rabies

Rabies finnes på alle kontinenter unntatt Australia og Antarktis. Rabies har forekommet hos dyr på Svalbard, men i Norge som de fleste land i Vest-Europa anses det ikke å være risiko for rabiessmitte ved dyrebitt. I Russland og en del andre land i Øst-Europa er rabies et betydelig problem særlig hos rev, mens sykdom hos mennesker forekommer nokså sjelden. På verdensbasis dør 50–70 000 mennesker av rabies årlig. De fleste tilfellene forekommer i India etter hundebitt. I Sør-Amerika og Karibia er flaggermus en viktig bærer av viruset, som smitter både dyr og mennesker.

Inkubasjonstiden er vanligvis mellom to og åtte uker, men kan i sjeldne tilfeller være flere år. Fra bittsåret i huden går virus via nervene til ryggmargen og videre til hjernen, hvor de forårsaker en hjernebetennelse. Fra hjernen kan virus senere spres perifert, blant annet til spyttkjertlene.

Angst og uro kan være tidlige symptomer, etterfulgt av smerter og kløe på bittstedet. Senere kommer symptomer som avspeiler at ryggmargen og hjernen er rammet. Påvirkning av hjernenerver gir blant annet smertefulle spasmer og svelgeproblemer. Slike spasmer og panikklignende reaksjoner kan utløses når pasienten forsøker å drikke vann. Derfor kalles sykdommen også vannskrekk (hydrofobi).

Noen pasienter har raserianfall og andre psykiatriske symptomer. Sykdommen varer sjelden mer enn fire–fem dager før pasienten dør i koma.

Diagnosen stilles ut fra sykehistorie og kliniske symptomer. Når sykdommen har brutt ut kan viruset påvises i spytt og hud og antistoff påvises i serum.

Risikoen for å bli smittet av rabiesvirus i utlandet er liten, men når man blir bitt av hunder i land med rabies, dukker spørsmålet om mulig rabiessmitte alltid opp. Ved mistanke om at en person kan være smittet, må man raskt vaske såret grundig (15 minutter) med såpe og vann. Pasienten skal så behandles med immunglobulin (dersom han ikke er fullvaksinert) og vaksine (to doser dersom vedkommende tidligere er vaksinert, og opptil seks doser i løpet av én måned dersom vedkommende ikke tidligere er vaksinert).

I Norge vil en pasient med rabies bli lagt under intensiv behandling. Dette vil omfatte respiratorbehandling, vaksinasjon, immunglobulinbehandling, smertestillende og beroligende legemidler. Formålet med behandlingen vil først og fremst være å lindre pasientens symptomer og plager. Spytt fra pasienter med rabies er potensielt smittsomt, og pleiepersonalet må derfor være vaksinert og følge strenge regler for å unngå kontaktsmitte.

Vaksinering mot rabies før utenlandsreise kan være aktuelt for personer som antas å løpe spesielt stor risiko for å komme i kontakt med rabiesinfiserte dyr under utenlandsoppholdet. Vaksinasjonen gir ikke livsvarig beskyttelse. Ved mistanke om rabiessmitte skal derfor også tidligere vaksinerte alltid ha to injeksjoner med vaksine.

Massevaksinasjon av hunder er et viktig tiltak for å redusere rabiesforekomsten. Hund og katt som innføres til Norge, skal være vaksinert.

Dersom man behandler såret og gjennomfører vaksinasjonen forskriftsmessig, og i tillegg gir immunglobulin til tidligere uvaksinerte, er det svært liten risiko for at man vil utvikle rabies. På den annen side må man regne med at alle pasienter som utvikler rabies vil dø.

Dog har noen få pasienter de siste årene overlevd takket være aggressiv intensiv behandling.

• virus