører at en mengde miljøer kan inngå i området. Svært ofte inngår hogstfelt med store trær i kanten.

Fuglene er ofte aggressive mot hverandre, og disputter mellom hanner er vanlig. Men også hunner kan jage hverandre. Etablerte svartspetter er sterkt knyttete til sovehull, som forsvares aggressivt. Hannen sover ofte i det siste reirhullet etter at hekkingen er over.

Gamle reirhull etter svartspett er sterkt ettertraktede og benyttes av kvinand, perleugle, haukugle, kattugle, skogdue og kaie til hekking.

Svartspetten lever av ulike trelevende insekter, særlig stokkmaur. I enkelte områder kan maur utgjøre 97 prosent av dietten om sommeren. I snøfattige vintrer består næringen hovedsakelig av stokkmaur som hakkes ut fra kolonier i stubber og hogstavfall. Ved større snødybder er stokkmaur fortsatt hovedføden, men hakkes da ut fra stammen på levende bartrær. Også larver, pupper og voksne av trebukker og barkbiller kan i enkelte år utgjøre en stor del av føden.

Det er nesten utrolig at en så stor fugl nesten utelukkende livnærer seg av insekter. Mye av tiden går derfor med til å lete etter mat; sommerstid benytter svartspetten rundt 80 prosent av dagslyset til matleting, om vinteren rundt 50 prosent.

Vinterdødeligheten er relativt høy; en norsk undersøkelse viste at 42–57 prosent av ungfuglene ble borte, mens de gamle klarte seg langt bedre. De fleste ble tatt av predatorer, i hovedsak hønsehauk og mår.

• fugler
• spettefamilien

• BirdID: Faktaside om svartspett