Alf Prøysen

På 1930-tallet livnærte Prøysen seg som griskokk (person med ansvar for å fôre griser) og fjøsrøkter. Han skrev også dikt og sanger som etter hvert ble trykket i publikasjoner som Arbeidermagsinet, og han arbeidet med lokale revyer. Den beskjedent utstyrte novellesamlingen Dørstokken heme ble straks lagt merke til i avisen Friheten, der Aksel Sandemose (1899–1965) skrev at han i boken kunne se «alt det en fant i de første og tydelige dikteriske begynnelser hos en Ibsen eller Hamsun».

Det er typisk for Prøysens fortellinger at de starter lyst og lettsindig, men deretter får en dyster kjerne som viser det landlige klassesamfunnets psykologiske tak på sine svakeste medlemmer. I novellen Kromma på Dal blir vi vitne til et opprør som varer lenge nok til at det kan inspirere iallfall én annen person, og denne personen er Gunvor Smikkstugun, som blir den sentrale skikkelsen i Trost i taklampa. Hun har flyktet til byen og foretrekker anonymt fabrikkarbeid fremfor slavekontrakt på gårdene i Hedmark. Hun har ingen illusjoner og ingen ressurser utover en ukuelig personlighet som gjennomskuer alt hykleri og all den idylliseringen av jordbrukslivet som lærer Brekkestøl, redaktør Gregersen og fremfor alt den romantiske dikter Lundjordet står for.

Boken slutter med Gunvors inspirerte utskjelling av Lundjordets feite fraser, men hun unnes ingen annen triumf enn akkurat dette. Samtidig er Prøysens realisme for stor til at Gunvors eget samfunnssjikt slipper mye billigere enn storfolkene i bygda. Det er like deler humor og seig virkelighet i Gunvors latterliggjøring av skolebøkenes fremstilling av de fattige:

«[Gunvor] skjønte snart at det var to forskjellige ting å lesa om sultne onger i leseboka og å vara sulten sjøl. Dessa onga som det sto om i boka, var snille og delte det vesle dom hadde, og så fekk dom belønning tel slutt, men var det lite mat i Smikkstugun, bælja alle onga om kapp hvis det var en som hadde fått tjukkere skive hell de andre. Og mor doms sto itte og gret bortved omnen fordi a itte hadde noe mere å gi dom, hu kom som et uvær og fór over dom med fatakluten bortmed ørom.» (33-34)

Prøysens viser er klassikere enten de handler om barn (Lillebrors vise, Lille Måltrost) eller voksne, og enten de skildrer fest og liv eller død og sorg. Blant de mest komplekse senere mesterverkene er Slipsteinvælsen, Æille har et syskenbån på Gjøvik, Visa om løgna og Så seile vi på Mjøsa. I den lystige Æille så nær som a Ingebjørg kan vi ane hele hans unike kombinasjon av presist sette scener, folkelig overskudd, skjev humor og distansert livsvisdom. Den begynner slik:

I kvell var det brølløpp på 'Solvang' kafé,

hele bygda er med på det som ska skje,

og brura og brudgommen kjæm som en vind

ifrå fotograf Lind og står kinn imot kinn.

Ja her møtes æilt som kæin krype og gå,

:/: æille så ner som a Ingebjørg. :/:

Og karamell-pudding og is ska dom få,

æille så ner som a Ingebjørg,

ja æille så ner som hu.

Og brudgommen takke for brura og sa:

«Je skaffe meg jobb, vi ska få det så bra!»

Og brur-folka trudde det brudgommen sa!

Æille så ner som a Ingebjørg,

for hu hadde hørt det før.

Prøysen skrev en rekke fortellinger for barn, og mest suksessrike var radio- og bokserien om Teskjekjerringa. Serien startet med Kjerringa som ble så lita som ei teskje i 1957, og nye bøker fulgte i 1960, 1965 og 1967, alle utgitt i mange opplag, illustrert av Borghild Rud i Norge og Bjørn Berg i Sverige. Teskjekjerringa er ikke bare en norsk barnebokklassiker, men en internasjonal suksess.

I Sverige, hvor bøkene kom ut før de kom ut i Norge, ble populariteten forsterket gjennom fjernsynsserien fra 1967 hvor Birgitta Andersson var Teskedsgumman. Senere er den blant annet blitt japansk tegnefilm og utgitt i klassikerserien til Penguin Books.

Prøysens store popularitet skygget i hans levetid for hans dypere litterære kvaliteter. Det tok litt tid før han ble anerkjent som en av etterkrigstidens uomgjengelige norske forfattere, uansett sjanger. Fremdeles i 1972 kunne Olav H. Hauge bemerke i sin dagbok at «Prøysen var ein rik feit kjendis og gromegut for storfolket», men også han endret oppfatning etter hvert, kanskje under påvirkning av sin yngre venn Jan Erik Vold. I 1975 proklamerte Vold at «Prøysen er noe av det fineste vi har hatt og (trolig) kommer til å få når det gjelder norske skrivere», og samme år karakteriserte Prøysens gode venn Alf Cranner ham på en måte som ville ha vært en Shakespeare verdig:

«Han hadde et ansikt som på enkelte gamle skuespillere, så bevegelig at det kan gi fra seg et hvilket som helst uttrykk! En skuespiller som har spilt alle roller. Etter hvert som jeg ble fortrolig med det ansiktet, så skjønte jeg at hele hans diktning var slik, at han hadde forstått alle menneskelige faser, at han hadde tatt opp i seg alt.»

Prøysen døde av kreft i 1970.

• Kort før sin død i 1970 ble han tildelt Norsk Kulturråds ærespris.
• I 1971 ble det avduket et minnesmerke over Prøysen i skråningen foran kringkastingshuset på Marienlyst i Oslo.
• Prøysen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

• Les om Alf Prøysen i Norsk biografisk leksikon
• Barnetimen

• Prøysen-bibliografi : litteratur av og om Alf Prøysen (Utarbeidet av Nasjonalbiblioteket og Høgskolen i Hedmark)
• Prøysenhuset

• Birkeland, Tone (2005) m.fl.: Norsk barnelitteraturhistorie, 2. utg.
• Fyksen, Bjørn Ivar (red.) (2013) Om Alf Prøysens prosaforfatterskap. Vallset: Oplandske Bokforlag.
• Hagen, Erik Bjerck ”Alf Prøysen” i Den norske litterære kanon 1900–1960. Oslo: Aschehoug.
• Hoel, Ane (1995) Pass deg for dom som slår og tru itte dom som klappe. Om Alf Prøysens roman Trost i Taklampa. Fulltekstversjon i bokhylla.
• Imerslund, Knut (2004) Det er så vemodig mange viser : samtaler om Alf Prøysen.
• Imerslund, Knut, red. (1995) Alf Prøysen – idylliker eller opprører?Fulltekstversjon i bokhylla.
• Imerslund, Knut, red. (2002)Graset er grønt for æille.
• Røsbak, Ove: Alf Prøysen (1992) Præstvægen og Sjustjerna. Fulltekstversjon i bokhylla
• Prøysenårbok (2002-) utgitt av Prøysens venner.
• Vestheim, Geir, red.: Ei bok om Alf Prøysen, 1980. Fulltekstversjon i bokhylla.
• Vold, Jan Erik (1984) ”Prøysen” i Her. Her i denne verden. Essays og samtaler. Oslo: Gyldendal.
• Vold, Jan Erik (2003) P x 3. Prøysen, Stevens, Transtrømer. Oslo: Gyldendal.
• Vold, Jan Erik (2014) Alf Prøysen, elsket av folket” i Alf Prøysen, Lørdagsstubber. Oslo: Tiden
• Cranner, Alf (2016). Fra Alf til Alf. Oslo, Aschehoug.