Edward Elgar

Den første komposisjonen som ble lagt merke til, var «Sérénade Mauresque», uroppført i Birmingham i 1883. Deretter fulgte «Sevillana», som ble fremført i London i 1884. Det første verket som gir en anelse om Elgars modne stil, er konsertouverturen «Froissart» komponert 1890. Mellom 1892 og 1898 fulgte så flere verk der han viser større grad av ambisjon enn tidligere. Han lot seg tydelig inspirere av de mange fremragende korselskapene som fantes i de nordlige og midtre deler av England. Resultatet ble kantater som «King Olaf» op. 30 (1896) og «Caractacus» op. 35 (1898) begge for soli, blandet kor og orkester. Ved disse verkene og flere andre fra denne tiden økte Elgars berømmelse utenfor nærmiljøet rundt Worcestershire. Utviklingen som komponist viste samtidig tydelige fremskritt.

I 1899, 42 år gammel, kom hans gjennombrudd. Det skjedde med det som er blitt karakterisert som et mesterverk, «Enigma Variations» for orkester op. 36. Elgar sendte partituret til dirigenten, Hans Richter, som uroppførte verket i London samme år. Året etter fulgte «The dream of Gerontius» for soli, kor og orkester op. 38. Uroppførelsen med Hans Richter som dirigent ble ingen umiddelbar suksess. Etter alt å dømme var dette forårsaket av for kort prøvetid. Imidlertid ble verket fremført i Düsseldorf både i 1901 og 1902. Etter disse oppførelsene var det klart at man her stod overfor en av engelsk musikks mest betydelige komposisjoner.

Til kroningen av Edward VII i 1902 omarbeidet Elgar sin «Pomp and Circumstance March No. 1 in D» til en ode for kor og orkester med en tekst som begynner med ordene «Land of hope and glory». Resultatet ble at Storbritannia nå fikk en uoffisiell andre nasjonalsang. Man kan heller ikke utelukke at denne komposisjonen og den berømmelse som marsjen mer eller mindre øyeblikkelig oppnådde, var medvirkende til at Elgar ble adlet to år senere, i 1904.

Frem til utbruddet av første verdenskrig viste Elgar en betydelig produktivitet, og ble snart regnet som sin tids fremste britiske komponist. Årsaken til dette er å finne i en rekke større verk – oratoriene «The Apostles» op. 49 (1903) og «The Kingdom» op. 51 (1906), konsertouverturen «In the south» op. 50 (1904), «Introduction and Allegro for Strings» op. 47 (1905), symfoni nr. 1 i Ass-dur op. 55 (1908), konsert for fiolin og orkester op. 61 (1910), symfoni nr. 2 i Ess-dur op. 63 (1911) og «The Music Makers» op. 69 (1912) samt den symfoniske studien «Falstaff» op. 68 (1913). Under første verdenskrig kom det flere patriotiske verk fra Elgars hånd. Mest kjent og med et dypere innhold enn de andre fra krigstiden er «The Spirit of England» op. 80 komponert 1915–17 for soli, kor og orkester til dikt av Laurence Binyon.

I de to årene som fulgte etter verdenskrigen skapte Elgar tre meget betydelige kammermusikkverk: sonate for fiolin og klaver i e-moll op. 82, strykekvartett i e-moll op. 83 og klaverkvintett i a-moll op. 84. Det må være korrekt å si at Elgar kronte sin komponistkarriere med enda et mesterverk, cellokonserten i e-moll op. 85. Bare to arrangementer, et verk av Bach 1921–22 og ett av Händel 1923 samt hans aller siste komposisjon, «The Severn Suite» for brass-band op. 87 fra 1930, kom etter den berømte cellokonserten.

Etter gjennombruddet rundt århundreskiftet ble Elgar regnet blant sin tids fremste komponister – ikke bare i England. Han hade fått et navn langt utenfor Englands grenser. Dirigenten Hans Richter, fiolinisten Adolph Brodsky, komponisten Richard Strauss, fiolinisten Fritz Kreisler – som Elgar tilegnet fiolinkonserten, pianisten og komponisten Ferruccio Busoni, Jean Sibelius, Vaughan Williams og Igor Stravinsky – alle disse beundret Elgar.

Elgars harmoniske tonespråk plasserer ham i den europeiske 1800-tallsmusikken slik man finner den hos Franz Liszt, Anton Rubinstein, Johannes Brahms og Richard Wagner. Dette var også årsaken til at Elgars storhet først ble lagt merke til blant tyske musikere. Til dette kommer at Elgar tydelig er påvirket av Georg Friedrich Händel – først og fremst av det rikholdige innholdet i Händels verk for strykere. Elgars største ideal var Robert Schumann. Til dette kommer de russiske og franske orkesterskolenes følsomhet og glimrende orkestreringskunst.

Det fins i Elgars kunst en fengslende dobbelthet – på den ene siden det utadvendte, på den andre siden det innesluttede og nærmeste grublende. Dette kommer tydelig til uttrykk i hans musikk. I hans beste verk viser den elgarske dobbeltheten seg tydelig – det lengselsfulle, innesluttede og poetiske i kontrast til en enorm frodighet sammen med overveldende og sprudlende gledesutbrudd. Den innadvendte siden ved Elgars musikk er særlig tydelig i verkene fra tiden etter første verdenskrig.

Symfoniene og konsertene viser et overdådig og mangeartet melodi-innhold som utnyttes med genial dyktighet. Hans metode synes å være en symfonisk konstruksjon som tar for seg små, melodiske motiver, men som samtidig klarer å gi musikken en sterk, organisk indre sammenheng.

Foruten at han ble adlet i 1904, ble han «Master of the King’s Musick» i 1924 og baron i 1931.

Flere filmregissører og produsenter har benyttet Elgars musikk i sine filmer. Noen av de mest kjente filmene er A Clockwork Orange, Schindlers liste, Forrest Gump, Elizabeth, og Tinker, Tailor, Soldier, Spy.

• Maine, Basil: «Elgar, his Life and Works» (1933)
• Reed, W.H.: «Elgar» (1933)
• Moore, Jerrold N.: «Edward Elgar: a Creative Life» (1984)