Hopp til innhold

Litauens historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Litauens historie handler om Litauen etablert som stat i 1918 samt den moderne statens forløpere. Dette landområdet og folkeslagene lå utenfor de store folkevandringsrutene og beholdt i stor grad uforstyrret sine språk og identitet gjennom historien. Litauen ble etablert ved oppløsningen av Det russiske keiserriket, ble innlemmet i Sovjetunionen ved innledningen til andre verdenskrig og gjenopprettet med full uavhengighet i 1990-1991. Litauen ble tatt opp i EU og i NATO i 2004.

St. Nikolas-kirken er den eldste i Litauen, og ble bygget før 1387.
Litauens første konge: Mindaugas I

I forhistorisk tid bebodde litauiske stammer trolig området omkring byene Kaunas, Vilnius og Suwalki.[1] Litauen ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1009.[2] Senere erobret litauere naboland og etablerte et eget kongerike på 1200-tallet. På 1400-tallet var Litauen blitt den største staten i Europa[3] og gikk i union med Polen. Erkehertugdømmet Litauen omfattet på det meste også det senere Belarus og store deler av Ukraina (til Odesa ved Svartehavet) samt Smolensk-området.[1] På 1700-tallet ble den litauiske staten slettet fra det politiske kartet gjennom Polens tre delinger.[1]

Den 16. februar 1918 ble det moderne Litauen etablert som en demokratisk stat og mellomkrigstidens grenser ble lagt etter kriger med nabolandene. Det ferske parlamentariske demokratiet gled etter få år over til et autoritært regime. Landet hadde god økonomisk vekst i mellomkrigstiden.[4] Sovjetunionen tok kontroll over landet tidlig i andre verdenskrig og ved Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941 ble landet straks okkupert. Under tysk okkupasjon ble nesten alle landets 200.000 jøder drept i holocaust og ytterligere katastrofer etter å ha blitt erobret og lagt inn under Sovjetunionen. Tidlig på 1990-tallet ble Litauen frigjort som selvstendig stat og har en framgang med voksende økonomi.

Under tsaren (1795-1918) ble den julianske kalender brukt, mens tidligere ble den gregorianske brukt. Etter 1918 ble den gregorianske kalenderen tatt i bruk igjen.[5]

Eldre historie

[rediger | rediger kilde]

Etter den siste istiden om lag 10.000 år f.Kr., vandret de første menneskene til det området som i dag kalles Litauen. Lite er kjent om disse første bosetterne.[6] Ifølge historikeren Marija Gimbutas, kom de første menneskene fra to kanter, fra Jylland og fra dagens Polen. De var vandrende jegere og hadde ingen faste bosettinger. 8000 år f.kr forandret klimaet seg, det ble varmere og skogene begynte å vokse. Folket begynte å samle bær og sopper i skogen og fanget fisk i elver og sjøer.

Gradvis avtok vandringene, og folk fikk mer permanente bosettinger. 6000–5000 år f.kr fantes bedre boliger og de bosatte startet med husdyrhold. Jordbrukskulturen kom sent, rundt år 3000 f. kr, siden det ikke fantes nødvendige verktøy for å drive jorda. Samtidig vokste det ulike typer håndverk og handel.

Det antas at finsk-ugriske folkeslag kom til området rundt 3000 år f.Kr.. Det indoeuropeiske folk kom rundt år 200 f.Kr. og de drev jordbruk og hadde husdyr til forskjell fra tidligere folkeslag som hovedsakelig drev jakt og fangst. Det antas at den baltiske identitet ble dannet da indoeuropeiske folk og de tidligere folkene smeltet sammen. Etterhvert som folketallet vokste ble det anlagt bygdeborger på bakketopper. Jern ble utbredt fra rundt 100 e.Kr.. Handel med verden utenfor, inkludert Romerriket, omfattet særlig rav.[6]

Baltere på 1100-tallet.
Gravhauger i Kernavė.

De første litauerne var en gren innen en gammel folkegruppe kalt baltere, hvor stammene også inkluderte både det opprinnelige prøyssiske folket og latvierne. Balterne innvandret og bosatte seg i området 7000 til 2000 f.Kr..[7]

Vikinger drev tokt langs kysten av Litauen rundt år 800-900.[8] Plinius den eldre nevnte balterne basert på en handelsreisende som skaffet rav til dekorasjoner i amfiteater i Roma.[6] Tacitus ga i år 100 en kort beskrivelse av det baltiske stammene i sitt verk Germania.[8] De første litauerne tilba guder i naturen med Perkunas, tordenguden, som den fremste.[9]

I tidlig middelalder fantes det flere baltiske stammer i det som senere ble Litauen. Opprinnelig ble betegnelsen Litauen brukt om stammene i sørøst og etterhvert inngikk disse forbund blant annet med Aukštaitija (høylenderne). Lenger vest var samogitene (lavlenderne). Det fantes andre stammer som lite er kjent om. Folkene i området fortsatt å leve i jordbruksbaserte stammesamfunn gjennom middelalderen. Det vokste frem en krigerklasse, senere kjent som bojarer, som landsbyene betalte avgift til.[6]

Den første kjente skriftlige omtalen av Litauen finnes i Quedlinburg-annalen datert 14. februar år 1009 og omhandler Bonifatius (Bruno av QuerfortI som ble drept under en misjonsreise til området. Misjonæren Adalbert av Praha ble drept i 997 under en reise i det baltiske området.[6][7] Erkebiskop Albert etablerte Riga i år 1201.[8]

I dag er det to gjenstående baltiske nasjoner, Litauen og Latvia. Tidligere fantes det flere nasjoner eller folk, noen har blitt slått sammen med dagens nasjoner, mens andre har fullstendig forsvunnet (som for eksempel gammelprøysserne).

I det 1000-tallet var Litauen et av flere land som betale sine skatter til Kievriket. Men 1100-tallet plyndret litauerne selv sine naboland. Litauens militære aktiviteter og plyndring utløste en kamp om makten i Litauen, noe som startet dannelsen av en tidlig stat, og var en forløper for dannelsen av Storfyrstedømmet Litauen

Storfyrstedømmet Litauen

[rediger | rediger kilde]
Hertugdømmet Litauen i 1250 mellom Den tyske orden og Sverdbroderordenen
Utviklingen av storfyrstedømmet Litauen fram mot 1400-tallet

Utdypende artikkel: Storfyrstedømmet Litauen

Det hedenske Litauen

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i det 1200-tallet hersket to tyske religiøse ordner, Den tyske orden og Sverdbroderordenen, i områdene som i dag er kjent som Estland og Latvia, i tillegg til to områder i Litauen, i det såkalte De tyske riddernes ordensstat. Fra 1230 forsøkte ridderne å påtvinge litauerne kristendom.[8] En rekke baltiske stammer forente seg med hverandre under landets første storfyrst Mindaugas I og kjempet mot Sverdbroderordenen ved det såkalte «solslaget» ved Šiauliai i 1236.[7] Litauerne regnes som det siste området som gikk over til kristendommen i Europa.[9]

I 1238 kunne Mindaugas bestige landets trone. Mindaugas lot seg kristne i 1252[7] og ble den 6. juli 1253 kronet som konge av Litauen og Litauen ble proklamert som Kongedømmet Litauen. Pave Innocens 4 opprettet i 1253 et bispedømme i Litauen.[7] Mindaugas regnes som Litauens første og eneste kronede konge, og historisk tid i Litauen regnes fra og med Mindaugas regjeringstid. Mindaugas utvidet sitt herredømme østover og erobret blant annet Smolensk og Novgorod.[7] Mindaugas ble i 1263 drept av sin nevø Treniota, noe som førte landet tilbake til hedensk styre. Vytenis inntok tronen i 1295, styrket staten og bekjempet de tyske ridderne.[8]

I 1316 begynte Gediminas,[7] ved hjelp av tyske kolonister gjennomrettingen av landet. Brødrene Vytenis og Gediminas forente en rekke grupper inn i Litauen. Gediminas gjorde Litauen til en stormakt og ekspanderte østeover.[8] Han beseiret Den tyske ridderorden og en del russiske fyrster sluttet seg frivillig til hans rike. Han gjorde i 1323 Vilnius til hovedstad.[7] Etter å ha kjempet mot mongolene, som på den tiden kontrollerte Russland, utvidet Gediminas Litauen mot øst. Gjennom allianser og eurobringer oppnådde litauerne kontroll over betydelige områder i Rutenia. Litauen inkluderte mesteparten av dagens Belarus og Ukraina og dannet en massiv litauisk stat som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet.

Etter at Gediminas ble drept, undertrykte hans sønn Algirdas klosterordenene. Under Algirdas erobret Litauen store deler av Ukraina i årene 1345-1377, utvidet imperiet østover og angrep Moskva to ganger.[8]

Algirdas sønn igjen, Jogaila, på nytt åpnet for Den tyske orden og inngikk en hemmelig pakt med dem. Hans onkel Kęstutis tok han som fange og utløste en borgerkrig. Kęstutis ble fanget, satt i fengsel og deretter drept, mens Kęstutis sønn Vytautas unnslapp.

Vilnius ble nevnt i kildene første gang i 1323.[7]

I tidlig tid levde litauiske folk av jakt og fiske i mindre uavhengige fyrstedømmer som inngikk midlertidige allianser for å forsvare seg mot ytre fiender. Litauerne var de siste som ble kristnet i dette området. Korsfarerne møtte motstand da de forsøkte å kristne området og kristningsarbeidet pågikk i 200 år.[7]

Det kristne Litauen

[rediger | rediger kilde]

St. Hedvig av Polen (polsk Jadwiga) ble oppfordret til å gifte seg med den litauiske storfyrsten Jogaila. De to giftet seg etter at Hedvig lot seg døpe og Jogalia og litauerne så på dette giftemålet som en allianse mellom Litauen og Polen, som ga dem en sterk alliert mot den konstante trusselen fra Tyskland i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen og fra Storfyrstedømmet Moskva i øst. Litauerne gikk på denne tiden over til kristendommen. Etter massedåp av litauere hadde ikke Den tyske orden påskudd til å erobre området for å misjonere.[10][11]

Den 2. februar 1386, valgte det polske parlamentet, Sejm, Vladislav II Jagello til konge av Polen.[7] Dette innledet Det jagellonske dynasti eller Huset Jagello som dominerte Europa mellom Østersjøen og Svartehavet i 200 år. I år 1400 inngikk kongen en avtale med sin nevø Vytautas som ble storfyrste av Litauen som ble et autonomt område innenfor kongedømmet.[11] Selv om Litauen og Polen nå hadde samme konge, forble Litauen et eget land og var fortsatt styrt av sin storfyrst (storfyrsten i Litauen var ofte også konge i Polen). Generelt forsøkte Litauen å forbli selvstendig fra Polen, men den aristokratiske klassen lot seg påvirke av polsk kultur og språk og landene fikk etter hvert tettere bånd. Polsk ble etterhvert adelens språk og det man ble forventet å bruke i dannede samtaler. Belarusisk var utbredt i riket og nært beslektet med polsk, mens litauisk er svært ulikt og var et minoritetsspråk.[1]

Grunnen til sterkere båndene mellom landene er ikke klar. Posisjonen til den katolske kirke, en rekke adelsmenn og deres handlinger, ønsket om en sterkere sosial klasse, og sammenblandingen av etniske litauere og rutehanske aristokrater er nevnt som noen faktorer for denne påvirkningen.

Under Vytautas regjeringstid 1392-1430 ble Litauens herredømme, inkludert lydriker, utvidet sørover mot Svartehavet. Vytautas var sønnesønn av Gediminas. Vytautas beseiret den tyske orden i slaget ved Tannenberg.[7] I 1440 ble erkehertug Sigismund Kęstutaitis myrdet i Trakai.[12]

I 1527 etableres boktrykkeri i Vilnius og i 1547 ble den første boken, Martynas Mažvydas katekisme, utgitt på litauisk språk i Königsberg.[7] Mažvydas var en luthersk prest. I 1529 ble den første lovboken for storfyrstedømmet Litauen utarbeidet.[8]

Det polsk-litauiske samvelde 1569–1795

[rediger | rediger kilde]
Samveldet med sin største utstrekning i 1635

Utdypende artikkel: Polen-Litauen

Samveldet var en fortsettelse av personalunionen mellom de to statene fra 1386. Litauen var i utgangspunktet den sterke parten i unionen.[1] Litauen ble etterhvert den svakere part i unionen og stadig mer avhengig av Polen. Adelen og overklassen lærte seg polsk som fra rundt 1600 ble forstått i det meste av Litauen.[7] De litauiske og østslaviske delene av unionen ble etterhvert påvirket av polsk kultur og språk, og unionen ble på mange måter polonisert. Adelen og overklassen snakket stort sett bare polsk i store deler av riket. I øst og sør ble litauisk til dels erstattet av belarusisk språk og i vest av tysk.[1]

Unionen var en av de største statene i Europa og motsto angrep fra Korsridderordene, mongolene, Russland, Det osmanske riket og Sverige i over to århundrer, blant dem Livlandskrigen.

Personalunionen gikk i 1569 over til realunion. Det polsk-litauiske samvelde ble formelt inngått gjennom en traktat som ble undertegnet 1. juli 1569 i Lublin, derav navnet Lublinunionen.[7] Riket ble styrt av en valgt monark som formelt sett satt som konge av Polen og storfyrste av Litauen. Kongen styrte sammen med parlamentet, Sejmen, og i samråd med et senat. De to delene av riket beholdt hver sin armé, administrasjon og lovverk. Unionen første til at polsk som språk og kultur befestet seg også i Litauen og ble etterhvert dominerende i unionen. Blant adel og rikfolk i Litauen og Rutenia utkonkurrerte polsk det rutenske språket. I 1696 ble polsk det offisielle språk, på bekostning av litauisk og rutensk. Litauisk ble etterhvert bare brukt på landsbygda. På 1600-1700-tallet har Polen og Litauen for det meste en felles historie. Sverige-Finland var fra 1592 i en kortvarig personalunion med Litauen gjennom Johan 3s ekteskap med prinsesse Katarina Jagellonica.[7] Som en del av motreformasjonen ble Vilnius universitet åpnet i 1579 av jesuittene.[8]

På 1600-1700-tallet strakk storhertugdømmet Litauen seg østover og omfattet blant annet Vitebsk, Minsk, Mahiljow og Polotsk.[13][14]

I grunnloven av 3. mai 1791 bestemte Sejmen å integrere Polen og Litauen nærmere, men Polens tre delinger gjorde at også Litauen ble delt mellom kongeriket Preussen og Det russiske keiserrike, og etter Kościuszko-oppstanden og den siste delingen i 1795 opphørte Litauen å eksistere som en egen enhet for mer enn et århundre.

Jødiske innbyggere

[rediger | rediger kilde]

Litauen hadde en god del jødiske innbyggere siden middelalderen. Bakgrunnen for den jødiske tilflyttingen er bare delvis kjent. Trolig skjedde den vesentlig migrasjonen østover til Polen-Litauen etter etnisk tysk migrasjon til slaviske områder (Ostsiedlung var hovedsakelig før svartedauden). Det er ikke noe belegg for hypotesen om at jødene innvandret østfra eller var konverterte khazarer. Jødene utvandret trolig fra blant annet Böhmen, Mähren, Bayern og Østerrike og migrasjonen skjedde over relativt korte avstander. En del jøder kan også flyttet over større avstander fra blant annet Rhinland. Forflyttingen kan ha vært motivert av pogromer, befolkningspress og økonomiske forhold. Genetiske studier tyder på lite migrasjon innenfor det østlige området og studiene tyder på at den jødiske befolkningen i øst i stor grad hadde opphav i en relativt liten gruppe. Polen-Litauen hadde i 1660 anslagsvis 150.000 jødiske innbyggere. Brest var den største jødiske byen i storfyrstedømmet Litauen før den ble forbigått av Grodno og deretter av Vilnius. På 1600-tallet hadde Polen-Litauen blitt sentralt i jødisk intellektuelt liv og mange jøder fikk viktige økonomiske roller. Jødene ble den mest fremtredende religiøse-etniske minoriteten.[15]

I 1566 ble jøder pålagt å bruke spesielle klær, blant annet gult hodeplagg. Zaporizjakosakkenes opprør (under ledelse av Bohdan Khmelnytskyj) i 1648 resulterte i en pogrom som raserte mange jødiske institusjoner i Polen-Litauen og det gikk særlig hardt utover Vilnius. På den tiden var det omkring 30 000 jødiske innbyggere i Litauen.[14][16] Jøder med bakgrunn i Storfyrstedømmet Litauen omtales ofte som litvak. I Israel benyttes litvak til dels om ortodokse jøder som følger en «litauisk» (askenasi og ikke-hasidisk) lære og livsstil.[17][14] De litauiske jødene skilte seg fra polske og ukrainske særlig ved tydelig ulike dialekter av jiddisch.[15]

Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Belarus som lå innenfor storhertugdømmet Litauen og senere tsarens rike.[13][14][18] De fleste jøder i Litauen var fattige,[14] og hadde mer kummerlige levekår enn jødene i andre betydelige jødiske bosetninger i Polen og Bukovina. Jødene hadde et visst selvstyre innenfor Va'ad Medina Lita (rådet for det litausike land), dette organet ble nedlagt tidlig på 1800-tallet. Litauiske jøder skilte seg fra andre ved at de snakket en tydelig annerledes dialekt av jiddisch. De litauiske jødene hadde en egen identitet til ut på 1900-tallet.[18]

Det russiske keiserdømmet 1795–1914

[rediger | rediger kilde]
Litauen innenfor Det russiske keiserdømme, med dagens grenser markert med tykk strek

I 1768 undertegnet Polen-Litauen en vennskapsavtale med den russiske tsaren og ble da i realiteten et protectorat under tsaren. I 1791 vedtok dieten for Polen-Litauen en modernisert grunnlov. Polsk-litauisk opprør mot tsaren begynte i mars 1791. I august 1794 okkuperte tsarens styrker Vilnius og i november inntok russiske styrker Warszawa og opprørerne overga seg til russiske styrker. I oktober 1795 ble Prøyssen, Russland og Østerrike enige om den endelige oppdelingen av Polen-Litauen der mesteparten av Litauen kom under tsarens imperium. I november 1795 abdiserte August Poniatowski, den siste kong av polen og hertug av Litauen. I St. Petersburg erklærte de tre stormaktene 15. januar 1797 Polen-Litauen for oppløst.[19]

Etter delingene av det polsk-litauiske samveldet, ble Det russiske keiserdømme i 1795 sittende med et meste av Litauen, herunder Vilnius og omegn, som ble et eget gubernija.[7][20] Etter Polens tredje deling i 1795 ble keiserriket utvidet vestover. Katarina visste lite om de erobrede områdene og sendte sine etterretningsfolk til å undersøke områdene.[21] Wienerkongressen skapte Kongedømmet Polen, eller Kongress-Polen, som en ny politisk-administrativ enhet under den russiske tsaren.[22] Fyrstedømmet Warszawas grunnlov opphevet livegenskap i 1807, dette gjaldt også for de litauisk-talende distriktene.[19]

I 1801 ble Litauen delt i to: Vilnius og Grodno, og i 1842 ble Kaunas (Kovno) skilt ut som eget administrativt område. På den tiden ble innbyggerne pålagte ha familienavn.[23] Under tsaren ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen hviterussisk.[16][24]

Ved oppløsningen av keiserriket ble statene Polen, Latvia og Litauen etablert. Polens østligste deler inngår fra 1945 i Belarus.[25] Litauen var i 1920 hovedsakelig et jordbruksland.[26]

Det jødiske bosetningsområdet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet

Det jødiske bosetningsområdet var en vestlig grenseregion i Det russiske keiserdømmet der permanent bosetning for jøder var tillatt.[27] Ordningen gjaldt fra 1791 til oppløsningen av keiserriket ved revolusjonen i 1917, og deretter besto bosetningsmønsteret for en stor del til holocaust.[28][29] Bosetningsområdet ble endret flere ganger særlig i forbindelse med Polens tre delinger.[30] Størstedelen av Litauen lå innenfor bosetningsområdet, mens Katarinas dekret av 1795 utelukket jøder fra store deler av Latvia, hvor det tradisjonelt bodde mange jøder.[31] På det meste omfattet området knapt halvparten av verdens jøder.[32] I provinsene Vilna (Vilnius) og Kovno (Kaunas) var i 1897 over 13 % av innbyggerne jødiske.[33] Innenfor bosetningsområdet var 37 % av innbyggerne i byene jødiske i 1897.[34][35] I 1897 hadde Vilnius 41 % jøder (inkludert noen karaitter), 36 % katolikker, 23 % ortodokse og et mindre antall muslimer og lutheranere. Morsmål oppgitt i 1897 var 40 % jiddisch, 30 % polsk (noe som trolig inkluderte etniske litauere som brukte polsk), 20 % russisk, 4 % hviterussisk og 2 % litauisk.[36]

Jøder hadde bodd i dette området siden 1300-tallet.[37] Mange jøder hadde forlatt Vest-Europa og slått seg ned lenger øst i det som lenge var et friområde for jødene. I Polen-Litauen fikk jødene nokså fritt dyrke sin religion, praktisere sine skikker og bruke eget språk. Jødene var sjelden gårdbrukere og heller ikke adel, men sto i en mellomposisjon i samfunnet.[38]

Området omfattet 25 provinser (gubernii) fra Østersjøen (Litauen) i nord til Svartehavet (Krim) i sør. Det pålagte bosetningsområdet omfattet store deler av Litauen og andre områder i et belte fra Østersjøen til Svartehavet.[29] På grunn av pogromer og diskrimineringen innenfor bosetningsområdet (i form av høyere skatt og mindre tilgang til utdanning) utvandret mange jøder fra Det russiske riket. Fra 1897 til 1915 utvandret godt over 1 million til USA, Vest-Europa og Palestina.[39] I 1905 var det en ny bølge av pogromer i tsarens rike noe som tilskyndet utvandring.[16] Antisemittisme var utbredt og vanlig hos respekterte litauiske forfattere som Simonas Daukantas og Vincas Kudirka.[40]

Jødene bodde for en stor del i byer og utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius. De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilna, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord»[16][41] eller «Litauens Jerusalem».[42] Kongress-Polen hadde andre lover enn det russiske imperiet ellers. Etter det polske opprøret i 1863 fikk jødene i Polen betydelig større frihet og rettigheter enn i selve Russland noe som ble etterfulgt av omfattende jødiske utvandring til Polen.[43][44][45]

Aleksander II av Russland døde i 1881 etter et attentat og det gikk da et rykte om at «jødene hadde drept tsaren» og myndighetene tilskyndet hårdhendt forfølgelse av jødene i riket. Jødene fikk ikke bosette seg utenfor byer eller shtetl, de fikk ikke eie eller leie jord, og antallet jødiske elever i videregående skole skulle ikke være over 10 prosent. Mange jøder i Litauen flyttet til industribyene i Polen, og bidro til at Polen fikk Europas største jødiske befolkning.[16]

Under russisk styre

[rediger | rediger kilde]

Tidlige på 1800-tallet var det en bevegelse mot at Litauen skulle få et eget selvstyre innenfor Det russiske keiserdømmet, men dette skjedde imidlertid ikke. Blant annet ble denne uavhengighetsprosessen avbrutt av Napoleons felttog i Russland 1812. Den den franske La grande armée trakk seg tilbake, innledet tsar Nikolaj I en omfattende russifisering av også Litauen. Fra 1824 ble barn av bondestanden nektet å gå på gymnaset.[7] Deler av det vestlige delen av landet ble første fra 1807 en del av det russisk-kontrollerte Hertugdømmet Warszawa og deretter Kongress-Polen fra 1815, mens resten av landet ble administrert som en ordinær russisk provins.

Motiejus Valančius, biskop av Samogitia (litauisk: Žemaitija), historiker og en ledende forfatter på 1800-tallet.

Både litauerne og polakkene igangsatte omfattende opprør i både 1831 og 1863, men begge ble slått ned. Etter opprøret i 1831 stengte tsaren universitetet i Vilnius. Etter opprøret i 1863 ble 300 medvirkende hengt og over 10.000 ble fengslet eller deportert til Sibir.[7] I 1864 ble litauisk språk og det latinske alfabetet forbudt i skolene og det det kyrilliske alfabetet var det eneste tillatte. Mange litauere bevarte litauiske bøker og undervist i litauisk i hemmelighet. Forbudet mot trykking av litauiske tekster besto i 40 år til 1904.[7] Litauerne motstod den aggressive russifiseringen ved å trykke bøker i utlandet og en omfattende smugling av disse inn til landet. Også januaroppstanden i perioden 1863 til 1865 fikk virkninger i Litauen.

Nasjonal bevegelse

[rediger | rediger kilde]

En bred nasjonal bevegelse utviklet seg mot slutten av 1800-tallet.[20] Den nasjonale bevegelsen hadde en anti-polsk holdning. Bruk av det litauiske språket i stedet for polsk var en viktig sak for nasjonalistene. Bevegelsene hadde en militant tone og møtte motstand også blant vanlige litauere. Nasjonalistene ble beskyldt for å løpe Tysklands og Russlands ærend. Nasjonalistene anså den gamle unionen med Polen var en ulykke for det store litauiske riket og ville ikke tilgi at Polen hadde "stjålet" Litauens kultur.[1] I siste del av av 1800-tallet var Jonas Basanavicius og biskop Valancius ledere for den nasjonale bevegelsen.[7]

Utover i den russiske perioden ble det litauiske språket nedtegnet og dokumentert, samtidig ble det første leksikonet gitt ut på litauisk. Etter hvert ble det også gitt ut aviser på litauisk, og senere også roman og diktsamlinger. Dette var også et mottiltak mot opplevelsen av at «poliniseringen» av de øverste sosiale klassene gjorde at litauisk ble ansett som et mindreverdig språk. Særlig i kystområdene som ble kontrollert av Preussen fortrengte også tysk det litauiske språket.

Den voksende bevisstheten med hensyn til litauisk språk og kultur trakk med seg en uavhengighetsbevegelse som trakk med seg ulike organisasjoner som protesterte mot den russiske innflytelsen. Det russiske svaret var en enda sterkere undertrykkelse. Den litauiske nasjonalistiske bevegelsen økte imidlertid i styrke, og som følge av 1905-revolusjonen ble det samlet en representativ forsamling i Vilnius 5. desember og denne endte ut i et krav om autonomi. Som i de øvrige baltiske statene, ble det fra russisk side gjort en del innrømmelser, som at litauisk igjen kunne ble brukt på skolen og det latinske alfabetet ble gjeninnført.

I tiden før første verdenskrig og til Polens uavhengighet ble en ny union mellom landene diskutert. Fra polsk side ble flere offisielle invitasjoner til en føderasjon av likestilte nasjoner sendt i 1917-1919.[1]

Uavhengig stat 1918–1940

[rediger | rediger kilde]
Det litauiske nasjonalrådet
Litauens uavhengighetserklæring

Under første verdenskrig, var Tyskland på offensiven i på østfronten i 1915. Gjennom store deler av året gjennomførte sentralmaktene den såkalte Gorlice-Tarnow-offensiven. I et slag øst for De masuriske sjøer 4.–22. februar vant tyskerne under ledelse av August von Mackensen over de russiske styrkene, og kunne til slutt under Den store retretten rykke inn i Lvov, Warszawa, Vilnius og i nord nesten helt fram til Riga. Mot høsten hadde russerne blitt presset helt ut av Galicia, Polen og Litauen.

Etter første verdenskrig gikk imperiene Russland og Østerrike og til dels Tyskland i oppløsning, der særlig Russland ble satt økonomisk tilbake. Tidligere russiske områder i vest ble etter revolusjonen til de nye statene Finland, Polen, Estland, Latvia og Litauen.[46]

Befolkning

[rediger | rediger kilde]

Den russiske folketellingen i 1897 viste at Kaunas-provinsen (mesteparten av Litauen) hadde 1,5 millioner innbyggere hvorav 67 % var etniske litauere og 14 % jøder; videre 9 % polske og 4 % etniske russere.[47] En folketelling i 1897 viste at Vilnius hadde 41 % jøder (inkludert noen karaitter), 36 % katolikker, 23 % ortodokse og et mindre antall muslimer og lutheranere. Morsmål var 40 % jiddisch, 30 % polsk (noe som trolig inkludert etniske litauere som brukte polsk), 20 % russisk, 4 % hviterussisk og 2 % litauisk. Rett før andre verdenskrig hadde Vilnius 65 % etniske polske innbyggere og 28 % jøder.[36]

Ved folketellingen i 1923 hadde det uavhengige Litauen 2,03 millioner innbyggere hvorav over 80 % var etnisk litauiske og de fleste var jordbrukere, mens 7,6 % var jøder. Litauen var på den tiden hovedsakelig et jordbruksland.[47] Rett før andre verdenskrig hadde Litauen rundt 1 % av verdens jødiske befolkning.[47]

Strid om Vilnius

[rediger | rediger kilde]

På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius (Vilna) med omland. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene.[16][48] På denne tiden omfattet Polen den vestlige delen av det senere Belarus nesten helt øst til Minsk. Det omstridte området var i Polens nordøstre hjørne omkring Vilnius og Grodno.[1]

Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad.[49][50] Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Hviterussland (Belarus) var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.[51] I Vilnius-provinsen var det mot slutten av tsar-tiden 10-20 % etniske litauere, mens folketellingene har motstridende opplysninger om andelen etnisk polske og etnisk belarusere i provinsen.[52]

Litauen innenfor grensene i mellomkrigstiden ble kalt Kovner Lite (Kaunas-Litauen) av jødene selv. På grunn av en lang felles historie innenfor Polen-Litauen og Det russiske keiserriket gjorde den jødiske befolkningen i Litauen og Polen (inkludert den vestlige delen av det senere Belarus) til et felles område demografisk og kulturelt.[53][54][55]

Uavhengighetserklæring i 1918

[rediger | rediger kilde]

Litauen ble da inkorporert i den tyske okkupasjonsmyndigheten Ober Ost, under ledelse av Erich Ludendorff. Etter hvert som krigen utviklet seg, ble det klart at Tyskland måtte gå inn i en kompromissløsning med russerne. Tyskerne ønsket derfor å få en lojalitetserklæring fra litauerne, som kunne legitimere fortsatt tysk kontroll over området.

En nasjonal bevegelse hadde vokst frem på slutten av 1800-tallet og dannet grunnlaget for etablering av en uavhengig stat.[20] Tyskerne tillot at det ble avholdt en nasjonal konferanse i Vilnius, og denne ble holdt 18.–22. september 1917. Konferansen valgte et litauisk råd med 20 medlemmer som et utøvende organ på vegne av det litauiske folk. Dette rådet vedtok 16. februar 1918 Litauens uavhengighetserklæring som slo fast at landet var en uavhengig, demokratisk stat. Vilnius ble utpekt til landets hovedstad, men da Polen besatte Vilnius i 1920 flyttet regjeringen til Kaunas som da fungerte som landets administrative og kulturelle senter.[7]

De tyske styrkene sto imidlertid fortsatt i landet, og aksepterte ikke denne erklæringen. Tyskerne forsøkte å hindre alle uavhengighetstiltak for å posisjonere seg best mulig i en fredsløsning for østfronten. For å unngå at landet ble innlemmet i Det tyske keiserriket, valgte litauerne den Monaco-fødte, tyske prinsen Wilhelm av Urach, greve av Württemberg som konge av Litauen 9. juli 1918 med navnet Mindaugas II. Han ble på grunn av krigen boende på sitt slott ved Stuttgart, men da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tysk-ættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform. Umiddelbart etter dannet Augustinas Voldemaras landets første regjering.

Anatanas Smetona ble valgt til president i april 1919. Han var president til 1940 unntatt årene 1922-1926. Nasjonalforsamlingen bekreftet forfatningen i 1926.[7]

Tidlig på 1900-tallet var det rundt 2 millioner litauisk-talende. Området var multietnisk med litauisk, polsk, belarusisk og jiddisch som vanlige språk.[1]

Krig med naboland

[rediger | rediger kilde]
Den sovjet-russiske framrykkingen etterhvert som de tyske soldatene trakk seg tilbake fra østfronten. Den røde linjen viser fronten i januar 1919

Utdypende artikler: Den litauisk-sovjetiske krig og Den polsk-litauiske krig

Etter hvert som de tyske soldatene trakk seg tilbake fra østfronten, ble disse fulgte av sovjet-russiske styrker. De etablerte en rekke lydriker, blant andre en sovjet-sosialistisk stat i Litauen. Da disse styrkene krysset grensene til Litauen, førte dette til den litauisk-sovjetiske krig i perioden desember 1918 til august 1919. Litauens regjering evakuerte til Kaunas, og Vilnius ble inntatt 5. januar 1919. De litauiske styrkene var fortsatt ganske uorganiserte fram til tidlig på året, og de sovjet-russiske styrkene tok ⅔ av Litauen. Men ved utbruddet av den polsk-sovjetiske krig i april 1919 førte dette også til et polsk angrep mot litauisk territorium i den polsk-litauiske krig, da Polen hadde territorielle krav, særlig i Vilnius-området og rundt Suwałki.

I midten av mai 1919 gikk imidlertid Litauen til en offensiv mot de sovjet-russiske styrkene i det nordøstlige Litauen og i august var alle de sovjet-russiske styrkene drevet ut av landet.[10] En fredsavtale som etterfulgte Riga-freden ble undertegnet 12. juli 1920, hvor den sovjet-russiske staten anerkjente et uavhengig Litauen.

Minoritetsrettigheter

[rediger | rediger kilde]

Litauen ratifiserte traktatene om minoritetenes rettigheter og minoritetsrettene ble tatt inn i landets grunnlov av 1922. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen i den nye republikken hadde jødiske medlemmer. Jødisk selvstyre ble undergravd utover 1920-årene og var avviklet omkring 1930. Etter statskuppet i 1926 ble jøder nektet å arbeide blant annet i offentlige virksomheter, slik at mange gikk inn i frie yrker. Svært mange jødiske litauere arbeidet som kjøpmenn, leger eller jurister. Etniske litauere arbeidet hovedsakelig i landbrukssektoren.[56][57]

På 1920-tallet pågikk en «litauisering» av den nye republikken. Jødisk kultur ble generelt tolerert og det ble utgitt flere aviser på jiddisk; i hovedstaden Kaunas var det fire dagsaviser på jiddisk. Vilnius, «Jerusalem i Litauen», ble regnet som sentrum for jødisk kultur og religion i området. I tiden under polsk styre ble Vilnius en bakevje.[57] Antisemittisme var vanlig i Litauen, men mindre utpreget enn i russiske og polske områder.[58]

Ved universitetet i Vilnius var det relativt flere jødiske enn polske studenter. Den polske studentforeningen krevde kvotering slik at andelen jødiske studenter skulle gjenspeile andelen jødiske innbyggere.[59]

Spenninger med Polen

[rediger | rediger kilde]
De omstridte områdene skravert, med Republikken Midt-Litauen i mørkt grønt

Fredsslutningen med Sovjet-Russland løste imidlertid ikke uoverensstemmelsene med Polen, og økte spenningen særlig om Vilnius. Den polske generalen Lucjan Żeligowski invaderte Litauen og etablerte den kortlivede Republikken Midt-Litauen. En megling fra Folkeforbundet var mislykket, og Midt-Litauen ble innlemmet i Polen i mars 1922.

Men spørsmålet om Vilnius-regionen var ikke endelig løst med dette, da Litauen brøt de diplomatiske forbindelsene med Polen. Spørsmålet om Vilniusområdet og det området som ble kalt Republikken Midt-Litauen skulle dominere utenrikspolitikken i hele mellomkrigstiden. Vilnius forble landets konstitusjonelle hovedstad, selv om byen lå i Polen og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde på dette tidspunktet kun 0,8 % av innbyggerne.)[60] De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.

Ved fredsslutningen bestemte Versaillestraktaten at Danzig skulle bli en fristad utenrikspolitisk i union med Polen. Samtidig fikk Polen tilgang til Østersjøen gjennom Den polske korridor slik at Østprøyssen ble en tysk enklave mellom Polen og Litauen.[61][62]

Klaipėdaopprøret i 1923

[rediger | rediger kilde]
Historisk kart over Memelland og det nordlige Øst-Preussen

Utdypende artikkel: Klaipėdaopprøret

Litauen innførte mange av de tiltakene og instrumenter som kjenner en selvstendig stat, valutaen Litauisk litas ble innført i august 1922. Men politisk var den nye staten litt handlingslammet på grunn av politisk splittelse, og det eneste vellykkede utenrikspolitiske aksjonen var Klaipėdaopprøret hvor landet i ly av Ruhrokkupasjonen rykket 10. januar 1923 inn og tok kontroll over Memelland. Dette området var tidligere en del av Øst-Preussen, men Versaillestraktaten gjorde det til et mandatområde under Folkeforbundet under midlertidig fransk administrasjon på oppdrag fra Ambassadørrådet.

Etter dette opprøret ble området en del av Litauen som en del av Klaipėda fylke. På 1920- og 30-tallet var dette området et viktig stridstema mellom Tyskland og Litauen. Seiersmaktene garanterte at tyskerne i Memelland skulle få autonomi under litauisk forvaltning, men det ble forhindret. Byen Memel var hovedsakelig tysk, og valgresultater viste klart tysk flertall. Da Litauen tok initiativ til forhandlinger, ble det holdt en folkeavstemning i 1938, hvor 88 % stemte for å bli en del av Tyskland og 12 % for Litauen.

Kontrollen over dette området var et viktig området for Litauen, da den nye republikken var før innlemmelsen av Klaipėda en innlandsstat som bare hadde en liten kyststripe ved badebyen Palanga, og manglet egen havn mot Østersjøen.

Autoritær stat fra 1926

[rediger | rediger kilde]
President Antanas Smetona med sin regjering på presidentpalasset i Kaunas i 1939. Fra venstre: sittende – Direktør for Lietuvos bankas: J. Tūbelis, statsminister V. Mironas, president A. Smetona, ordstyreren i Seijmas K. Šakenis, J. Takūnas. Stående (nr. 6) – J. Skaisgiris, J. Gudauskas (nr. 8), K. Germanas (nr. 11), J. Urbšys (nr. 12)
Sammenligning mellom faktiske og planlagte territorielle endringer i Molotov–Ribbentrop-pakten. Sovjetiske områder i oransje

Ved valgene i mai 1926, ble den politiske situasjonen enda mer uklar, da det litauiske kristeligdemokratiske partiet («krikdemai») mistet sitt flertall. Landet inngikk samme høst en skarpt kritisert ikke-angrepsavtale med Sovjetunionen, da opposisjonen mente denne åpnet for en «bosjevikisering» av landet. Som en følge av disse indre spenningene, ble det 17. desember 1926 gjennomført et statskupp organisert av de militære og støttet av kristeligdemokratene og den litauiske nasjonalunionen («Lietuvių tautininkų sąjunga», LTS). Antanas Smetona ble satt inn som ny president og Augustinas Voldemaras som statsminister.[63]

Memelland ble i 1924 en del av Litauen etter Klaipėdaopprøret i 1923. Høyreradikale og nasjonalistiske offiserer avsatte den valgte regjeringen ved et militærkupp 17. desember 1926 og nasjonalisten Antanas Smetona ble innsatt som president.[20]

Næringslivet og den katolske kirken var tilfreds med kuppet. Nasjonalisten Augustinas Voldemaras var statsminister fra 1926 med Vilnius-striden som hovedsak. Smetona innførte trinnvis et autoritært styresett, undertrykte opposisjonen og avsatte i 1929 Voldemaras da denne mislykkes med Vilnius-saken. Smetona regjerte etter dette tilnærmet diktatorisk.[16][64][65] Smetonas-regimet bekjempet fascistiske bevegelser (der den avsatte Voldemaras var involvert) og nasjonalister som var mer ytterliggående enn Smetona selv.[16][66][67]

I årene etter kuppet var Litauen under utenrikspolitisk press. Striden med Polen om kontroll over Vilnius fortsatte og, særlig fra 1933, var det strid med Tyskland om Memelland. Memelland ble avstått i 1938.[20]

Det var opprinnelig meningen at kuppet skulle være midlertidig og at nye valg skulle avholdes den kommende våren. Disse ble imidlertid avlyst. Smetona ble landets sterke mann, særlig etter at Voldemaras måtte trekke seg i 1929. og undertrykket all opposisjon fram til den sovjetiske okkupasjonen i 1940.

Utvikling mot andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Se også: Molotov–Ribbentrop-pakten

Etter Weimarrepublikkens fall og den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i januar 1933, økte spenningene overfor Tyskland. Nasjonalsosialistene hadde aldri akseptert Versaillestraktatens bestemmer, og dermed heller ikke utskillelsen av Memelland og den litauiske okkupasjonen i 1923.[20] Disse støttet anti-litauiske bevegelser i regionen og det ble en stadig økende uro. Etter omfattende arrestasjoner i regionen, svarte Tyskland med i iverksette en handelsembargo mot litauiske varer. Dette medførte at Litauen ble mer orientert mot Storbritannia.

Under den internasjonale spenningen etter den tyske annekteringen av Østerrike i 1938, fremmet Polen et ultimatum mot Litauen i mars samme år. Polen truet med militære aksjoner om ikke normale diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet, etter at de ble brutt i forbindelse med den polske overtakelsen av Midt-Litauen i 1920. Den tyske ekspansjonen i sør gjorde at Polen måtte sikre grensene, herunder den nordlige mot Litauen. Men for Litauen ville dette i realiteten innebære en anerkjennelse av Polens kontroll over Litauens historiske hovedstad Vilnius. Men landet var den militært sett svakeste parten, og klarte ikke å samle internasjonal støtte, og valgte derfor fred framfor krig ved å akseptere ultimatumet to dager senere, 19. mars, imidlertid nektet landet å akseptere tapet av Vilnius de jure.[68]

Okkupasjon av Polen

[rediger | rediger kilde]
Litauiske styrker på vei mot den tidligere polske byen Vilnius, 29. oktober 1939. Etter den tysk-sovjetiske delingen av Polen fikk Litauen Vilnius som en sovjetisk gest.[48]
Foto: Imperial War Museums.

Polen hadde tilsvarende diplomatiske manøvre mot Tsjekkoslovakia under Sudetenland-krisen hvor de i tillegg krevet noen landområder. I begge disse tilfellene benyttet Polen internasjonale kriser for å avgjøre grensetvister og posisjonere seg overfor de tyske internasjonale initiativene.[69] Fem dager senere avla den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop et muntlig ultimatum med hensyn til retur av Memelland/Klaipeda-regionen til Tyskland, og igjen måtte den litauiske regjeringen gi etter, noe som utløste en regjeringskrise. Da Molotov–Ribbentrop-pakten ble inngått 23. august 1939, var Litauen tenkt å være under tysk kontroll.

Da Litauen overtok Vilnius etter Sovjetunionens okkupasjon av det østlige Polen høsten 1939, innledet den litauiske regjeringen en tvungen «litauisering» av byen noe som gjorde de jødiske og etnisk polske innbyggerne oppbragte. Omtrent 15 000 jøder flyktet nordover fra Polen til Vilnius. Fra Suwałki-området forsøkte tyske okkupasjonsstyrker å jage jødiske polakker over grensen til Litauen, opp mot 2000 jøder krysset grensen. Mot slutten av 1930-årene innførte polske myndigheter anti-jødiske tiltak i Vilnius.[70][71][72] Høsten 1939 kom det mange flyktninger fra Polen og Vilnius jødiske befolkning økte da fra 60.000 til 80-90.000.[36]

Vilnius

[rediger | rediger kilde]

Etter Molotov–Ribbentrop-pakten inntok Sovjetunionen den da polske byen Vilna (litauisk: Vilnius) i september 1939. Ved en avtale i oktober 1939 fikk Litauen overta Vilnius mot at Sovjetunionen fikk utplassere 25 000 soldater i Litauen.[73] Byen var opprinnelig påtenkt som hovedstad i Hviterussland.

De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Vilnius ble igjen erobret av Sovjetunionen 15. juni 1940[74] og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. En marionettregjering ledet av kommunisten Justas Paleckis ble innsatt i Litauen.[74]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Blant andre Ribbentrop (sittende t.v) og Stalin (stående t.h) ved undertegningen av den tysk-sovjetiske grense- og vennskapstraktaten 28. september 1939
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Sovjetisk okkupasjon 1940–1941

[rediger | rediger kilde]
Se også: Invasjonen av Polen

Ved felttoget i Polen i 1939, rykket Den røde armé inn i Øst-Polen og tok blant annet Vilnius-området i henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten.[75][76] Den tysk-sovjetiske grense- og vennskapstraktaten av 28. september 1939 overførte i en hemmelig protokoll Litauen til den sovjetiske området som kompensasjon for et større tysk område i Galicia.

Etter at vinterkrigen var over, og den tyske okkupasjonen av Norge og Danmark, samt slaget om Frankrike var gjennomført, fremmet Sovjetunionen 14. juni 1940 et ultimatum mot Litauen. Her ble det fremmet krav om at landet skulle besettes av Den røde armé, og at det skulle opprettes en «folkeregjering». Litauen så seg tvunget til å akseptere dette og dagen etter rykket 15 divisjoner, med i alt 150 000 soldater rykket inn, og Litauen mistet sin selvstendighet. Men Litauen benyttet anledningen til å kreve at Vilnius-regionen skulle tilbakeføres som en motytelse, noe som ble akseptert av Josef Stalin.

Den sovjetiske okkupanten innsatte en marionettregjering ledet av kommunisten Justas Paleckis. Etter valg kontrollert av regjeringen ba Litauen om å slutte seg til Sovjetunionen som en sosialistisk sovjetrepublikk. Myndighetene gikk straks igang med å legge om Litauen til sovjetisk system blant annet nasjonalisering av all jord, banker, store bedrifter og fast eiendom. Denne raske omleggingen førte til kaos og matmangel. Alle religiøse, kulturelle og politiske organisasjoner (unntatt kommunispartiet) ble forbudt. I juni-juli 1940 ble omkring 20.000 deportert til Sibir, det var for det meste ledere i statsadministrasjonen og militære samt intellektuelle og deres familier.[74]

I juni–august 1940 ble Litauen annektert av Sovjetunionen som antok at Molotov–Ribbentrop-paktens oppdeling av Øst-Europa var permanent. Mange jøder og enkelte etniske litauere ønsket sovjeterne velkommen. NKVD arresterte og deporterte 35 000 personer 14. juni 1941, om lag halvparten var etniske litauere, resten var jøder og etnisk polske i likt antall. Deportasjonen var traumatisk for landet, og jødene fikk skylden for dette og andre tragedier landet hadde blitt utsatt for.[73] Andre kilder oppgir at sovjetiske myndigheter deporterte omkring 17 000 til Sibir i juni 1941.[74][77]:27–28

Deportasjonene var politisk motivert og i utgangspunktet ikke rettet mot bestemt folkegruppe. Jøder var overepresentert blant de deporterte fordi mange jøder drev forretningsvirksomhet og var dermed del av det borgerskapet sovjetmyndighetene ville fjerne. Over halvparten av nasjonaliserte bedrifter var eid av jøder. Samtidig var det mange jøder som ønsket sovjetstyret velkommen fordi de jødiske sosialistiske organisasjonene sto sterkt og trolig fordi mange jøder var tiltrukket av den sovjetiske multietniske utopien. Myndighetene forbød mange jødiske organisasjoner og kulturvirksomheter; hebraisk ble forbudt mens jiddisch var tillatt. Begrensingen på antall jødiske studenter ble fjernet.[74]

Det ble umiddelbart satt i verk en omdannelse av landet till en sovjetrepublikk, det ble avholdt valg til en ny Sejmas hvor bare kommunistpartiet kunne stille lister, all eiendom ble inndratt og Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk ble tatt opp som republikk i Sovjetunionen av Det øverste sovjet 3. august. Litauisk litas opphørte som valuta, og ble formelt trukket tilbake våren 1941. Alle religiøse, kulturelle og politiske organisasjoner ble forbudt, bortsett fra kommunistpartiets organisasjoner. Rundt 12 000 personer ble umiddelbart arrestert som «folkefiender». Under den store deportasjonen i juni 1941 ble anslagsvis 17 000 personer deportert til arbeidsleirer i Sibir.

Noen land, blant annet USA, godtok aldri annekteringen i 1940.[78]

Tysk okkupasjon 1941–1944

[rediger | rediger kilde]
Se også: Reichskommissariat Ostland
Tyske ingeniørsoldater i Kaunas, 1941.

Litauen ble invadert 22. juni som del av invasjonen av Sovjetunionen. De tyske styrkene møtte lite motstand, beveget seg raskt og kontrollerte landet etter en uke. Kaunas og Vilnius ble inntatt 24. juni, Riga ble besatt 29. juni. Tyske styrker ble til dels tatt i mot som frigjørere og mange litauere håpet tyskerne ville gjenopprette Litauens uavhengighet. I juni erklærte anti-sovjetiske aktivister (Lietuvių aktyvistų frontas), LAF, en provisorisk regjering (laikinoji Vyriausybė) med den nasjonalistiske politikeren Juozas Ambrazevičius i spissen.[79][80]:28-29

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake etter å ha gjennomført omfattende drap på politiske fanger, blant dem Rainiai-massakren (nær Telšiai) og andre steder.[79][80]:28-29 Den tyske okkupasjonsmakten avsatte ikke umiddelbart den litauiske regjeringen, og denne prøvde en kort stund å holde på en litauisk uavhengighet, men forgjeves. Men okkupasjonsmakten fjernet stadig flere deler av regjeringens myndighet, og denne oppløste seg selv 7. august 1941.

Som okkupert land av tyskerne, ble Litauen underlagt Reichskommissariat Ostland og ble underlagt direkte tysk styre, slik at Litauen hadde mistet all selvstendighet. Særlig i byen var det matmangel. Litauen ble lagt under det sivile styret i Reichskommissariat Ostland fra juli 1941 og Adrian von Renteln ble innsatt som Generalkommissar for Litauen.[79][80]:28-29

Generalkommissaren avsatte den provisoriske regjeringen 13. august 1941 og medlemmene av den provisoriske regjeringen avslo å delta i det nazikontrollerte «rådet» ledet av general Petras Kubiliūnas. Den tyske administrasjonen av Litauen var delt i fem distrikter med en kommissær i hvert: Hans Hingst (Vilnius by), Horst Wulff (Vilnius omland), Hans Gewecke (Šiauliai), Hans Kramer (Kaunas by) og Karl Lentzen (Kaunas omland). Den tyske administrasjonen besto av 600 tjenestemenn der beslutningene ble tatt, men de ble iverksatt av 20 000 litauiske tjenestemenn på lavere nivå. Okkupasjonsmakten hadde ikke nok personell til å bemanne administrasjon og var avhengige av lokale tjenestemenn. Hvert litauisk departement ble ledet av en Generalrat som var litauer. Disse lederne av departementene var stort sett fra det litauiske nasjonalistpartiet, en sterkt høyreorientert og ytterliggående antisemittisk gruppe.[81][51][82]:28-29 I mars 1942 ble en stripe land i Hviterussland administrativt lagt under generalkommissaren for Litauen.[83]

Nasjonalistene i LAF ga ut detaljerte instrukser om hvordan man skulle opptre overfor de tyske styrkene.[84]:65

Tysk propaganda la vekt på at jødene i Sovjetunionen var en bolsjevikisk elite, bærere av bolsjevismen, og at målet med krigen var å eliminere og ødelegge den kommunistiske staten. De andre folkeslagene i Sovjetunionen ble fremstilt som undertrykte av Stalin og jødene.[85]

En utstrakt ny tysk innvandring i ly av okkupasjonen fortrengte litauerne fra landseiendommer, og etter hvert vokstre det fram en militær motstandsbevegelse. Denne var ukoordinert, da motstandsbevegelsen var delt mellom de sovjetvennlige og de som kjempet for at Litauen skulle få tilbake sin selvstendighet. Førstnevnte besto hovedsakelig av etniske russere, belarusere og jøder og opererte hovedsakelig i det østlige Litauen, og skal ha stått for en rekke plyndringer og massakrer.[86] Den polske Armia Krajowa opererte også innen Litauen. Forholdet mellom de ulike grupperingen var aldri gode, og ble verre etter hvert som krigen utviklet seg.

Som i de øvrige tysk-okkuperte landene, fikk okkupasjonsmakten også i Litauen med lokale kollaboratører, og det ble etablert militære enheter med rundt 30 000 medlemmer.[87] Tyskerne lyktes imidlertid ikke med å opprette noen egen Waffen-SS divisjon og den litauiske generalen Povilas Plechavičius, som var øverstkommanderende for de tysk-vennlige styrkene, oppløste disse da han ble kjent med tyske planer for å innlemme disse i Waffen-SS.

Sovjetiske soldater krysser grensen til Litauen, juli 1944.

Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Det var noe litauisk motstand mot jødeutryddelsene, og 504 litauere er anerkjent som Righteous Among the Nations for deres arbeid.

Under Operasjon Bagration nådde Den røde armé fram til Vilnius sommeren 1944 og inntok byen 12. juli og 1. august rykket de inn i Kaunas. Først 28. januar 1945 inntok Den røde armé Klaipeda under innledningen til Wisła-Oder-offensiven.

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust i Litauen

Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 kom Litauen raskt under tysk kontroll. Holocaust begynte i Litauen få dager etter invasjonen og i løpet av 1941 var størstedelen av jødene i landet drept. Litauens jødiske innbyggere var holocausts første ofre. Minst 95 prosent av landets 210 000 jødiske innbyggere ble massakrert under den tyske okkupasjonen fra sommeren 1941, noe som utgjør det største tap av menneskeliv i Litauens historie. Massakrene ble utført med utstrakt bistand fra litauere.[88][89][90][91] I overkant av 400.000 mennesker ble drept i Litauen under krigen: halvparten jøder drept i holocaust, rundt 170.000 sovjetiske krigsfanger og 10.000 sivile etniske litauere.[36]

Holocaust i Litauen har generelt vært lite omtalt og utforsket. Storverket The Baltic States - years of Dependence utgitt i 1980 nevnte spredte massakrer og erkjente at litauere hadde medvirket uten å utdype nærmere. Boken Lithuania 700 years utgitt i av Manyland Books (New York, 1969) brukte «jøde» en gang.[17] I den sovjetkontrollerte etterkrigstiden ble andre verdenskrig vinklet som en historie om fascister og motstandskjempere, og holocaust passet ikke inn i denne store fortellingen.[92]

Holocaust har vært et ømtålig tema i Litauen etter uavhengigheten i 1991, særlig på grunn av det store antallet lokal kollaboratører. Trolig medvirket flere hundre eller tusen frivillige i masseskytingene. Etter frigjøringen har den i litauisk offentlighet vært opptatt av at litauerne var offer for sovjetisk undertrykking og at Sovjetunionen som den store overgriperen under andre verdenskrig. Jødene blir ofte betraktet som allierte med den sovjetiske okkupanten.[93][94] I offentligheten har litauere motstrebende erkjent litauisk medvirkning til massedrapene.[95] En håndfull har blitt dømt og få eller ingen har sonet straff.[96]

Under sovjetisk styre fra 1944

[rediger | rediger kilde]

Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen igjen okkupert av Sovjetunionen i 1944 som Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Litauens historie skilte seg fra andre sovjet-okkuperte land. Litauiske partisaner sloss mot kommunistene i de litauiske skoger helt frem til 1953. Det dreide seg om flere tusen partisaner. Massedemonstrasjoner forekom i Litauen, annerledes enn i andre kommunistland, allerede fra 1970-årene. De litauiske kommunistene holdt en nasjonalistisk linje innad i Sovjetunionen. Innvandringen til Litauen var liten.[97][7]

Markering av Molotov-Ribbentrop-avtalen på 49-årsdagen, 23. august 1988, Vilnius.

Litauen ble innlemmet i Sovjetunionen og Stalin fastsatte etter krigen grensene med Vilnius som en del av Litauen.[20] Økonomiske beslutninger ble for en stor del tatt i Moskva og av hensyn til hva som tjente Sovjetunionen som helhet. Handelen ble dirigert mot andre sovjetrepublikker.[4]

Etter krigen ble russisk det dominerende språket, landbruket ble kollektivisert og landet gjennomgikk en rask industrialisering. Dette innebar betydelig forflytning fra landsbygda til industrisentre som Klaipeda og Vilnius. Industrien var i stor grad basert på råvarer fra andre sovjetrepublikker. Bortsett fra et kjernekraftverk og oljeraffineri ble det ikke bygget opp typisk tungindustri. Det var mindre tilstrømming av folk fra andre deler av Sovjetunionen enn i Latvia og Estland.[7] Det var særlig ledende stillinger i virksomheter som betjente hele Sovjetunionen at personer fra blant annet selve Russland ble ansatt. Særlig innenfor kjemisk industri, telekommunikasjon, forsvarsindustri og politi var det personell fra andre deler av unionen. Mindre tilstrømming til Litauen skyldtes blant annet høye fødselstall og relativt mindre industrialisering enn Latvia og Estland.[4]

Perestrojka under Mikael Gorbatsjov slo først ikke særlig an i Litauen og holdningen var opprinnelig konservativ. Særlig det styrende litauiske kommunistpartiet var skeptiske til Gorbatsjovs politikk. Etterhvert kom det krav om mer pressefrihet og det ble debattert mer offentlig. Opposisjonesbevegelsen som ble dannet i 1987 ville støtte Gorbatsjovs reformer samt drive miljøvern. Vanskelige deler av historien som stalinismen og Molotov-Ribbentrop-pakten ble diskutert offentlig. Litt senere kom krav om uavhengighet. Sommeren 1988 ble bevegelsen Sajudis etablert og denne medvirket til fornyelse av det styrende kommunistpartiet.[7][20]

Løsrivelse fra Sovjetunionen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Den syngende revolusjonen, Januarbegivenhetene i Litauen 1991 og Oppløsningen av Sovjetunionen

I 1988 mens landet fremdeles var del av Sovjetunionen, innførte den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk det litauiske flagget og nasjonalsangen fra mellomkrigstiden. Den 23. august 1988 ble det holdt en demonstrasjon i Vilnius, til støtte for kravet om at innholde i Molotov-Ribbentroppavtalen fra 1939 ble gjort kjent. Demonstrasjonen som var arrangert av Sąjūdis, samlet mer enn 200 000 mennesker.[97]

Den baltiske vei 23. august 1989 (årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakten), Molėtai-distriktet, Litauen.

Ved det delvis frie valget til kongressen i 1989 vant Sąjūdis en overveldende seier. Parlamentet fordømte i 1989 innlemmelsen av Litauen i Sovjetunionen og uttalte at det var ulovlig. Dette inspirerte Den baltiske vei der over 1 million mennesker dannet en kjede mellom Tallinn og Vilnius. Ved valget til øverste sovjet for Litauen fikk kommunistpartiet 23 av 141 plasser.[20] Det første uavhengige valget til ny nasjonalforsamling fant sted 24. februar 1990, etter femti år med fremmed styre. I mars 1990 erklærte Det øverste sovjet enstemmig Litauen som uavhenig og vedtok en midlertidig grunnlov. I parlamentet stemte 124 for, ingen stemte mot og 6 avsto fra å stemme. Før avstemningen ble professor Vytautas Landsbergis valgt til president. Kazimiera Prunskiene ble statsminister.[98][97][99] Regjeringen i Moskva godtok ikke uavhengighetserklæringen og forsøkte å hindre løsrivelsen ved å innføre en økonomisk blokade.[20]

Demonstrasjon ved Gorbatsjovs besøk i Šiauliai, 12. januar 1990.

I januar 1991 gjorde Sovjetunionen et kuppforsøk i Litauen. Konflikten toppet seg 13. januar, da de russiske soldatene drepte 14 sivile litauere under januarbegivenhetene.[100] Dette skjedde samtidig med opptrapping til Gulfkrigen. Voldsbruken 13. januar gjorde at Litauen ble kjent internasjonalt og forsterket ønsket om uavhengighet. Etter kuppforsøket i Moskva i august 1991 hadde Litauen mulighet til å iverksette løsrivelsen. Sovjetunionen ble formelt oppløst i desember 1991.[20] Vestlige land anerkjente raskt Litauen som selvstendig.[7]

I 1990 erklærte parlamentet at Sovjetunionens grunnlov var ugyldig. Parlamentet vedtok at grunnloven av 1938 gjaldt; dagen etter ble 1938-grunnloven straks erstattet av en midlertidig grunnlov.[20]

Den nye grunnloven fra 1992 var inspirert av grunnlovene i henholdsvis Frankrike, Tyskland, USA, og enkelte eldre litauiske grunnlover. Grunnloven fra 1938 var bygget på et autoritært presidentstyre og ble forkastet som grunnlag. Den nye grunnloven slo blant annet fast at Litauen var et parlamentarisk republikk.[99][97] Presidenten skulle velges direkte, ha begrensede fullmakter og kan gjenvelges en gang. Grunnloven la til grunn grunnleggende borgerretter, menneskeretter og minoritetsretter. Samtidig ble domstolene gjort uavhengige.[20]

I det første tiåret med uavhengighet var det hyppig skifte av statsminister. Fra 1990 til 2017 har det vært 16 statsministre. Det var i perioden stort sett flertallsregjeringer: på 1990-tallet var regjeringen stort sett utgått fra ett parti og senere ble koalisjoner vanlig. I 1999 gjennomgikk landet en politiske krise der det politiske systemet ble satt på prøve. Siden 2001 har systemet vist seg relativt stabilt.[20]

Korrupsjon, særlig blant tjenestemenn på lavere nivå, har vedvart, for eksempel ved utstedelse av tillatelser eller produksjon av identitetsbevis. I 2001 ble det anslått at innbyggerne brukte 0,7 % av inntekten på bestikkelser og dette nivået har vedvart.[20]

Etter sovjettiden

[rediger | rediger kilde]

Etter selvstendigheten gikk økonomien dårlig og fattigdom spredte seg i landet. Ved det første valget ble Vytautas Landsbergis og Sajudis-bevegelsen avsatt. Arbeiderpartiet, med bakgrunn i kommunistpartiet, og Algirdas Brazauskas vant det etterfølgende valget.[7]

Litauen er etter grunnloven en enhetsstat. Selvstyre eller særlige ordninger for den polske minoritet i området rundt Vilnius ble det ikke aktuelt å opprette.[97] Litauen ble medlem av FN i 1992 og av Europarådet i 1993.[7]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j Lord, Robert H. (1923). «Lithuania and Poland». Foreign Affairs. 4. 1: 38–58. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20028251. Besøkt 24. april 2024. 
  2. ^ Gudavičius, Edvardas: Lietuvos istorija. Nuo seniausių laikų iki 1569 metų, Vilnius, 1999, s. 28. ISBN 5-420-00723-1
  3. ^ Bideleux, R. : A History of Eastern Europe: Crisis and Change. Routledge, 1998. s. 122
  4. ^ a b c Reardon, Jack (1996). «An Assessment of the Transition to a Market Economy in the Baltic Republics». Journal of Economic Issues. 30 (2): 629–638. ISSN 0021-3624. Besøkt 27. april 2024. 
  5. ^ Suziedelis 2011, s. xiii.
  6. ^ a b c d e McLachlan, G. (2008). Lithuania. Bradt Travel Guides.
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  8. ^ a b c d e f g h i Suziedelis 2011, s. xxiii.
  9. ^ a b Waldman, C., & Mason, C. (2006). Encyclopedia of European peoples. Infobase Publishing.
  10. ^ a b Øst-Europa. Gyldendal. 1987. ISBN 8205173052. 
  11. ^ a b Dau, Mary (1992). Øst-Europas hvem hvad hvor. København: Politiken. ISBN 8756750730. 
  12. ^ Suziedelis 2011, s. xxiv.
  13. ^ a b Gaunt, D. (2010). Reichskommissariat Ostland. In The Routledge History of the Holocaust (pp. 230-240). Routledge.
  14. ^ a b c d e Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  15. ^ a b Stampfer, Shaul (2018). «Settling down in Eastern Europe». I Grill, Tobias. Jews and Germans in Eastern Europe. De Gruyter. s. 1–20. Besøkt 17. april 2024. 
  16. ^ a b c d e f g h Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  17. ^ a b Voren 2011, s. 3.
  18. ^ a b Stampfer, S. (2012). Lithuanian yeshivas of the nineteenth century: creating a tradition of learning. Liverpool University Press.
  19. ^ a b Suziedelis 2011, s. xxv.
  20. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Winkelmann, Rolf (2017). «Lithuania». I Günther Heydemann og Karel Vodicka. From Eastern Bloc to European Union: Comparative Processes of Transformation since 1990. 22 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78920-821-4. doi:10.2307/j.ctvw04d64.9. 
  21. ^ Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  22. ^ Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  23. ^ Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  24. ^ Bravin, Nick (2009). «Baltic Ghosts». Foreign Policy. 172: 163–165. ISSN 0015-7228. Besøkt 15. mai 2021. 
  25. ^ Rozett & Spector (2013) s. 5-6
  26. ^ Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  27. ^ Mjør, Johan Kåre (2017). Russiske imperium. Cappelen Damm akademisk. ISBN 9788202548926. 
  28. ^ Pasachoff, Naomi E., & Littman, Robert J. (2005). A concise history of the Jewish people. Rowman & Littlefield.
  29. ^ a b Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  30. ^ Mitchell 2018, s. 51.
  31. ^ Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  32. ^ Rowland, Richard H. (1986). «Geographical Patterns of the Jewish Population in the Pale of Settlement of Late Nineteenth Century Russia». Jewish Social Studies. 3/4. 48: 207–234. ISSN 0021-6704. Besøkt 15. mars 2020. 
  33. ^ Mitchell 2018, s. 57.
  34. ^ Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  35. ^ Markel, H. (2000). " The eyes have it": trachoma, the perception of disease, the United States Public Health Service, and the American Jewish immigration experience, 1897-1924. Bulletin of the History of Medicine, 74(3), 525-560.
  36. ^ a b c d Voren 2011, s. 2.
  37. ^ Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  38. ^ Mjør, Johan Kåre (2017). Russiske imperium. Cappelen Damm akademisk. ISBN 9788202548926. 
  39. ^ Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  40. ^ Voren 2011, s. 36.
  41. ^ Bravin, Nick (2009). «Baltic Ghosts». Foreign Policy. 172: 163–165. ISSN 0015-7228. Besøkt 15. mai 2021. 
  42. ^ Begin, Menachem (1980). Hvite netter: en sovjetfange forteller. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210018957. 
  43. ^ Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
  44. ^ Kaplan-Feuereisen, Omry; Mann, Richard (2008). «At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law». Osteuropa. 8/10. 58: 157–170. ISSN 0030-6428. Besøkt 10. oktober 2021. 
  45. ^ Rosenne, S. (1978). Jacob Robinson—In Memoriam. Israel Law Review, 13(3), 287–297. doi:10.1017/S0021223700014291
  46. ^ Rozett & Spector (2013) s. 5-6
  47. ^ a b c Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  48. ^ a b Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  49. ^ Kristiansen, Tom (1992). Det fjerne og farlige Baltikum: Norge og det baltiske spørsmål 1918-1940. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. 
  50. ^ Begin, Menachem (1980). Hvite netter: en sovjetfange forteller. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210018957. 
  51. ^ a b Voren 2011, s. 162.
  52. ^ Lord, Robert H. (1923). «Lithuania and Poland». Foreign Affairs. 4. 1: 38–58. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20028251. Besøkt 24. april 2024. 
  53. ^ Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  54. ^ Rosenne, S. (1978). Jacob Robinson—In Memoriam. Israel Law Review, 13(3), 287–297. doi:10.1017/S0021223700014291
  55. ^ Kaplan-Feuereisen, Omry; Mann, Richard (2008). «At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law». Osteuropa. 8/10. 58: 157–170. ISSN 0030-6428. Besøkt 8. august 2023. 
  56. ^ Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  57. ^ a b Voren 2011, s. 41-42.
  58. ^ Arad, Y. (2005). The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944) Arkivert 14. november 2018 hos Wayback Machine.. Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies, 54(1), 56-79.
  59. ^ Voren 2011, s. 47.
  60. ^ L. Donskis. Identity and Freedom: mapping nationalism and social criticism in twentieth-century Lithuania. Routledge (UK), 2002 p.23
  61. ^ van Cleef, Eugene (1933). «Danzig and Gdynia». Geographical Review. 1. 23: 101–107. ISSN 0016-7428. doi:10.2307/209557. Besøkt 3. april 2024. 
  62. ^ Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Tiden. 
  63. ^ Vardys, Vytas Stanley (1997). Lithuania: The Rebel Nation. Westview Series on the Post-Soviet Republics. WestviewPress. s. 34–36. ISBN 0-8133-1839-4. 
  64. ^ Cappelens verdenshistorie. Oslo: Cappelen. 1983. ISBN 8202049571. 
  65. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  66. ^ Cappelens verdenshistorie. Oslo: Cappelen. 1983. ISBN 8202049571. 
  67. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  68. ^ Streit, Clarence K. (19. mars 1939). «Pressure on Poles Weakens Demands». New York Times: 1. 
  69. ^ Davies, Norman (2005). God's Playground: A History of Poland. Columbia University Press. s. 319. 
  70. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  71. ^ Cappelens verdenshistorie. Oslo: Cappelen. 1983. ISBN 8202049571. 
  72. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  73. ^ a b MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
  74. ^ a b c d e Subotić, Jelena (2019). Yellow Star, Red Star: Holocaust Remembrance after Communism. Cornell University Press. ISBN 978-1-5017-4240-8. doi:10.7591/j.ctvfc54f1.10. 
  75. ^ I. Žiemele. Baltic Yearbook of International Law, 2001. 2002, Vol.1 s.10
  76. ^ K. Dawisha, B. Parrott. The Consolidation of Democracy in East-Central Europe. 1997 s. 293
  77. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  78. ^ Geografisk leksikon, bind 4. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  79. ^ a b c Baalsrud, Terje (1979). 40 år i lenker: Estland, Latvia, Litauen : historien om randstatene. Oslo: Nå forlag. ISBN 8250502035. 
  80. ^ a b c Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  81. ^ Baalsrud, Terje (1979). 40 år i lenker: Estland, Latvia, Litauen : historien om randstatene. Oslo: Nå forlag. ISBN 8250502035. 
  82. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  83. ^ Arad, Y. (2005). The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944) Arkivert 14. november 2018 hos Wayback Machine.. Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies, 54(1), 56-79.
  84. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  85. ^ Arad, Y. (2005). The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944) Arkivert 14. november 2018 hos Wayback Machine.. Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies, 54(1), 56-79.
  86. ^ Audronė Janavičienė. Sovietiniai diversantai Lietuvoje (1941–1944) fra Genocid.lt
  87. ^ World War II in the Baltic, Mike Hurtado, 23. mai 2002 i Encyclopedia of Baltic History – en studentundersøkelse ved University of Washington
  88. ^ Pereboom, Maarten (2010). «Review of The Holocaust in the Soviet Union». Shofar. 1. 29: 184–187. ISSN 0882-8539. doi:10.5703/shofar.29.1.184. Besøkt 19. september 2023. 
  89. ^ Kwiet, K. (1. januar 1998). «Rehearsing for Murder: The Beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941». Holocaust and Genocide Studies. 1. 12: 3–26. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.1.3. Besøkt 19. september 2023. 
  90. ^ Snyder, Timothy (16. juli 2009). «Holocaust: The Ignored Reality | Timothy Snyder». New York Review of Books (på engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 19. september 2023. 
  91. ^ Zvi Gitelman (2004): Soviet Jewry on the Eve of the Holocaust: A Social and Demographic Profile by Mordechai Altshuler. The Russian Review, 63(2): 351-353.
  92. ^ Shaer, Joakim Eskildsen,Matthew (november 2018). «The Words of a Young Jewish Poet Provoke Soul-Searching in Lithuania». Smithsonian (på engelsk). Besøkt 5. november 2018. «The killing of Jews had never fit comfortably with the Soviet narrative of the war, which framed it in Manichaean terms—fascists on one side, resisters on the other. Nor did it mesh with the post-Soviet Lithuanian narrative that resolutely turned its gaze from local complicity in the murder of the country’s Jews. (…) Even after independence, local historians acknowledged the atrocities but placed the blame mainly on the Nazi occupiers. Lithuanian collaborators were written off as drunks and criminals. This was something I heard often. The killers may have been our countrymen, but they were nothing like us.» 
  93. ^ Evaluation of research in Lithuania. Oslo: The Research Council of Norway. 1996. ISBN 8212006247. 
  94. ^ Bravin, Nick (2009). «Baltic Ghosts». Foreign Policy. 172: 163–165. ISSN 0015-7228. Besøkt 15. mai 2021. 
  95. ^ «The Dark Continent: Hitler's European Holocaust Helpers». Spiegel Online. 20. mai 2009. Besøkt 19. oktober 2018. 
  96. ^ Nordland, Rod (30. mars 2018). «Where the Genocide Museum Is (Mostly) Mum on the Fate of Jews». New York Times (på engelsk). Besøkt 7. november 2018. «And in the city, there is a huge Museum of Genocide Victims. That, however, is where the glowing picture suddenly becomes murky. Until recent years, the museum, in what was once the headquarters for the Nazi S.S. and later the K.G.B., the Soviet secret police and intelligence apparatus, did not even mention the Holocaust, in which the German Nazis used Lithuanian partisans and police to round up and kill the country’s Jews. Dovid Katz, a Jewish scholar of Yiddish and a historian with Lithuanian ancestry, called the museum “a 21st-century version of Holocaust denial.” Mr. Katz, an American who lives in Vilnius, edits the Defending History website, devoted to challenging what he sees as Lithuania’s revisionist approach to the Holocaust.» 
  97. ^ a b c d e Holm-Hansen, Jørn (2006). Bakke, Elisabeth, red. Sentral-Europa og Baltikum etter 1989. Det norske samlaget. ISBN 8252167861. 
  98. ^ Siaurasevicius, Audrius (12. mars 1990). «Lithuania breaks away from the Soviet Union». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 20. april 2024. 
  99. ^ a b «Aukščiausiosios Tarybos-Atkuriamojo Seimo rinkimai (1990 m.) – Pirmieji laisvi ir demokratiniai Lietuvos TSR Aukščiausiosios Tarybos rinkimai». www.lrs.lt (på litauisk). Besøkt 1. november 2023. 
  100. ^ «1991 m. sausio 21–27 d. - 1991 m. sausio 21–27 d. (pirmadienis–sekmadienis)». www.lrs.lt (på litauisk). Besøkt 1. november 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Litauens_historie&oldid=24668112»