William Shakespeare

• En midsommernatts drøm er en komedie hvor feer og alver bruker magi for å løse menneskenes kjærlighetsproblemer, mens en gruppe amatørskuespillere blir ufrivillig involvert.
• Hamlet er en tragedie som handler om hvordan den danske prinsen Hamlet forholder seg til at onkelen har drept faren hans og giftet seg med moren. Han kjemper en kamp med seg selv om hvorvidt han skal ta hevn.
• Macbeth er en tragedie om generalen Macbeths ambisjoner om å bli konge i Skottland og hvordan han vinner kongemakten, blir tyrann, taper kongemakten igjen, og de menneskelige og overnaturlige krefter som påvirker ham.
• Othello er en tragedie der en høytstående afrikansk general i den venetianske hær blir morder etter å ha blitt utsatt for rasisme og psykologisk manipulasjon av den falske Iago.
• Romeo og Julie er en tragedie som handler om to unge forelskede som ikke kan få hverandre på grunn av en familiefeide.
• Sonettene er 154 dikt i fast form, om kjærlighet og diktekunstens lange liv, der det mest berømte eksempelet er sonette 18, «Shall I compare thee to a summer’s day?».

Han ble født i Stratford-upon-Avon. Faren, John Shakespeare, var hanskemaker og lærvarehandler og ble i 1568 borgermester (bailiff). Moren, Mary Arden, var av velstående bondeslekt.

William Shakespeare gikk sannsynligvis på byens latinskole, men etter 1576 kom faren i økonomiske vanskeligheter, og utdanningen ble deretter kanskje mer tilfeldig. Trekk ved hans tidlige skuespill bærer preg av kjennskap til datidens latinpensum.

Shakespeare giftet seg i 1582 med den åtte år eldre Anne Hathaway. I 1583 døpte de sin datter Susanna og i 1585 tvillingene Hamnet og Judith. Hamnet døde i 1596. Årene 1585–1592 i Shakespeares liv («the lost years») vet vi ingenting sikkert om. I 1592 kom det et utfall mot ham i et skrift av Robert Greene, som viste at han begynte å bli kjent både som skuespiller og dramatiker i hovedstaden.

Den første samlede utgaven av Shakespeares verker, folioutgaven (The First Folio), kom ut i 1623, syv år etter Shakespeares død. Den inneholder 36 skuespill. Bare Pericles og The Two Noble Kinsmen er utelatt av de verkene som regnes for iallfall delvis Shakespeares (i begynnelsen og slutten av sin karriere samarbeidet han ofte med andre forfattere).

18 av de 36, pluss Pericles, ble trykt enkeltvis i Shakespeares levetid i mindre format, de såkalte kvartutgaver (Quartos).

Manuskriptene tilhørte det teaterselskapet som kjøpte dem, og ikke alle tenkte på skuespill som litteratur. Derfor er de første trykte tekstene i noen tilfeller blitt til på grunnlag av mangelfulle avskrifter, og man har stått overfor mange redaksjonelle problemer. For eksempel kan skuespill som finnes i både kvarte- og folioutgave, ha mange større og mindre tekstulikheter.

Det er også vanskelig å vite når skuespillene ble skrevet, og man må ofte ty til indirekte bevis, for eksempel hentydninger til aktuelle begivenheter og ikke minst stilistiske kriterier: Shakespeare gikk med årene mer og mer over fra rim til blankvers, som ble stadig ledigere.

Shakespeares popularitet har alltid vært stor, men i perioden 1660–1800 tillot man seg å forandre ganske mye på hans stykker etter den herskende klassisistiske smak. Det dypt tragiske Kong Lear, for eksempel, fikk en lykkelig slutt.

Skuespilleren David Garrick innledet på 1700-tallet en Shakespeare-dyrkelse som senere har holdt seg. Shakespeare har nå status som uoffisiell engelsk nasjonalskald og er fast innslag på pensum i de fleste engelsktalende land så vel som på teaterscener over hele verden. Ord og uttrykk fra skuespillene har gått inn engelsk dagligtale. Shakespeares verker kan neppe lenger vurderes som gode eller dårlige, men har blitt en etablert del av kulturen. De tas ofte til inntekt for motstående verdensbilder, både konservative og progressive.

Shakespeares teaterstykker er nå å finne på scenen i både tradisjonelle og radikale versjoner og finnes i mange ulike sjangere og medium, fra film til billedkunst, tegneserier og manga. På lik linje med Bibelen og andre sentrale tekster har Shakespeare blitt et etablert referansepunkt og opptrer som hentydning eller allusjon i utallige tekster av alle slag.

Shakespeare er det utvilsomt mest studerte forfatterskapet i den engelske språksfæren. I likhet med tolkninger i teateret gjenspeiler forskningen utviklinger i kulturen over tid, gjennom et bredt og variert spekter av interesser.

Romantiske poeter i England og andre land beundret Shakespeare, og oversettelser på tysk fra slutten av 1700-tallet var med på å gjøre Shakespeare kjent som poet og dramatiker i Europa. På 1800-tallet var Shakespeares skuespill ofte gjenstand for karakterstudier og ble ansett som moralsk høyverdige. Rundt starten av 1900-tallet gjorde tekststudier framgang i å datere stykkene og produsere solide, redigerte utgaver. Tekststudier søker fremdeles blant annet å finne svar på hvilke av de ulike kvarte- og folioutgavene som i størst grad gjenspeiler skuespillenes opprinnelige form. Tidlig på 1900-tallet var ble det også moteriktig å se stykkene i lys av Sigmund Freud og psykoanalysen (Freud var selv tilhenger av Shakespeare).

Senere studier har reflektert gjeldende verdensbilder. Akademiske arbeider som Jan Kotts Shakespeare vår samtidige (på norsk i 1965) hadde stor innflytelse på teateret og var direkte inspirasjon for Peter Brooks minimalistiske sceneversjoner.

Moderne Shakespeare-forsking dreier seg blant annet om kjønn, rase, seksualitet, postkoloniale perspektiver og miljø.

Shakespeares vedvarende popularitet skyldes blant annet stykkenes åpenhet for nytolkning, men britisk globalt kulturhegemoni i kolonitiden har også bidratt til at Shakespeare er på pensum og teaterscener i alle verdenshjørner.

De tidligste oversettelsene av betydning til nordiske språk var seks skuespill av nordmannen Niels Rosenfeldt i 1790 og 1792. I tiden 1923–1942 ble 22 av skuespillene utgitt i en norsk riksmålsutgave, og Henrik Rytters oversettelse av 23 skuespill til nynorsk utkom i 1932–1933.

Halldis Moren Vesaas oversatte tre skuespill til nynorsk mellom 1964 og 1980. André Bjerke oversatte elleve av skuespillene, mest komedier. Disse er tatt opp i den første fullstendige utgaven av samtlige skuespill på norsk (bokmål/riksmål), som kom i 1995–1997.

Edvard Hoem har oversatt noen av de sentrale verkene til nynorsk. Sonettene er kommet i norsk gjendiktning ved Ragnvald Skrede (1972) og Erik Bystad (2004).

Dessuten skrev Shakespeare sannsynligvis The Two Noble Kinsmen (cirka 1613) i samarbeid med John Fletcher. Rekkefølgen og dateringen for skuespillenes tilblivelse er i mange tilfeller usikker.

• Storbritannias litteratur

• De Grazia, Margreta & Stanley Wells, red.: The Cambridge companion to Shakespeare, 2001
• Keinänen, Nely & Per Sivefors, red.: Disseminating Shakespeare in the Nordic Countries, 2022
• Keinänen, Nely & Per Sivefors, red.: Reconstructing Shakespeare in the Nordic Countries, 2023
• Kermode, Frank: Shakespeare's Language, 2000
• Shapiro, James: Contested Will, 2010
• Smidt, Kristian: Den mangfoldige Shakespeare, 2000
• Smith, Emma: This is Shakespeare, 2019
• Wells, Stanley: Shakespeare for alle tider, 2003