Richard Wagner

Wagners grunnleggende musikkestetiske syn går igjen i hele hans karriere. I starten jobbet han som dirigent blant annet i Riga (1837), men på grunn av stor gjeld måtte han flykte derfra i 1839. Flukten gikk med båt, og tre ganger i løpet av reisen kom båten ut i forrykende storm.

Da han søkte nødhavn på norskekysten, fikk Wagner høre sagnet om den flyvende hollender av norske sjømenn – sagnet som ble til handlingen i operaen med samme navn.

I begynnelsen av 1840-årene levde Wagner i Paris under meget vanskelige forhold både kunstnerisk og økonomisk. I 1842 flyttet han til Dresden, men hans deltagelse i politiske aktiviteter gjorde at han måtte flykte derfra til Sveits i 1849. Han slo seg ned i Zürich og ble boende der i ti år. Den første tiden gikk med til å utforme de musikkestetiske teoriene som etter hvert materialiserte seg i Das Gesamtkunstwerk.

I 1854 skjedde det en radikal endring av Wagners livssyn da han leste Arthur Schopenhauers bok Die Welt als Wille und Vorstellung. Boken gav Wagner en filosofisk avklaring som førte til at hans politiske opprørslyst måtte vike for det kunstneriske.

Wagner flyttet tilbake til Tyskland i 1862. I 1864 kom han under beskyttelse av kong Ludvig 2 av Bayern. Med stor og uvurderlig hjelp fra kongen begynte Wagner på byggingen av sitt operahus i Bayreuth nær München. Det skulle bygges nøyaktig etter hans egne tegninger og instruksjoner, slik at huset imøtekom alle kravene som hans Gesamtkunstwerk stilte. Operahuset i Bayreuth ble innvidd med uroppførelsen av Der Ring des Nibelungen 13. august 1876, der blant andre Edvard Grieg var til stede. Operahuset og de årlige Festspillene i Bayreuth er nærmest blitt en helligdom for alle tilhengere av Wagners kunst.

Wagner var gift to ganger. Først giftet han seg i 1836 med skuespillerinnen Christine Wilhelmine «Minna» Planer (1809–1866), og deretter med Franz Liszts datter Cosima Francesca (1837–1930) i 1870.

Wagners første operaforsøk i 1832, Die Hochzeit, ble ikke fullført. Hans andre opera, Die Feen, ble fullført, men uroppført først etter hans død. Dette er en typisk tysk-romantisk opera i Carl Maria von Webers stil. I 1835 fulgte Das Liebesverbot, en opera i imitert italiensk Donizetti-stil, helt ulik alle andre av Wagners operaer. De tre nevnte operaene har imidlertid én ting til felles: Han skrev selv librettoene, noe han fortsatte med i alle sine senere operaer. Hans første operaer oppnådde ingen egentlig suksess. De neste fire har i seg kimen til Wagners videre utvikling. Rienzi er skrevet som en «grand opera» for Paris og som et forsøk på å være mer «meyerbeersk» enn Giacomo Meyerbeer selv. Operaen ble en suksess da den ble satt opp i Dresden i 1842. I partituret fins mange antydninger om den Wagner som skulle komme.

Den flyvende hollender kom i 1843 og var også en relativt tradisjonell opera i Weber-tradisjonen. Handlingen foregår i Norge. Både Rienzi og Den flyvende hollender ble uroppført i Dresden. Den suksessen som disse operaene hadde, førte til at Wagner ble ansatt som direktør for operaen i Dresden.

I Den flyvende Hollender finner man elementer som Wagner kom til å utvikle i de senere operaene. Librettoen baserer seg på en legende, og handlingen foregår med et opprørt hav som bakgrunn. Dessuten får dramaet sin oppløsning ved at helten reddes av den selvoppofrende kjærligheten som den kvinnelige hovedpersonen Senta viser.

Sentas ballade er sentral i operaen, og motiv herfra finnes i ouverturen, i skildringen av stormen og i de kontrastfylte motivene i fremstillingen av forbannelse og frelse. Tema fra balladen finnes også flere andre steder i operaen, men ikke på en så gjennomført og systematisk måte som i de senere operaene.

I Tannhäuser, som ble oppført i Dresden i 1845, forsterker Wagner det følelsesmessige uttrykket i fremstillingen av synd og nåde med sterkere bruk av harmoniske og orkestrale virkemidler. I tillegg anvender han tematisk gjentagelse meget effektivt samt en deklamatorisk og fleksibel ariosopreget melodilinje.

Lohengrin er den siste toneangivende tyske romantiske operaen. Den ble komponert mellom 1845 og 1848 og går videre på den veien Tannhäuser begynte på. Handlingen baseres på middelaldersk folklore og legende, men Wagners behandling av stoffet er en generell fordypning av det symbolske innholdet – mer enn i de foregående operaene. Musikken har betydelig mindre oppdelte avsnitt enn tidligere, og i stedet et mer strømmende preg med betydelig lengre, sammenhengende avsnitt.

Den arioso-deklamatoriske melodilinjen får enda større plass, og den tematiske gjentagelsen er videreutviklet. Tonaliteten har fått større betydning. Lohengrins toneart er A-dur og Elsas er Ass-dur eller Ess-dur, mens de ondskapsfulle personene har fiss-moll som hovedtoneart. Det er påfallende at musikken har lite av kromatikk og i hovedsak er diatonisk med modulasjoner vanligvis til mediantplanet.

I ti år, fra 1849 til 1859, oppholdt Wagner seg som flyktning i Sveits. Her skrev han Das Kunstwerk der Zukunft i 1849 og Oper und Drama i 1850–1851. I disse to verkene formulerer han sitt grunnleggende syn på opera som drama. Under oppholdet i Sveits komponerte han også Rhingullet i 1854 og Valkyrien i 1856 samt deler av Siegfried. Alle tre er en del av syklusen Nibelungens ring. Den siste av de fire operaene i Ring-syklusen er Ragnarokk (Götterdämmerung), som ble ferdig i 1874. Før dette hadde han komponert Tristan og Isolde i 1857–1867 og Mestersangerne i Nürnberg i 1862–1867. Hans siste opera, Parsifal, ble ferdig først i 1882.

De fire operaene som inngår i Nibelungens ring har sin opprinnelige bakgrunn i at Wagner i 1848 avsluttet en operalibretto som han kalte Siegfrieds død. Denne operaen forelå i omarbeidet form som Ragnarokk i 1874. Etter å ha gjort ferdig librettoen til Siegfrieds død fant Wagner ut at det var nødvendig å fortelle Siegfrieds egen historie. Det var også nødvendig å gå tilbake til Siegfrieds opprinnelse. Dette førte til at Wagner måtte klargjøre den ytre sammenhengen i historien om Siegfried, og slik oppsto de fire operaene som utgjør Nibelungens ring.

Tristan og Isolde handler om hovedpersonene i en meget utbredt, fransk middelalderfortelling. Sagnene om Tristan finnes også i engelsk, spansk, italiensk, gresk og slavisk litteratur, men opprinnelig stammer stoffet fra Irland. Kjernen i handlingen er i forkortet form: Tristan er kongesønn og blir sendt til Irland av sin onkel, kong Marke, for på hans vegne å beile til prinsesse Isolde. Ved en feiltagelse drikker Tristan og Isolde en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har blandet til Marke og Isolde. Tristan og Isolde blir dermed lidenskapelig forelsket i hverandre. Marke gifter seg imidlertid med Isolde, men hun bedrar ham med Tristan. De blir oppdaget og Tristan jages bort.

De tidligste skissene til Mestersangerne i Nürnberg, Wagners eneste komiske opera, stammer fra 1845. Det tragiske dramaet Tannhäuser ble uroppført samme år. Wagner kom derfor på ideen om å behandle mestersanger-stoffet som et komisk vedheng, siden handlingene var så like. Mestersangerne i Nürnberg ble først ferdig i 1867.

Handlingen i Parsifal bygger på Wolfram von Eschenbachs versroman fra 1200–1210. Den baserer seg på den kristne legenden om at Josef fra Arimatea samlet Jesu blod i en gral. Gralen oppbevares av riddere på slottet Montsalvat i Spania, sammen med spydet som gjennomboret Jesu side. Gjenstandene var hellige og skulle gi evig liv til ridderne. Handlingsforløpet i Parsifal er statisk og domineres av et religiøst alvor.

Wagner skaper enhet og indre sammenheng i handlingen ved hjelp av hovedsakelig to virkemidler. Det første er det såkalte ledemotivet (Leitmotif). Dette er et musikalsk kjennetegn som, første gang det opptrer i musikken, knyttes til en person, en bestemt handling eller et objekt. Betegnelsen ledemotiv er ikke oppfunnet av Wagner, men hans bruk av motivet gjør at det knyttes til hans verk – først og fremst operaene som inngår i Nibelungens Ring. Motivene kan beskrives som en type «magneter som tiltrekker seg mening» og får betydning ved at de kan opptre på forskjellige steder senere i operaen. De skal da minne om personen de er knyttet til, uten at personen er rent fysisk nærværende i handlingen.

Wagner varierer, utvikler og transformerer ledemotivene i pakt med handlingens drama og følelsesmessige uttrykk. Ledemotivene utvikler seg også i samsvar med naturstemningene som skildres og de egenskapene, ideene og symbolene som beskrives. Karakteristisk for ledemotivene er at de er korte og konsise, og intimt og tett knyttet til handlingsforløpet.

Det andre virkemiddelet for å skape enhet og indre sammenheng er formstrukturen som Wagner benytter seg av. Aktene er gitt en bestemt form. Som regel handler det om AAB-formen, også kalt barformen, eller ABA-formen, også kalt bueformen. I disse store og lange operaene er formforløpet så omfattende at det egentlig bare kan observeres rent analytisk. Det er ikke en umiddelbar hørbar form det handler om.

• Die Feen (1833–1834)
• Das Liebesverbot (1834–1836)
• Rienzi (1837–1840)
• Der fliegende Holländer (1840–1841)
• Tannhäuser (1842–1845)
• Lohengrin (1845–1848)
• Tristan und Isolde (1857–1859)
• Die Meistersinger von Nürnberg (1845–1867)
• Parsifal (1864–1882)

Nibelungens ring:

• Das Rheingold (1851–1854)
• Die Walküre (1851–1856)
• Siegfried (1851–1871)
• Götterdämmerung (1848–1874)

• Konsertouverture nr. 1 i d-moll (1831)
• Konsertouverture nr. 2 i C-dur (1832)
• Symfoni i C-dur (1832)
• Siegfried-Idyll (1870)
• Hyllingsmarsj til Ludwig II av Bayern (1864–1871)

• Wesendonck-Lieder, fem sanger for sopran og klaver (1857–1858)

• Sonate i B-dur, opus 1 (1831)
• Sonate i A-dur, opus 4 (1832)
• Sonate i Ass-dur, tilegnet Mathilde Wesendonck (1853)