Den klassiske utilitarismen ble først utformet på slutten av 1700-tallet, av den britiske filosofen Jeremy Bentham.
Utilitarisme er en etisk teori som hevder at en handling er moralsk riktig hvis og bare hvis den maksimerer nytte.
Utilitarismen er en av de tre ledende teoriene innen normativ etikk. I likhet med dydsetikk er den en formålsrettet etikk. Utilitarismen kan også beskrives som en konsekvensetikk, siden det er konsekvensene av handlingen som avgjør om handlingen er moralsk riktig.
En grunnleggende tanke i utilitarismen og i annen konsekvensetikk er at en handling kan ha en positiv eller negativ nytteverdi ut fra hvilke konsekvenser den medfører. Det er noen andre trekk som kjennetegner utilitarismen og som skiller den fra annen konsekvensetikk.
Det første er at utilitarismen hevder at vi bør ta hensyn til nytten for alle individer som kan bli berørt av handlingen og at alles nytte må telle likt. Utilitarismen sies derfor å være universalistisk og upartisk. Den skiller seg dermed fra etisk egoisme, som bare legger vekt på nytten for individet som handler.
Det andre er at man alltid bør velge den handlingen med størst grad av nytteverdi. Nytten av en handling skal altså maksimeres. Dette betyr at nytteverdien for alle berørte individer skal legges sammen, og at man bør velge den handlingen som har høyest sum av nytte. Hvordan denne mengden er fordelt blant de berørte individene spiller i utgangspunktet ingen rolle i et utilitaristisk perspektiv.
Det finnes flere ulike varianter av utilitarisme. Et viktig skille kommer av at det finnes ulike oppfatninger av hva som utgjør nytte. Selv om de fleste utilitarister er enige i at positiv nytteverdi består av en økning i et individs velferd, så er det uenighet om hva som bør regnes som godt for et individ.
Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i en hedonistisk teori om nytte, noe som innebærer at nytte er å forstå som nytelse. For en hedonistisk utilitarist er derfor en handling riktig hvis den maksimerer mengden nytelse, alle individer tatt i betraktning.
I senere tid har preferanseutilitarismen tatt avstand fra dette, og forstår i stedet nytte som tilfredsstillelse av et individs preferanser. For en preferanseutilitarist er en handling derfor riktig hvis den maksimerer mengden tilfredsstilte preferanser.
Det går også et skille mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. Den klassiske formen for utilitarisme er handlingsutilitarisme. En handlingsutilitarist mener at en handling er riktig hvis og bare hvis selve handlingen er nyttemaksimerende. En regelutilitarist mener derimot at en handling er riktig hvis og bare hvis den følger en regel som er nyttemaksimerende å følge. En handlingsutilitarist vil altså kunne si at det riktige er å lyve dersom den konkrete løgnen maksimerer nytte, mens en regelutilitarist vil kunne hevde at selv om løgnen skulle maksimere nytte i dette konkrete tilfellet, så er det likevel ikke riktig å lyve dersom det å følge en regel om aldri å lyve gir større nytte enn en regel som tillater løgn.
Et utilitaristisk syn forsvares gjerne med at synet representerer et upartisk og objektivt syn på moral. Teorien handler om å maksimere en type verdi som er konkret og som er objektivt verdifull. En hedonistisk utilitarisme vil for eksempel si at det er vanskelig å hevde at nytelse ikke er godt og smerte ikke er dårlig. Å føre til nytelse eller smerte er også veldig konkrete og håndfaste konsekvenser som en handling kan ha. Ut ifra et prinsipp om at vi må fremme det gode og unngå det dårlige, så følger det at vi bør fremme nytelse og unngå smerte med våre handlinger. En preferanseutilitarist vil si noe av det samme om å få sine preferanser tilfredsstillt eller frustrert.
I tillegg til å basere seg på noe som kan virke som en objektiv verdi, så baserer utilitarismen seg også på tanken om at den utgjør et objektivt perspektiv ved at alle parter som berøres av handlingen skal tas med i betraktning og telle like mye.
Utilitarismen har møtt mange innvendinger. De fleste går på en eller annen måte ut på at utilitarismen bryter med våre moralske intuisjoner, eller med hva vi normalt sett vurderer som moralsk tillatelig og utillatelig.
Blant annet vil utilitarismen kunne medføre at den vurderer enkelte handlingstyper, som drap, løgn eller voldtekt, som tillatt (og påbudt) dersom det å gjennomføre dem leder til best mulig konsekvenser samlet sett. Dette er handlingstyper som vi normalt sett anser for å være uakseptable i seg selv.
I tillegg vil utilitarismen gjerne medføre at enkelte handlinger må regnes som påbudte, som vi ellers vurderer som supererogatoriske. Utilitarismen innebærer at vi er påbudt å ofre vår egen velferd dersom det i større grad kan heve andres velferd. Mange utilitarister hevder derfor at man for eksempel bør ofre eget liv for å redde to andres. Videre vil det å ikke ofre livet i en slik situasjon være å regne som forbudt. Normalt sett vil man gjerne derimot vurdere en slik handling som god og heltemodig, men ikke påbudt. Utilitarismen beskrives ofte av kritikere som en moralteori som krever for mye av individet.
Regelutilitarismen ble utviklet for å unnvike disse problemene, siden det kan finnes nyttige regler mot for eksempel handlingstyper som drap, men det er ikke gitt at ikke også regelutilitarismen vil anbefale regler som strider mot manges moralske intuisjoner. Det har også blitt hevdet at regelutilitarismen ikke er en stabil teori, men må kollapse til handlingsutilitarisme i den grad den mest nyttige regelen nettopp kan være å utføre de konkrete enkelthandlingene som gir best konsekvenser.
Et problem som er felles for både handlingsutilitarisme og regelutilitarisme er at de kun vurderer en handlings riktighet ut fra én dimensjon (nytte). Andre faktorer som mange ofte tenker har betydning for en handlings riktighet blir derfor sett på som irrelevante eller bare instrumentelt verdifullt. Dette inkluderer faktorer som skyld og uskyld, fortjeneste, verdien av likebehandling og likefordeling, samt den overordnede verdien av rettferdighet. I tillegg spiller det heller ikke noen direkte rolle hvilke personlige relasjoner aktøren har ovenfor de berørte partene.
Utilitarismen blir gjerne forsvart ved å trekke i tvil påliteligheten av intuisjonene som ligger bak kritikken av teorien, samt ved å legge vekt på betydningen av upartiskhet for etisk teori. I de senere år har mange utilitarister forøkt å trekke slike intuisjoner i tvil gjennom evolusjonsteoretisk og nevropsykologisk forskning som ser ut til å vise at slike intuisjoner har sitt utspring i deler av vårt kognitive system som ikke kjennetegnes av rasjonelle refleksjoner. I tillegg vil mange utilitarister ta utgangspunkt i en erkjennelsesteoretisk fundasjonalisme, der slike intuisjoner ikke regnes som kilder til kunnskap fordi de ikke springer ut av noe sikkert utgangspunkt.
Utilitarismen blir gjerne beskrevet som «revisjonistisk» fordi den innebærer at vi må forkaste tradisjonelle former for etikk til fordel for en ny.
Den klassiske utilitarismen ble først utformet på slutten av 1700-tallet av den britiske filosofen Jeremy Bentham. Bentham formulerte utilitarismen gjennom prinsippet «størst mulig lykke for flest mulig». Den klassiske utilitarismen utgjorde en hedonistisk handlingsutilitarisme. Den klassiske utilitarismen ble senere videreutviklet av blant andre John Stuart Mill og Henry Sidgwick. Andre varianter av utilitarisme ble utviklet utover på 1900-tallet.
I nyere tid er den australske filosofen Peter Singer en av de mest kjente utilitaristene. Teorien har historisk sett stått særlig sterkt innen engelskspråklig filosofi, og kan sies å ha hatt en dominerende posisjon fram til utgivelsen av John Rawls' «A Theory of Justice» i 1971.
Utilitaristiske filosofer har historisk sett tatt til orde for en rekke progressive reformer, deriblant frigjøring av kolonier og slaver, samt stemmerett for kvinner. I nyere tid har mange utilitarister forsvart blant annet vegetarianisme, dyrevelferd og en plikt til å redusere global fattigdom.
Kommentarer (3)
skrev Daniel Parmeggiani Gitlesen
Hei. Hvorfor er det bare utilitarismen som har en seksjon med «problemer» og ikke deontologien eller dydsetikken? For de uinnvidde virker det da veldig lett som om utilitarismen har flere problemer enn disse andre teoriene, som åpenbart ikke er tilfelle. Disse artiklene blir ofte brukt side om side i for eksempel skolen, og da blir det veldig ubalansert at den ene blir fremstilt som problemfylt, men ikke de andre.
svarte Mathea Slåttholm Sagdahl
Hei Daniel
Takk for innspillet. Det er en rimelig kritikk som jeg skal prøve å få addressert.
skrev Gunn Hild Lem
Tusen takk for veldig interessant innspill.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.