Det gamle Egypts historie

Historien til Det gamle Egypt etter samlingen av riket deles som regel inn i 30 dynastier. Denne oppdelingen er hentet fra historieverket Aegyptiaka som ble skrevet av den egyptiske presten Manetho i det tredje århundre fvt. Verket er gått tapt, men er delvis kjent gjennom fragmenter og sitater av andre antikke forfattere.

Manethos opplysninger er ikke alltid pålitelige, og er derfor blitt justert gjennom en sammenligning med flere gammelegyptiske kilder, spesielt de såkalte kongelistene. Særlig viktig er Torinolisten, en papyrus fra det nye riket med en oversikt over kongene fram til det nye riket. En annen viktig kongeliste er Palermosteinen, et fragment av en stele fra det 5. dynasti. Denne stelen gir en oversikt over kongene fram til det 5. dynasti.

De egyptiske kildene kan i flere tilfeller sammenlignes med kilder fra samtidige kulturer. Fredsavtalen mellom Ramses 2. og hettittene er for eksempel kjent både fra egyptiske og hettittiske kilder. I sendynastisk og gresk-romersk tid, kan vi også sammenligne med assyriske og etter hvert greske og romerske kilder.

I noen sjeldne tilfeller er det også mulig å foreta dateringer ut fra referanser til astronomiske fenomener, spesielt observasjoner av stjernen Sirius (Soped på egyptisk). Arkeologiske dateringsmetoder er også viktige for å forstå Det gamle Egypts kronologi.

Foruten Manethos dynastier er det vanlig å dele inn i riker, det vil si blomstringsperioder som karakteriseres av stabilitet og en sterk kongemakt, og overgangsperioder som er preget av politisk fragmentering.

Skillene mellom dynastiene er ikke alltid klare og kan være glidende overganger snarere enn markante brudd. Oppdelingen i riker og overgangsperioder kan også være misvisende, og reflekterer ikke nødvendigvis den sosiale og kulturelle utviklingen. Inndelingen i dynastier og riker har likevel blitt en viktig metode for egyptologien for å forstå den politiske utviklingen i Det gamle Egypt, spesielt for perioder der vi har få sikre dateringer.

Grunnlaget for Det gamle Egypt ble lagt lenge før riket ble samlet. Den nordøstlige delen av Afrika har hatt bosetning i hundretusener av år. Det er påvist kontinuerlig bosetning i Nildalen i hvert fall gjennom 200 000 til 300 000 år.

Paleolittisk tid (eldre del av steinalderen) var preget av en jakt- og fiskekultur med bosetninger som ble bebodd i korte perioder ettersom årstidene og den årlige oversvømmelsen av Nilen kom og gikk. Perioden var preget av klimaendringer og vekslet mellom perioder som var mer regnfulle enn i våre dager og tørre perioder.

Det er gjort flere redskapsfunn fra mellom-paleolittisk tid (cirka 250 000–70 000 fvt.). Kulturen i denne perioden har sitt utspring i acheuléen-kulturene, og karakteriseres av innføringen av levalloisien-teknikken for å lage flintredskaper.

Det er gjort færre funn fra øvre paleolittisk tid (cirka 70 000–22 000 fvt.), med unntak av et flintsteinsbrudd ved Nazlet Khader i Øvre Egypt. Fra yngre paleolittisk tid (cirka 22 000–8000 fvt.) er det igjen gjort rike funn. Dette var en svært tørr periode. En sentral lokalitet er en boplass ved Wadi Kubbaniya i Øvre Egypt som lå ved en sesongbetont innsjø. De arkeologiske funnene viser tydelig hvordan utnyttelsen av boplassen varierte med årstidene.

I ørkenen vest for Nilen er det i perioden cirka 8800–4700 fvt. funnet en rekke bosetninger, blant annet ved Nabta Playa og Bir Kiseiba sør mot Sudan. Disse bosetningene peker fram mot jordbrukskulturen i neolittisk tid (yngre steinalder). Blant annet tyder funnene på gjeterdrift, og det er også funnet keramikk. Ved Nabta Playa er det også avdekket en steinsirkel, som muligens kan ha blitt brukt som en slags kalender for å spå årstidene.

Helt avgjørende for Egypts tidligste historie var utviklingen av en mer bofast jordbrukskultur. Overgangen til neolittisk tid og jordbruk ser ut til å ha skjedd gradvis og noe senere enn for eksempel i Levanten. Overgangen kan skyldes en forverring av klimaet som har tvunget folk i ørkenområdene til å trekke mot Nilen for å begynne matproduksjon.

De tidligste sporene av jordbruk i Nildalen kommer fra Faiyum-området og Merimda i Nedre Egypt. Her finner vi bein fra husdyr og groper eller siloer for å lagre korn. Ved Merimda er det avdekket rester av en landsby av leirhytter.

I Øvre Egypt kom jordbruket noe senere, i den såkalte Badari-kulturen. Fra denne perioden er det gjort flere gravfunn med keramikk. Delvis parallelt med Badari-kulturen var den første perioden av den såkalte Naqada-kulturen, kjent som Naqada 1.

I de to siste periodene av Naqada-kulturen (Naqada 2 og 3) skjer det en tydelig endring. For det første blir det en tydelig lagdeling i samfunnet. Dette er spesielt synlig ved at noen graver er rikere utrustet enn andre. I denne perioden vokser det også fram større sentre, slik som Hierakonpolis. For det andre sprer kulturen seg til hele Egypt, og i Nedre Egypt blir den noe enklere Maadi-kulturen erstattet med Naqada-kultur.

I Naqada 3 ser riket til slutt ut til å ha blitt samlet under én hersker (cirka 3100 fvt.). Ifølge Manetho og flere av kongelistene het den første kongen Menes. Det er imidlertid vanskelig å vite om Menes var en historisk eller mytisk skikkelse. Noen av de tidlige kongene er kjent gjennom samtidige avbildninger og titler, for eksempel Narmer og kong «Skorpion» (som er oppkalt etter hieroglyfen som brukes som hans emblem).

Samlingen ser ut til å ha skjedd med krigshandlinger. En palett i stein fra denne tiden viser Narmer som slår ihjel en fiende. På et dekorert klubbehode i stein som tilhørte kong Skorpion er det avbildet krigsofre.

Foreningen av Egypt i sen predynastisk tid ble videreutviklet av kongene som regnes til de to første dynastiene. Ifølge egyptisk tradisjon ble Memfis (nær dagens Kairo) tatt i bruk som hovedstad allerede av de første kongene. Ingen tidlige dynastiske monumenter finnes i Memfis i dag, men geologiske undersøkelser har avdekket spor av keramikk fra denne tiden.

Selv om de første dynastiene varte lenge, finnes det ingen skriftlige kilder til å belyse perioden. Det meste av vår kunnskap om Egypt i tidlig dynastisk tid stammer fra utgravninger i gravanlegg, særlig i Sakkara hvor eliten ble begravet, og i Abydos hvor kongene ble begravet. Viktige kongenavn fra det 1. dynasti er Djer, Djet og Den. Fra det 2. dynasti kjenner vi blant andre Khasekhemwy og Peribsen.

Et sentralt element ved kongedømmet som utviklet seg i tidlig dynastisk periode var vektleggingen av kongen som en guddommelig inkarnasjon av falkeguden Horus, og troen på at gudekongen sikret Egypts velstand. Dette kommer spesielt til syne i en stele fra kong Djets tid fra Abydos, hvor kongens navn er skrevet i en palassformet kartusj som er bevoktet av Horus.

Et annet viktig framskritt i tidlig dynastisk periode var utviklingen av et skriftspråk. Dette gjorde det mulig å gjennomføre store administrative oppgaver, for eksempel innsamling av skatt. Lengre tekster finner vi først fra det gamle riket, og skriftlige kilder i tidlig dynastisk tid begrenser seg stort sett til titler og kortere formularer. Etiketter med hieroglyfer og kongesegl på leirkrukker viser likevel at en slags administrasjon må ha blitt utviklet allerede i denne perioden.

Det 3. dynasti markerer starten på det gamle riket. I denne perioden ble kongens makt ytterligere konsolidert og det skjedde en voldsom oppblomstring. Dette kommer spesielt til uttrykk gjennom de imponerende pyramideanleggene. Overgangen fra tidlig dynastisk tid til det gamle riket var likevel ikke et dynastisk brudd, men snarere en glidende overgang.

I den første overgangsperioden hadde Memfis sluttet å fungere som sete for sentraladministrasjonen, og Egypt ble delt. Dette gjør at kronologien i tidsrommet er noe uklar. Senere litteratur fra det midtre riket framstilte gjerne perioden som kaotisk med anarki og nød. Imidlertid ser distriktene ut til å ha fått økt velstand.

De lokale guvernørene hadde fått økt makt og flere hersket som småkonger over distriktene sine. Et godt eksempel på en lokal hersker er Ankhtifi som styrte i Hierakonpolis. I en selvbiografisk inskripsjon fra graven hans i el-Moalla beskriver han hvordan han førte et felttog mot Teben og grep inn i styre og stell i Edfu.

I Nedre Egypt hersket en rekke relativt svake konger (regnet som det 9. og 10. dynasti) fra Herakleopolis (i dag landsbyen Ihnasya el-Medina). Lite er kjent om disse kongene ettersom det finnes få arkeologiske rester fra Herakleopolis. Det meste som er kjent er fra referanser i de selvbiografiske inskripsjonene til de lokale herskerne i Asyut som var lojale mot disse kongene.

Parallelt med det 9. og 10. dynasti vokste et dynasti med konger fram i Teben i Øvre Egypt (11. dynasti). Dette dynastiet er bedre kjent enn det 9. og 10. dynasti, blant annet gjennom inskripsjoner fra gravene deres. Ved å beseire det nordlige dynastiet i Nedre Egypt maktet herskerne i Teben til slutt å gjenforene landet. Dette skjedde under Mentuhotep 2.

Samlingen av riket under Mentuhotep 2. regnes gjerne som starten av det midtre riket. De etterfølgende kongene i det 11. dynasti var likevel ikke like sterke som Mentuhotep 2., og en embetsmann ved navn Amonemhet grunnla det 12. dynasti. Med Amonemhet 1.s nye dynasti fulgte en ny oppblomstring for Egypt.

For å markere tilhørigheten til tidligere storhetstider, flyttet kongen hovedsetet fra Teben til en helt ny by i Nedre Egypt, Itj-tawy. Denne byen er ikke funnet, men lå trolig ved Lisht i Faiyum der Amonemhet bygde en pyramide. I senere visdomslitteratur, den såkalte Amonemhet 1.s lære, kommer det fram at kongen ble drept, antagelig i et statskupp. Til tross for dette maktet kongene i det 12. dynasti å konsolidere sentralmakten, blant annet ved å stramme opp nome-systemet og ved at tronarvingen ofte ble samregent mens kongen levde. Nedre Nubia kom igjen under egyptisk innflytelse, og handelen tok seg opp.

Den mest markante kongen i det 12. dynasti var Senuseret 3. som ekspanderte langt inn i Nubia. Med sin rikdom på gull, kobber, halvedelstener og steinbrudd var Nubia av stor økonomisk betydning. Egypts sørgrense ble flyttet forbi 2. katarakt, til Semna i dagens Sudan. I dette området ble det anlagt flere fort for å kontrollere trafikken på og ved Nilen.

Også Syria og Palestina kom under egyptisk innflytelse gjennom utstrakt handelsvirksomhet. Dette kommer spesielt til uttrykk i annalene til Amonemhet 2. som er funnet i Memfis. Egypt hadde likevel ikke politisk kontroll over området, selv om annalene nevner flere felttog mot Levanten. Fra referanser i fortellingen om Sinuhe, vet vi at det eksisterte et forsvarsverk også mot Levanten, kjent som Herskerens murer.

Rikdommen avspeilet seg i omfattende byggevirksomhet og alle kongene i det 12. dynasti bygde pyramider ved Lisht, Lahun, Dashur og Hawara. Kongemakten ble stadig styrket, men også synet på kongen endret seg. Mens kongen tidligere var den opphøyde gudekongen, ble han i visdomslitteraturen nå betraktet som «hyrde» for sitt folk. Perioden var også preget av en rik litteratur.

Det påfølgende 13. dynasti var relativt stabilt, men svakt. Hele 70 forskjellige konger satt på tronen i perioden. Med en stadig økende administrasjon ble makten langsomt flyttet over til byråkratiet. Muligens bidrog også en økende mengde av innvandrere fra Levanten til å svekke sentralmakten. Nilens delta ble etter hvert tett befolket med fremmede folkegrupper.

Med svekkelsen av det 13. dynasti begynte Egypts andre overgangsperiode. Landet ble splittet, og rivaliserende dynastier kjempet om makten. Et særlig trekk ved perioden var de såkalte Hyksos-kongene (fra egyptisk heqa khasut, «høvding over fremmede land») som etter hvert fikk større makt i Nilens delta, spesielt i Avaris (ved den moderne landsbyen Tell el-Daba).

Hyksos-fenomenet er fortsatt ikke helt forstått. Utgravninger i Avaris røper en materiell kultur med sterke likhetstrekk med Palestina, spesielt i graver hvor det er gjort funn av palestinsk keramikk og gravlegginger av esler som ellers ikke er kjent i Egypt. Titler på embetsmenn viser likevel at Hyksos-kongene må ha hatt en administrasjon etter egyptisk mønster.

Det politiske bildet i perioden er komplisert. Det 14. dynasti var et lite kjent dynasti, antageligvis i Nilens delta, mens det 15. dynasti (Hyksos) styrte i den østlige delen av Nilens delta. Delvis parallelt med disse satt det 13. dynasti fortsatt i Itj-tawy. Det såkalte 16. dynasti er et kunstig navn på et annet lite kjent dynasti. Senere vokste det 17. dynasti fram i Teben. I en inskripsjon fra Kamose i det 17. dynasti kommer det fram at det var en slags grense mellom Teben-kongene og Hyksos-kongene ved Cusae i Øvre Egypt.

Det 17. dynasti tok etter hvert opp kampen mot Hyksos-kongene. Sekenenra Tao bygget en befestning ved Deir el-Ballas med god utsikt over Nilen. Mumien til denne kongen viser at han trolig ble drept i kamp. Krigen fortsatte under etterfølgerne Kamose og Ahmose 1., og sistnevnte klarte til slutt å drive ut Hyksos-kongene. Ahmoses felttog er kjent gjennom den selvbiografiske inskripsjonen til hærføreren Ahmose, sønn av Ibana.

Med samlingen av riket under Ahmose 1., regner vi starten på det 18. dynasti og innledningen til det nye riket. I denne perioden ekspanderte Egypt for første gang virkelig utenfor Egypts naturlige grenser, og ble blant de viktigste stormaktene i Midtøsten.

Da den siste Ramses-kongen i det 20. dynasti døde, dannet Smendes, en konge med ukjent opphav, et nytt dynasti (det 21. dynasti) i Tanis i Nilens delta. Parallelt med dette dynastiet fortsatte Amon-prestenes dynasti og teokratiet i Teben. Amon-prestene anerkjente Tanis-kongene, men hadde i praksis kontrollen over Øvre Egypt. Kongene i det 21. dynasti bygget et stort tempel til Amon i Tanis, som en nordlig motvekt til Teben. Templet ble stort sett bygget med gjenbrukte materialer fra Pi-Ramses, hovedsetet til Ramses 2.

Libyske militære ledere (som trolig nedstammet fra libyske fanger som Ramses 3. hadde bosatt i Egypt) kom etter hvert til å spille en stadig viktigere rolle. Da den siste kongen i det 21. dynasti døde uten etterkommer grunnla Sheshonk 1., en libysk hærfører fra Bubastis, det 22. dynasti. Det 22. og 23. dynasti kalles de libyske, og kongenavn fra perioden røper libysk opphav (Sheshonk, Osorkon, Takelot). Sheshonk klarte i en kort periode å gjenopplive tidligere tiders storhet gjennom et vellykket felttog i Levanten. Denne episoden er også omtalt i Bibelen, der Sheshonk er kjent som Shishak.

Sheshonks etterfølgere i det 22. dynasti var ikke like sterke, og med farao Sheshonk 3. er det slutt på et samlet Egypt. Flere småherskere løsrev seg, og i Nilens delta oppstod to fragmentariske dynastier (det 23. og 24. dynasti) som delvis overlappet med det 22. dynasti.

• Det gamle Egypt
• Det gamle Egypt – kronologisk oversikt
• Det moderne Egypt

• Baines, John og Malek, Jaromir (2000). Cultural Atlas of Ancient Egypt. Revidert utgave. Checkmark Books, New York.
• Kemp, Barry J. (2006). Ancient Egypt. Anatomy of a Civilization. Andre utgave. Routledge, London og New York.
• Shaw, Ian, red. (2000). The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press, Oxford.
• Wilkinson, Toby (2010). The Rise and Fall of Ancient Egypt. Bloomsbury, London, New Delhi, New York og Sydney.