Hopp til innhold

Isaiah Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isaiah Berlin
Født6. juni 1909[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Riga[5][6]
Død5. nov. 1997[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (88 år)
Oxford[7][6]
Acland Hospital[8]
BeskjeftigelseFilosof, historiker, universitetslærer, diplomat, idéhistoriker, sosiolog, statsviter Rediger på Wikidata
Utdannet vedCorpus Christi College (Oxford)
St Paul's School[8]
NasjonalitetStorbritannia (1929–)[6][9]
Det russiske keiserdømmet (1909–)
GravlagtWolvercote Cemetery
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
British Academy (1957–)[8]
Utmerkelser
13 oppføringer
Kommandør av Order of the British Empire
Erasmusprisen (1983)
Jerusalem-prisen (1979)
Æresdoktor ved universitetet i Tel Aviv
Æresdoktor ved universitetet i Cambridge
Æresdoktor ved Universitetet i Oxford
Æresdoktor ved Harvard University (1979)[10]
Æresdoktor ved Universitetet i Bologna
Æresdoktor ved Det nasjonale og Kapodistrias-universitet i Athen
Æresdoktor ved Universitetet i Toronto
Fellow of the British Academy
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Knight Bachelor
Isaiah Berlin på Commons

Isaiah Berlin (latvisk: Jesaja Berlins; født 6. juni 1909 i Riga i Latvia, død 5. november 1997 i Oxford i Storbritannia) var en britisk politisk filosof, idéhistoriker og diplomat. Berlin var en av ledende liberale filosofer i sin tid og er kjent for sitt forsvar for frihet og mangfold. Hans intellektuelle interesser og kunnskaper var uvanlig brede og omfattende. Berlin hadde relativt liten produksjon og lite av hans arbeider kom ut som bøker. Frihet, mangfold, moderne russisk idehistorie og den romantiske bevegelsen var hans hovedtema.[11][12][13][14][15]

Han var kjent for sine vide bekjentskapskrets blant fremstående personer. Berlin var kjent for sin intense stil muntlig.[14][16] Ved hans 80-årsdag sendte BBC en 4 timer lang dokumentar.[17]

Berlin var den første jøden som holdt et sete ved All Souls College i Oxford[15] og han var den første presidenten ved Wolfson College.[18] Han ble slått til ridder i 1957[19] og fikk ordenen Order of Merit i 1971.[20] Berlin var sionist hele livet og hadde innflytelse på politiske diskusjoner i Israel. Han var president i British Academy.[11]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Berlin ble født som Jesaja Berlins 6. juni 1909 i Riga den gangen en del av Det russiske keiserriket.[21][19] En vanskelig fødsel gjorde at hans venstre arm ble varig skadet.[22] Riga var på den tiden hovedstad i provinsen Livonia.[23]

Familiebakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Foreldrene var velstående russisk-talende jøder. Familien levde som det tyske kjøpmannsborgerskapet med privatlege, barnepike og huslærer samt kulturell orientering mot vesteuropeisk musikk og litteratur.[11][24] Han var enebarn.[23]

Faren Mendel (født Zuckerman) var ledende medeier i en trelastforretning som var en de av største i Riga. I forbindelse med forretningsdriften lærte han seg vesteuropeiske språk og reiste hyppig utenlands. Mendel medvirket i en forening som fremmet hebraisk språk og kultur. Berlin-familien hadde nære forbindelser til Schalit og Schapiro, de to ledende jødiske familiene i Riga, gjennom forretninger, vennskap og ekteskap. Leonard Schapiro (1908-1983) var Isaiah Berlins nære barndomsvenn; Schapiro ble professor i statsvitenskap og sovjetisk historie ved London School of Economics. Moren var Mussa/Masha Marie født Volsjonok.[24] Foreldrene var søskenbarn.[25] Begge foreldrene var etterkommere av den fremstående rabbiner Schneur Salman som grunnla en retning innenfor hassidismen. Moren tok den jødiske arven svært alvorlig.[25]

Farens bestefar var i sin tid en fremstående rabbiner innenfor den hassidiske bevegelsen.[24] Farens familie hadde bakgrunn fra Det jødiske bosetningsområdet og faren var tildels oppvokst i Vitebsk. Mendel snakket jiddisch da han vokste opp, men snakket aldri jiddisch med sønnen. I Albert-gaten ble det først og fremst snakket russisk, dernest tysk. Farens håndskrevne memorarer (skrevet etter andre verdenskrig) handler blant annet om det tapte hjemland: først utslettelsen av det jødiske samfunnet under holocaust og deretter den sovjetiske okkupasjonen som medførte at han aldri kunne reise tilbake til Riga.[23] En stor del av deres jødiske slektninger og venner i Riga ble myrdet under holocaust i Latvia i 1941.[25] Isaiah Berlins onkel var medlem av jøderådet (Judenrat) i Riga under naziregimet.[26]

Isaiah fikk navn etter oldefaren som var en hassidisk jøde som hadde flyttet til Riga fra det jødiske bosettingsområdet for å unnslippe restriksjonene og undertrykkelsen der. Oldefaren gjorde det godt innenfor trelast og eide en tid 300.000 dekar skog langs Daugava. Isaiah Berlin den eldre (død 1908) hadde ikke egne barn og adoperte sine slektninger i Zuckerman-familien (Isaiah Berlins farfar og far). Berlin var svært kritisk til oldefaren som kombinerte religiøs fromhet og ekstravaganse på en, ifølge Berlin den yngre, bisarr og frastøtende måte.[11][24]

Riga lå utenfor det jødiske bosettingsområdet og jødene i Riga var ikke underlagt tsarens undertrykkende regler som gjald i bosettingsområdet. Faren Mendel var medlem av et kjøpmannslaug med spesielle rettigheter til å reise og drive forretning i hele imperiet.[23]

Krig og emigrasjon

[rediger | rediger kilde]

Familien reiste i 1915 fra Latvia til selve Russland da tyske styrker nærmet seg under første verdenskrig.[11][24] De bodde først i Andreapol på Mendels eiendom der og flyttet i 1916 til Petrograd (daværende navn på St. Petersburg).[25]

Seks år gammel flyttet han med familien til Petrograd der han ble vitne til revolusjonen og statskuppet i 1917. Opplevelsen av revolusjonen etterlot spor i guttungen. De flyttet tilbake til Riga i 1920 og forlot året etter Latvia for å slå seg ned i Storbritannia der Mendel hadde venner og forretningsforbindelser.[11] Antisemittisme i Latvia var medvirkende til at de utvandret.[25] Innvandring til Storbritannia skjedde blant annet med bistand fra Schalit-familien.[13] Isaiah Berlin var da 12 år gammel og kunne ikke noe engelsk.[15] Familien fikk britisk statsborgerskap i 1929.[25][22]

Ekteskap

[rediger | rediger kilde]
Minnesmerke ved Berlins bolig i Oxford fra 1956.

Han giftet seg i 1956 med franske Aline Elizabeth Yvonne de Gunzbourg (1915-2014), datter av baron Pierre de Gunzbourg. Hennes slekt var jødisk og kom fra Det russiske keiserriket der oldefaren og bestefaren opparbeidet en formue som gikk tapt under revolusjonen. Da familien slo seg ned i Frankrike endret de etternavnet fra Günzburg til Gunzbourg i fransk stil. Hun ble født i London der familien søkte tilflukt fra første verdenskrig. Aline konkurrerte på øverste nivå i golf i Frankrike og England.[19][27][28][18][29]

Da Frankrike ble okkupert i 1940 reiste Aline til Vichy-sonen der hun lykkes å få visum til USA via Lisboa. Hun giftet seg med atomfysikeren Hans von Halban, student under Niels Bohr og medarbeider på Manhattanprosjektet, og flyttet etter krigen til Oxford. Aline giftet seg med Berlin straks etter skilsmisse fra Halban. De kjente hverandre fra USA og fra reise sammen over Atlanterhavet med skip. Aline («Lady Berlin») og Isaiah Berlin var et fremstående ektepar i Oxford så lenge han levde.[19][27][28][18][29]

Han fikk ikke egne barn. Aline hadde tre sønner fra tidligere ekteskap og disse var en del av Berlin-familien.[11]

Virke

[rediger | rediger kilde]
Minnesmerke ved barndomshjemmet i Riga, Albert-gaten.
Berlins fornemme barndomshjem i Riga, Alberta iela 2a, minnesmerke på fasaden til venstre for inngangen. Albert-gaten er kjent for sin Jugend-stil, nr 2a er tegnet av Mikhail Eisenstein, far til Sergej Eisenstein. Bygget ble avbildet på en rekke postkort fra den tiden. De fleste velstående jøder bodde i dette strøket. Synagogen rett over gaten ble brent av nazisten under andre verdenskrig.[30][24]

Han gikk på St. Paul’s School i Hammersmith,[25] London, og fra 1928 ved Corpus Christi College i Oxford. I 1932, 23 år gammel, ble Berlin ansatt som lecturer i filosofi ved New College og samtidig valgt til fellow ved All Souls College i Oxford.[11]

Han oversatte verker av Ivan Turgenev fra russisk til engelsk. Mens arbeidet i Oxford på 1930-tallet skrev han betydelig biografi om Karl Marx: Karl Marx: His Life and Environment. Den ble utgitt i 1939 det året Berlin fylte 30 år.[11] Biografien begynte som et oppdrag i 1933 om å skrive en innledning til Marx. Berlin sympatiserte med flere aspekter av Marx' arbeider særlig hans historiske perspektiv. På 1950-tallet var et av hans vesentlige tema hvordan det sovjetiske systemet og dets marxistiske filosofi var uforenlig med menneskelig frihet. Hans anti-kommunistiske skrifter tar for seg hvordan frihetsbegrepet ble kapret og deretter forkvaklet av kommunistene.[13]

Berlin sympatiserte med den harde empirismen hos logiske positivister (fremmet av Berlins venn A.J. Ayer), men mente at de hadde et altfor snevert syn på empiri. De logiske positivistene ved Oxford drev ham bort fra filosofien og over til idehistorien.[13]

Han var president for The Aristotelian Society fra 1963 til 1964. I 1966 spilte han en avgjørende rolle i å grunnlegge Wolfson College (opprinnelig kapt Iffley College) i Oxford,[28] og ble universitetets første president. Han var professor ved City University of New York 1966-1971.[31] Han var ved Wolfson til han ble pensjonist i 1975.[11]

I 1946 ble Berlin utnevnt kommandør (CBE) innen Den britiske imperieorden,[19] for senere å bli slått ridder i 1957,[19] og utnevnt til Order of merit i 1971.[20] Han var president for The British Academy fra 1974 til 1978. Han mottok The Jerusalem Prize i 1979 for arbeid relatert til individuell frihet.

Rev og pinnsvin

[rediger | rediger kilde]

Han publiserte i 1953 The Hedgehog and the Fox om blant annet Leo Tolstoj. Tittelen siterer Arkhilokhos som påpekte at reven kan mange ting mens pinnsvinet kan bare en stor ting. Pinnsvinet er fokusert, mens reven flakker rastløst omkring. Med dette metaforiske utgangspunktet delte Berlin intellektuelle inn i to grupper: pinnsvin som studerer verden på grunnlag av en klar ide (for eksempel Platon, Proust, Hegel og Dostojevskij) og rever som trekker på mange erfaringer og perspektiver som ikke kan reduseres til en ide (for eksempel Aristoteles, Shakespeare, Balzac og Goethe). Pinnsvin slår seg ikke til ro med å vite mange ting og strever ustanselig etter å få verden inn i en enhetlig form. Rever slår seg til ro med at de vet mange ting som ikke kan forenes i en enhetlig ide.[19][32][33][34]

I moralteori tilsvarer skillet mellom pinnsvin og rever hos Berlin skillet mellom monister (som tror på en eller få moralske verdier) og pluralister (som ser mange og til dels motstridende verdier). Berlin anså monisme som grunnlag for autoritære ideologier og pluralismen som grunnlag for liberal politikk. Han var opptatt av ideer som opphav til totalitære bevegelser og regimer. Berlin fremstilte seg selv som en rev.[13] Michael Ignatieff skriver i biografien at Berlin fremsto som en "erke-rev" ("nimble, cunning, quick-witted, darting from subject to subject, eluding pursuit"), men Berlin dyrket ifølge Ignatieff et stort tema - friheten og sviket mot friheten. Berlins bidrag til politisk filosofi var klarheten og skarpheten i behandlingen av frihetsbegrepet.[15] George Crowder ved Flinders University skriver at "inne i reven [Berlin] viste det seg å være et pinnsvin" som arbeidet innenfor et overordnet prosjekt.[13]

Ifølge Berlin finnes ikke det perfekte samfunn der alle menneskelige verdier oppnås på samme tid: Politisk og moralsk perfeksjon hindres ikke av strid mellom det gode og det onde, men mellom det gode og det gode. Menneskene har mangslungne og til dels uforenlige ønsker og verdier, og svaret er ifølge Berlin pluralisme og et anti-utopisk, liberalt samfunn. Marxistenes drøm om full harmoni ved historiens slutt er ifølge Berlin bare en vakker, uoppnåelig drøm.[13]

Etnisk identitet

[rediger | rediger kilde]

Berlin fremholdt at han hadde dels russisk, dels jødisk og dels engelsk identitet; og han mente den jødiske bakgrunnen hadde særlig innflytelse på hans ideer. Berlin mente at den jødiske bakgrunnen lærte ham betydningen av å "høre til" kulturelt eller nasjonalt. Han støttet ideen om et eget hjemland for jødene (sionisme). Han var uenig med Arthur Koestler som mente at etter opprettelsen av Israel var autentiske liv som jøde bare mulig som borger av Israel. På slutten av livet appellerte han til Israels innbyggere om komme til en fredelig løsning med palestinerne baserte på deling av territoriet; han fremholdt at palestinerne hadde samme krav til selvbestemmelse som jødene.[13]

Tjeneste under andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig arbeidet han for informasjonsdepartementet (i New York fra 1941) og var fra 1942 diplomat ved Storbritannias ambassade i Washington DC samt noen måneder i Moskva (til 1946). I Washington ledet han et team som rapporterte om den politiske situasjonen i USA. Berlins rapporter regnes som uvanlige gode og et utvalg ble publisert i 1981 som Washington Despatches 1941-1945. [11] Statsminister Winston Churchill merket seg Berlins rapporter fra USA og inviterte ham til middag i Downing Street, ved en forveksling fikk Irving Berlin invitasjonen. Etter andre verdenskrig underviste han blant ved Harvard University.[19]

Oppdraget i Moskva i 1945-1946 var å lage en rapport om sovjetisk utenrikspolitikk; istedet skrev han en grundig rapport om tilstanden i kulturlivet under stalinismen.[15] I Sovjetunionen møtte han Boris Pasternak og han ble særlig berørt av møtet med Anna Akhmatova. Møtet med Berlin hadde stort betydning for Akhmatova som reflekterte over Berlin i sine dikt. Pasternak og Akhmatova fortalte om den åndelige undertrykkelsen under stalinismen. Etter andre verdenskrig bestemte han seg for forlate filosofien til fordel for idehistorie.[11][35]

Frihet

[rediger | rediger kilde]

I 1952 fortalte han over BBC om det han som frihetens seks fiender: Helvétius, Rousseau, Fichte, Hegel, Saint-Simon og de Maistre. Disse var ifølge Berlin forløperne for kommunisme og fascisme. Noen var åpent og direkte motstandere av individuell frihet (som Maistre), andre ignorerte frihet som Helevetius og Saint-Simon. Den tredje kategorien (inkludert Rousseau, Fichte og Hegel) var ifølge Berlin særlige farlige med sine forføriske ideer: De hevder å forsvare frihet men omdefinerer den til å bety det motsatte (inverterings-tesen). Marx var ikke på listen, men ifølge Crowder hører han til i den tredje kategorien sammen med Hegel.[13]

Fra 1957 til 1967 var han Chichele-professor i sosial og politisk teori ved All Souls College, Oxford.[19] Tiltredelsesforelesningen Two Concepts of Liberty er et av hans mest kjente og innflytelsesrike verk, og omtales som et referanseverk for alle senere drøftinger av frihet. Berlin poengterte skillet mellom et negativt frihetsbegrep (frihet som fravær av tvang) og positiv frihet (frihet som selvrealisering).[11][12][36][13] Berlins negative frihetsbegrep innebærer blant annet fravær av innblanding og mulighet til å velge.[37] Berlins Two Concepts ble i tiårene etter fulgt av en omfattende litteratur og debatt. Noen har vært positive til Berlins begreper, andre har vært direkte fiendtlige.[13]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Michael Ignatieff har publisert en stor biografi om Berlin (foto 2009). Han ble tildelt Hannah Arendt-prisen (av Heinrich Böll-stiftelsen) i 2003.[38]

Michael Ignatieff (født 1947) publiserte i 1999 Isaiah Berlin. A life om sin venn og lærer. Biografien er basert på ti år med samtaler og tilgang til Berlins private korrespondanse. Ignatieff er professor i historie og var leder av Canadas liberale parti 2008-2011.[39] Ignatieff har russisk familiebakgrunn og hans familie flyktet til Nord-Amerika i forbindelse med den russiske revolusjonen.[40] Ignatieffs biografi om Berlin er forbilledlig ifølge New York Times. Biografien beskriver blant annet Berlins møter med fremstående personer blant andre Victor Rothschild, Virginia Woolf, T. S. Eliot, David Ben-Gurion, Ludwig Wittgenstein, Sigmund Freud, John Maynard Keynes, Boris Pasternak, John F. Kennedy og Winston Churchill. BBC kringkastet flere av Berlins taler.[15]

Berlin hadde relativt liten produksjon og lite av hans arbeider kom ut som bøker. En stor del av arbeidene var i form av sporadiske essays. Berlin bemerket selv: "I am like a taxi: I have to be hailed". Noen av hans brev har senere blitt utgitt i flere bind.[11][12][13][14][15]

Berlin var kjent for sin intense stil muntlig (the world's greatest talker)[14][16] og var en populær foreleser. Han var kjent for ikke å holde seg til temaet, men lot tanken og samtalen vandre langs digresjoner og assosiasjoner uten sikte på en klar konklusjon. Berlins måte å resonnere muntlig er i stor grad bevart i skriftlige utgivelser som er preget av hans personlighet. I motsetning til opplysningstidens forestilling om at orden og konfliktfri syntese etterhvert ville oppstå, mente Berlin at det alltid ville finnes konkurrerende og uforenlige verdier og idealer: Likhet kan gi mindre frihet, rett kan stå i veien for nåde, ærlighet kan fortrenge godhet, effektivitet kan hindre spontanitet. Derfor må menneskene ifølge Berlin alltid gjøre vanskelige avveininger og kompromisser.[11]

Berlin avviste relativismen som hans pluralistiske perspektiv lett blir oppfattet som. Berlin var opptatt av frihet fra innblanding særlig fra de som tror de vet bedre. Han avviste alle former for tvang eller manipulasjon i regi av kommunister, fascister, byråkrater, misjonærer, terrorister og revolusjonære.[11]

Berlin beskrives som mer idehistoriker enn politisk filosof. George Crowder skriver at hans karakteristiske stil har rik kontekstuell beskrivelse med vekt mer på den intellektuelles personlighet og omstendighet enn på den logiske kvaliteten i argumentasjonen. Berlin forsøkte å gjenskape så tilforlatelig som mulig verdenen slik den fremsto for den intellektuelle. Berlin mente at ideer, forestillinger og verdier var svært viktig, selv om han ikke avskrev betydningen av sosiale og materielle realiteter. Da Berlin var 12 år gammel og elev på St Paul's School i London skrev han novellen "The Purpose Justifies the Ways" om drap på en russisk revolusjonær. Denne ideen arbeidet Berlin med gjennom hele karrieren: Ideen om at visse mål eller idealer er så viktige at de rettferdiggjør alt, dette kalte Berlin moralsk monisme.[13]

Hannah Arendt

[rediger | rediger kilde]

Berlin var faglig svært uenig med Hannah Arendt. Han uttalte at Arendt representerte alt at han ikke kunne fordra. Arendt forholdt seg likegyldig eller mistenksom overfor Berlin. De var jevnaldrende, hadde lignende bakgrunn (begge mistet venner og familie under nazismen), hadde en god del overlappende faglige interesser (særlig studiet av totalitære systemer) og felles venner. Begge var fra 1940-tallet intenst opptatt av staten Israel. I 2021 ga Kei Hiruta, ph.d. fra Oxford, ut en bok om relasjonen mellom disse to. Arthur Schlesinger sørget for at de møttes under andre verdenskrig i New York, møtet var en katastrofe mintes han (de to møttes to-tre ganger senere)..[41][42][43][26]

Berlin foraktet Arendts Eichmann i Jerusalem og mente at Arendt skyldte på ofrene og hadde et forfeilet begrep om ondskap; han mente at Eichmann-boken var en hennes klareste bøker. Arendt betraktet Berlin som en mange kritikere av Eichmann-boken; og hun kunne ikke forholde seg til alle. Hun var klar over Berlins status i Storbritannia, Israel og USA, men anså ikke Berlin som en original tenker. Arendt anså tysk filosofi som den britisk-amerikanske overlegen. Arendts verker inneholder, med unntak av en fotnote, ingen henvisninger til Berlin.[41][42][43][26]

Hiruta antyder at Berlins sterke motvilje delvis sprang ut av Berlins mindreverdighetsfølelse og det han opplevde som Arendts arroganse.[37] Han oppfattet henne som stiv og pompøs.[26] Den gjensidige uviljen sprang dels ut av ulike syn på sionismen. Berlin støttet den dominerende eller tradisjonell sionismen representert ved Theodor Herzl, Chaim Weizman og David Ben-Gurion. Berlin anså Arendt som en fanatisk, sjåvinistisk eller revisjonistisk sionist; denne sionismen gikk blant annet inn for en mer aggressiv bosettingspolitikk. Arendt gikk inn for samliv mellom jødene og palestinerne; noe Berlin oppfattet som ulogisk. Berlin anså det var nødvendig med egen stat for jødene for å motvirke diskriminering og antisemittisme.[44] Mange år etter hennes død nektet Berlin å ha bli forbundet med Arendt og han unngikk å omtale henne på trykk. På spørsmål fra Times Literary Supplement i 1977 oppga han The Human Condition av Arendt som århundrets mest overvurderte bok i likhet med de fleste av hennes arbeider.[26]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Utgivelser (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • The Hedgehog and the Fox (1953[11])
  • Four Essays on Liberty (1969)
  • Vico and Herder (1976)
  • Collected Essays (fire bind, 1978-1980)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Isaiah Berlin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Isaiah-Berlin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7120[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 119024608, besøkt 5. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 65663[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ doi.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Schmidt, Friedman, Cousteau, 8 Others Receive Honoraries at Commencement[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r «Obituray: Sir Isaiah Berlin». The Independent (på engelsk). 7. november 1997. Besøkt 17. januar 2024. 
  12. ^ a b c Jordheim, Helge (19. mars 2007). «Idéhistoriens Q. Eller hvorfor Isaiah Berlin aldri skrev bøker». Agora. 1-2 (på norsk). 25: 359–367. ISSN 0800-7136. doi:10.18261/ISSN1500-1571-2007-01-02-19. Besøkt 17. januar 2024. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m Crowder, G. (2003). Hedgehog and fox. Australian Journal of Political Science, 38(2), 333-377.
  14. ^ a b c d Baggini, Julian (3. august 2013). «Building: Letters 1960-1975 by Isaiah Berlin – review». The Observer (på engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 20. januar 2024. 
  15. ^ a b c d e f g Bernstein, Richard (25. november 1998). «BOOKS OF THE TIMES; Foxes, Hedgehogs and the Defense of Freedom». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 20. januar 2024. 
  16. ^ a b Collini, Stefan (3. september 2015). «Affirming: Letters 1975-1997 by Isaiah Berlin review – the ultimate insider who loved to talk». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 20. januar 2024. 
  17. ^ «The letters of a modern Enlightenment man, Isaiah Berlin». Australian Financial Review (på engelsk). 2. desember 2015. Besøkt 20. januar 2024. 
  18. ^ a b c «Lady Berlin | Wolfson College - Oxford». www.wolfson.ox.ac.uk. Arkivert fra originalen 17. januar 2024. Besøkt 17. januar 2024. 
  19. ^ a b c d e f g h i «Man in the News: Sir Isaiah Berlin». New York Times. 8. februar 1966. Besøkt 17. januar 2024. 
  20. ^ a b Collini, Stefan (3. september 2015). «Affirming: Letters 1975-1997 by Isaiah Berlin review – the ultimate insider who loved to talk». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 17. januar 2024. 
  21. ^ «Sir Isaiah Berlin | British Historian, Political Philosopher & Social Theorist | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 17. januar 2024. 
  22. ^ a b A. Ryan (17. september 2015). «Berlin, Sir Isaiah (1909–1997), philosopher and historian of ideas». Oxford Dictionary of National Biography (på engelsk). doi:10.1093/ref:odnb/65663. Besøkt 20. januar 2024. 
  23. ^ a b c d Ignatieff, M. (1999). Isaiah Berlin: a life. Macmillan.
  24. ^ a b c d e f Dubnov, A. (2012). Isaiah Berlin: the journey of a Jewish liberal. Springer.
  25. ^ a b c d e f g Cherniss, J. L., & Smith, S. B. (red.). (2018). The Cambridge Companion to Isaiah Berlin. Cambridge University Press.
  26. ^ a b c d e Waldron, Jeremy (1. juni 2022). «Kei Hiruta, Hannah Arendt and Isaiah Berlin: Freedom, Politics and Humanity». Society. 3 (på engelsk). 59: 295–299. ISSN 1936-4725. doi:10.1007/s12115-022-00730-y. Besøkt 21. januar 2024. 
  27. ^ a b «Lady Berlin - obituary». The Telegraph (på engelsk). 26. august 2014. Besøkt 17. januar 2024. 
  28. ^ a b c «Lady Berlin: Golf champion who escaped the Nazis in her Bentley and». The Independent (på engelsk). 9. september 2014. Besøkt 17. januar 2024. 
  29. ^ a b «Lady Berlin». The Times (på engelsk). 17. januar 2024. ISSN 0140-0460. Besøkt 17. januar 2024. «Wife of Sir Isaiah Berlin whose Oxford home was a magnet for musicians, artists, writers and politicians» 
  30. ^ Riga. pocket guide. Berlitz, 2019.
  31. ^ «Obituray: Sir Isaiah Berlin». The Independent (på engelsk). 7. november 1997. Besøkt 17. januar 2024. 
  32. ^ Gilje, Nils; Molander, Anders (17. juni 2011). «Harald Grimen 1955–2011». Nytt Norsk Tidsskrift. 2 (på norsk). 28: 205–208. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2011-02-14. Besøkt 17. januar 2024. 
  33. ^ Helsvig, Kim G. (2. januar 2013). «Kunnskapssamfunn og kjønn – Foredrag ved minneseminar for Erling Lars Dale 15. mai 2012». Norsk pedagogisk tidsskrift. 6 (på norsk). 96: 505–510. ISSN 0029-2052. doi:10.18261/ISSN1504-2987-2012-06-09. Besøkt 17. januar 2024. 
  34. ^ Węcowski, Marek (2004). «The Hedgehog and the Fox: Form and Meaning in the Prologue of Herodotus». The Journal of Hellenic Studies (på engelsk). 124: 143–164. ISSN 0075-4269. doi:10.1017/S0075426900006595. Besøkt 17. januar 2024. 
  35. ^ Loewe, Raphael (1996). «In Memoriam: Sir Isaiah Berlin, OM, CBE, MA, FBA (1909—1997)». Jewish Historical Studies. 35: xvi–ii. ISSN 0962-9696. Besøkt 17. januar 2024. 
  36. ^ Overrein, Arne (4. juli 2016). «Frihet, nødvendighet og sosial tvang - Kritiske kommentarer til Lars Fr. H. Svendsen, Frihetens filosofi». Agora. 1 (på norsk). 34: 226–251. ISSN 0800-7136. doi:10.18261/ISSN1500-1571-2016-01-14. Besøkt 17. januar 2024. 
  37. ^ a b Yamaoka, Ryuichi (desember 2023). «Reimaging Arendt and Berlin: comments and questions for Kei Hiruta, Hannah Arendt and Isaiah Berlin (2021)». Japanese Journal of Political Science. 4 (på engelsk). 24: 434–437. ISSN 1468-1099. doi:10.1017/S1468109923000221. Besøkt 21. januar 2024. 
  38. ^ «Hannah Arendt Award for Political Thought | Heinrich Böll Stiftung». www.boell.de (på engelsk). Besøkt 22. januar 2024. 
  39. ^ Hoffmann, Stanley (1. mai 1999). «Isaiah Berlin: A Life». Foreign Affairs. May/June 1999 (på engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 20. januar 2024. 
  40. ^ «Michael Ignatieff | Biography & Facts | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 20. januar 2024. 
  41. ^ a b Hannah Arendt and Isaiah Berlin (på engelsk). Princeton University Press. 23. november 2021. ISBN 978-0-691-18226-1. 
  42. ^ a b Hiruta, Kei (2021). Hannah Arendt and Isaiah Berlin: Freedom, Politics and Humanity. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-22612-5. 
  43. ^ a b «‘Hannah Arendt and Isaiah Berlin’ Review: Clash of the Titans». Wall Street Journal. 5. november 2021. «For Arendt and Berlin, it was a case of hate at first sight.» 
  44. ^ Futai, Akio (desember 2023). «Zionism and the experience of the Shoah between Arendt and Berlin». Japanese Journal of Political Science. 4 (på engelsk). 24: 430–433. ISSN 1468-1099. doi:10.1017/S1468109923000208. Besøkt 21. januar 2024. 
  45. ^ Foundation, Giovanni Agnelli (17. mars 1988). «The Senator Giovanni Agnelli International Prize | Giovanni Agnelli Foundation» (på engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 11. februar 2024. «Senator Giovanni Agnelli International Prize for the Ethical Dimension in Advanced Societies was awarded for the first time to Sir Isaiah Berlin for his outstanding contribution to theoretical reflection and to the debate on contemporary ethics.» 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isaiah_Berlin&oldid=24718289»