Benjedid gjennomførte flere reformer, og liberaliserte økonomien, oppmuntret privat næringsliv og åpnet for noe utenlandske investeringer. Den utenrikspolitiske orienteringen dreide fra Sovjetunionen, mot Vesten. Etter flere tiår med manglende frihet startet det derimot opptøyer av ulike slag utover 80-tallet. I 1980 brøt den såkalte «berber-våren» ut i Kabylia, med etnisk basert voldelige protester rettet mot arabiseringspolitikken. I oktober 1988 kom det til omfattende sosial uro med opptøyer flere steder i landet. Disse var vesentlig rettet mot forverrede økonomiskår kår, inklusive økte matpriser og stigende arbeidsledighet, men også mot mangelen på politisk frihet. Presidentparets åpenlyse ekstravagante livsstil sto dessuten i sterk kontrast til den tidligere president Boumediennes nesten asketiske livsførsel, og gjorde dem upopulære i befolkningen. Opprøret ble slått ned, og mellom 200 og 500 mennesker ble drept.
En ny familielov ble vedtatt i 1984, og den bærer preg av å ville tilgodese islamske tendenser som startet å gjøre seg gjeldende i det algeriske samfunnet fra 1980-tallet. For kvinner som hadde deltatt i frigjøringskampen var den en stor skuffelse, da loven inneholdt en rekke nye restriksjoner for kvinner, som for eksempel at de var pliktige til å adlyde sin ektemann, polygami ble lovfestet, og skilsmisse for kvinner ble adskillig mer komplisert enn for menn.
Den mer moderate og pragmatiske linjen førte derimot til at flere politiske fanger, blant dem Ben Bella, ble satt fri. Endringer i grunnloven ble godkjent i en folkeavstemning i november 1988, hvoretter Benjedid ble gjenvalgt til president i desember. En ny grunnlov ble vedtatt i folkeavstemning i mars 1989. Denne førte Algerie bort fra sosialisme som uttalt ideologiske grunnlag, og åpnet for demokratisk styresett.
For første gang siden selvstendigheten avholdt Algerie i juni 1990 frie lokal- og regionalvalg med deltakelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest vidtrekkende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst Algeries to naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algeriske valget var den sterke posisjon radikale islamske krefter hadde vunnet i et kriserammet samfunn. 11 partier stilte ved lokalvalgene, der Front islamique du salut (FIS) vant kontroll over flest kommunestyrer og regionalforsamlinger. Med 54,3 prosent av stemmene ble FIS størst i 853 av i alt 1500 lokale råd; FLN fikk bare 28,1 prosent.
Det første frie valg på nasjonalforsamling skulle vært avholdt i juni 1991, men ble utsatt etter voldelige sammenstøt mellom politi og tilhengere av FIS. Presidenten utkommanderte hæren for å gjenopprette ro og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember.
Ved valgets første omgang vant FIS en klar seier, foran Front des forces socialistes (FFS) og FLN: FIS fikk 188 seter, mot bare 16 for FLN, mens FFS fikk 25. I alt 49 partier deltok. Valget var todelt, og foran den andre runden, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 flere mandater for å få rent flertall i nasjonalforsamlingen. Den andre valgomgangen ble derimot annullert, og det samme ble valgresultatet fra desember 1991. Frontene, de militære og islamistene, sto nå hardt mot hverandre og utløste en ti år lang traumatisk borgerkrig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.