pattedyr

Pattedyrene kan føre sin historie 300 millioner år tilbake i tid, til da de skilte lag med krypdyrene (reptilene). Pattedyr stammer altså ikke fra krypdyr, men de to gruppene hadde en felles stamfar (se pattedyrenes evolusjon). Den første pattedyr-epoken fant sted for mer enn 250 millioner år siden, men vi kan ikke utpeke en spesiell representant blant disse som var vår forfader ("missing link" er et umulig begrep). "Ekte" pattedyr kan føre sin historie minst 160 millioner år tilbake i tid, da kloakkdyr skilte lag med pungdyr og placentale pattedyr. I Kina er det funnet fossile pattedyr fra Kritt-perioden som spiste små dinosaurer. Mangfoldet av arter var allerede tidlig langt større enn vi har trodd, det fantes langt mer enn bare små, spissmuslignende arter. Flere grupper er helt utdødd. Dagens mangfold utviklet seg først fra 66 millioner år siden, etter at dinosaurene og en stor del av de øvrige reptilene døde ut.

• Rike: Dyreriket
• Rekke: Ryggstrengdyr (dyr med ryggstreng)
• Underrekke: Virveldyr (dyr med ryggvirvler som danner en ryggrad)
• Klasse: Pattedyr (dyr som produserer melk)
• Orden: I alt 29 ordener (for eksempel gnagere)

Klassen pattedyr inndeles i to underklasser:

• Prototheriea: kloakkdyr (for eksempel nebbdyr)
• Theria

Underklassen Theria deles igjen inn i to infraklasser:

• Methatheria: pungdyr (for eksempel kenguru)
• Eutheria: placentadyr (for eksempel mennesket)

Kloakkdyr legger egg som «ruges» ut til de klekker (nebbdyr) eller de ruger eggene i en pung (maurpiggsvin). Kloakkdyr utsondrer melk i flekker på buken, hvorfra ungene slikker melken i seg.

Pungdyr føder ungene på et svært tidlig stadium i utviklingen. Ungene er knøttsmå og underutviklede ved fødselen, men klarer å krabbe seg inn i en pung på morens mage der de suger seg fast til en spene.

Placentadyr er dyr med morkake. Dette er et område i livmoren som kobler ungens kretsløp til morens kretsløp, slik at ungen kan få næring fra moren. Dermed kan ungen utvikle seg i lengre tid godt beskyttet inne i moren, slik at den er temmelig velutvikla ved fødselen.

Fosteret utvikles i livmoren. Hos placentadyr forbindes den ytre hinnen rundt fosteret med livmorveggen, slik at det dannes en blodrik placenta (morkake). Fosteret er forbundet med placentaen gjennom navlestrengen.

Drektighetstiden varierer svært mye mellom ulike arter. Generelt er den lengst hos store dyr (cirka to år hos elefanten) og kort hos små dyr (tre uker hos mus). Mange arter har forsinka implantasjon, noe som betyr at fosterets utvikling stanses på et tidlig stadium (vanligvis om høsten) for så å starte igjen senere (vanligvis om våren). Noen flaggermus har forsinka befruktning.

Hvor langt utviklet ungen er ved fødselen varierer mye. Generelt føder større planteetere (som hovdyr) velutvikla unger som kan reise seg og løpe kort tid etter fødselen. Andre arter som kan beskytte ungene eller gjemme dem vekk, som rovdyr og gnagere, føder unger som er nakne, blinde og hjelpeløse.

Alle pattedyr ammer ungene sine; de gir dem melk. Melken produseres i melkekjertler, store kjertler som stammer fra omdannede svettekjertler. En patte har bare én åpning, ytterst på en spene (papilla mammae, brystvorte hos mennesket). De eggleggende kloakkdyrene mangler egentlige patter.

Hodeskallen (kraniet) har minst to viktige funksjoner: Den gir feste for kjevemusklene som gjør inntak av føde mulig, og den beskytter en relativt stor hjerne og viktige sanseorganer. Hos ulike grupper av pattedyr er kraniets form tilpasset svært ulike næringsstrategier, sanser og hjernestørrelse. Kraniet har én enkelt neseåpning. Munnhulen er skilt fra nesekanalen med ganetaket, noe som gjør det mulig for pattedyr-unger å die og puste samtidig.

Skjelettet hos pattedyr er alltid forbenet. Skjelettet holder kroppen oppe og gir feste for muskler og sener. Utformingen av ryggvirvlene i virvelsøylen varierer sterkt. Antallet er som regel mellom 25 og 30 (halen ikke medregnet, den kan ha 5–50 virvler). Pattedyr har som regel sju halsvirvler. De to fremste er formet slik at det er mulig å bevege hodet både opp og ned og fra side til side.

Lemmene varierer mye i bygning og utseende, alt etter dyrets levemåte. Hos løpende dyr er de som regel velutviklede og står rett under kroppen, slik at albuen peker bakover og knærne og tærne fremover. Landdyr går enten på hele foten (sålegjengere), på tærne (tågjengere) eller bare på tåspissen (hovdyr). Hos svømmende arter er lemmene ofte forvandlet til luffer (hval, sjøku, sel) eller sterkt redusert (baklemmene hos hval og sjøku). Gravende arter har korte og kraftige lemmer. Hos den eneste gruppen som kan fly, flaggermus, er fingrene sterkt forlenget og støtter flygehuden.

Halen varierer like mye i utforming. Hos en del arter er den redusert helt eller delvis (enkelte aper, harer). Hoppende arter har en lang og kraftig hale for balansens skyld (kenguru), mens raske jegere har en lang hale som brukes som «motvekt» ved krappe svinger (gepard). Hos svømmende arter har halen en kraftig hudfold, en «halefinne» (hvaler, sjøkuer).

Huden består øverst av døde celler fra overhuden som faller av i små, støvlignende skjell. I den nederste delen av huden dannes det stadig nye celler. Lærhuden er tykk og inneholder ofte fett. Hos enkelte arter inneholder den forbeninger som kan danne et sammenhengende benpanser (beltedyr).

Sentralnervesystemet består av ryggmargen og en stor og høyt utviklet hjerne. Nervesystemet overvåker både indre og ytre prosesser. Sanseorganene omdanner stimuli til nerveimpulser som fraktes til hjernen, hvor de analyseres og hvorfra ordrer sendes ut til musklene. Hjernen er ofte nøye tilpasset de viktigste sanseorganene.

De to hemisfærene er de viktigste delene av hjernen. Hos de mest primitive artene er hjernen forholdsvis liten og enkelt oppbygd, hos de mest intelligente (primater) kan den bli meget stor og usedvanlig komplisert. Pattedyr har den største hjernen av alle organismer og spermkvalen har den største av alle.

Sanseorganene er som regel velutviklede, men ulike grupper pattedyr prioriterer gjerne ulike sanser.

• Øynene har øyelokk, små nede og store oppe. En rudimentær blinkhinne finnes som regel. Øynene vender hos de fleste ut til sidene, sjeldnere vender de fremover, som hos aper. Pupillenes form varierer fra sirkelrund (primater) til en loddrett (katt) eller vannrett spalte (hest, drøvtyggere).
• Ørene består hos de fleste av et ytre øre av brusk (mangler hos vannlevende dyr), øreåpning, øregang, trommehinne og mellomøre (med de tre øreknoklene ambolt, hammer og stigbøyle). Mellomøret er forbundet gjennom en kanal, øretrompeten, med munnhulen. Det indre øret er meget komplisert, med et stort sneglehus der sansecellene sitter.
• Luktesansen er ofte meget godt utviklet, muslingbena i nesen er da sterkt foldet for å gi plass til en stor overflate. Pattedyr bruker lukt for å finne mat og oppdage fiender, men også i mange sosiale sammenhenger. De har duftkjertler ulike steder på kroppen som avgir informasjon om dyret. Mange har også et velutvikla Jacobsons organ i nesehulen, som spesielt fanger opp feromoner. Hvaler har ikke særlig velutviklet luktesans, og den er også relativt lite viktig for primater.
• Smakssansen er mindre viktig enn sansene nevnt over, selv om den kan være velutviklet. Dens viktigste oppgave er å skille spiselig fra uspiselig mat.
• Følesansen er viktig for mange pattedyr. I tillegg til nervesensorer i huden, har de fleste pattedyr også et antall stive værhår som er følsomme for berøring.

Pattedyr klassifiseres gjerne som rovdyr, planteetere, insektetere, fruktetere eller altetere, etter deres hovedføde. De første pattedyrene var antakelig insektetere, som har en temmelig kort og enkel tarm. Den største forskjellen finnes mellom dyr som lever av plantekost og dyr som lever av animalsk kost; førstnevnte trenger et «kraftigere» fordøyelsessystem.

Fordøyelsesorganene varierer dermed sterkt etter dyrets føde. Tungen er muskuløs, med små, hornaktige, bakoverrettede papiller. Tre par store spyttkjertler (øre-, underkjeve- og tungespyttkjertler) og tallrike små kjertler åpner seg i munnhulen. Magesekken er som regel enkel, men hos drøvtyggere består den av en rekke avsnitt eller mager. Tynntarmen er lang, lengst hos planteetere. Ved overgangen mellom tynn- og tykktarmen utgår blindtarmen, som hos enkelte planteetere (for eksempel hesten) er kolossalt utviklet. Gnagere og haredyr har ofte en stor blindtarm som munner ut bakerst i endetarmen, den bidrar til fordøyelsen.

Pattedyr har et velutviklet sirkulasjonssystem, fordi mange både er store og aktive dyr. Egentlig er det to slike systemer: blodkretsløpet og lymfesystemet.

Ekskresjonsorganene består av to forholdsvis små, men komplisert bygde nyrer. Disse skiller ut avfallsstoffer og opprettholder kroppens saltbalanse. Urinen samles i urinblæra.

Kjønnsorganene består hos hanner av testikler, bitestikler, sædledere og penis. Sistnevnte er både et paringsorgan og utførselsgang for urin. Testiklene er ofte plassert i en hudpose under buken (pungen). Hunner har to eggstokker og to eggledere som nederst utvides til livmoren (uterus), som går over i skjeden (vagina). Høyre og venstre livmor kan være atskilt, ha felles skjede, ha sammenvokste nedre deler, eller være fullstendig sammenvokst slik at det tilsynelatende bare er én livmor med to eggledere (hos primater).

Pattedyr finnes over hele kloden, med unntak av fastlandet i Antarktis.

Det finnes arter som lever i store grupper (for eksempel gnu og reinsdyr), i store kolonier (for eksempel flaggermus og seler), i utvidede familiegrupper (for eksempel ulv, nakenrotter, sjimpanse), i par (for eksempel gibbon) eller alene (for eksempel bjørn og piggsvin).

Noen arter foretar lange vandringer mellom ulike næringsområder, andre forflytter seg kortere eller lengre avstander mellom sommer- og vinteroppholdssteder, mens mange lever i det samme området hele livet. Mange arter er territorielle og forsvarer sitt område innbitt, andre kan dele på et leveområde helt eller delvis.

Mange arter samler seg på spesielle steder for formeringen, for eksempel på ei strand (havert), et havområde (knølhval) eller ei grotte (flaggermus). Hos noen arter samler store hanner seg et harem av hunner som forsvares mot andre hanner. Andre arter samler seg i grupper eller flokker i paringstida, mens hos noen oppretter hanner en leik (et område der flere hunner kan samle seg og hannene konkurrerer om retten til å pare seg). Nakenrotter har ulike kaster (nivåer på en sosial rangstige).

Generelt er hannen større enn hunnen og gjerne utstyrt med ornamenter (som gevir), noe som er et resultat av seksuell seleksjon. Monogami er sjelden, og hannen deltar sjelden i oppfostringen av ungene.

• pattedyrenes evolusjon
• pattedyr i Norge
• dyr