Boris Jeltsin

Jeltsin var utdannet bygningsingeniør og ble medlem av det sovjetiske kommunistpartiet i 1961. Han gjorde karriere i kommunistpartiet i Sverdlovsk under Leonid Brezjnevs styre og ble valgt inn i sentralkomiteen i 1981. Han ble partisjef i Moskva og kandidatmedlem av politbyrået i 1985.

Jeltsin ble etter hvert regnet som for radikal og ble høsten 1987 kastet ut av partiledelsen, men gjorde politisk comeback i forbindelse med valget til den sovjetiske folkekongressen i 1989. Han fremstod snart som leder for den reformvennlige «Demokratisk Plattform», en organisert fløy innen kommunistpartiet. I 1990 ble han også valgt inn i Folkekongressen til den russiske delrepublikken i Sovjetunionen der han ble valgt til formann. Samme sommer meldte han seg ut av kommunistpartiet under dets 28. kongress.

I juni 1991 ble det avholdt presidentvalg i Russland for første gang i historien, og Jeltsin ble valgt som uavhengig kandidat med 57 prosent av stemmene. Han ledet motstanden mot de konservative kuppmakerne i august 1991. I desember 1991 inngikk han, sammen med Ukrainas Leonid Kravtsjuk og Belarus' Stanislaw Sjusjkevitsj, Belavezja-avtalen som førte til opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Avtalen innebar i praksis oppløsning av Sovjetunionen. Jeltsin var en pådriver for rask økonomisk og politisk reform. Han fikk i desember 1991 utvidede fullmakter av parlamentet til å gjennomføre en økonomisk reformpolitikk ved dekreter.

I 1991–1992 var han også en kort periode regjeringssjef (statsminister). Uenighet om reformtempo og -kurs, og maktfordelingen mellom president og parlament førte imidlertid etter hvert til en konflikt med nasjonalforsamlingen – Kongressen av folkedeputerte – og dens permanente organ, Det øverste sovjet. Jeltsin fikk støtte av et flertall i en folkeavstemning i april 1993. I september 1993 oppløste Jeltsin nasjonalforsamlingen. De folkevalgte med parlamentsformann Ruslan Khasbulatov i spissen svarte med å avsette Jeltsin og utnevne visepresident Aleksandr Rutskoj (1947–) til president. Først etter at Jeltsin satte inn væpnede styrker mot parlamentsbygningen, gav parlamentarikerne opp.

Etter å ha beseiret opposisjonen, fortsatte Jeltsin med et sterkt presidentstyre. Dette førte til at han også hadde et vanskelig forhold til den nye nasjonalforsamlingen, Statsdumaen, som ble innført i 1993. Internasjonalt ble Jeltsin sterkt kritisert for krigføringen i Tsjetsjenia i perioden 1994–1996. Hjemme ble han kritisert for ikke å ha forhindret storstilt korrupsjon, og for sitt tette samrøre med oligarkene, finansmagnatene som hadde fått eiendomsrett til verdifulle tidligere offentlig eide bedrifter.

Til tross for flere sykehusopphold i 1994–1995 stilte Jeltsin opp som kandidat ved presidentvalget i 1996, der han i andre valgomgang beseiret kommunistenes Gennadij Ziuganov. Jeltsin var på statsbesøk i Norge i 1996.

Hans andre presidentperiode ble preget av sykefravær og stadige utskiftninger i regjeringen (fem ulike statsministere i løpet av tre år). Den 31. desember 1999 trakk Jeltsin seg overraskende som president. Han hadde i august samme år utpekt Vladimir Putin til ny statsminister, og Putin overtok først som fungerende, senere som valgt president.

Boris Jeltsin døde i 2007.

• Statsoverhoder i Russland
• Sovjetunionens historie
• Russlands samtidshistorie