Film i Storbritannia

Pioneren og engelskmannen William Friese-Greene konstruerte allerede i 1889 et apparat til opptak av levende bilder, men i motsetning til de franske Lumière-brødrene klarte han ikke å utnytte oppfinnelsen økonomisk. Birt Acres laget korte nyhetsfilmer fra 1895 og holdt sine første visninger i januar 1896. Robert W. Paul viste egne filmer samme år. Brighton ble hjemsted for noe filmproduksjon fra 1898.

Den mest kjente regissøren i tiden før første verdenskrig var Cecil Hepworth, med filmer som Rescued by Rover (1905) og Blind Fate (1912). Første verdenskrig satte nesten en stopper for filmproduksjonen. Senere førte konkurransen med Hollywood og dårlig økonomi til at britisk film lenge hadde vanskelig for å hevde seg. For å hjelpe på dette vedtok parlamentet den såkalte «quota act», som bestemte at en viss prosent av de filmene som ble vist på landets kinoer, skulle være britiske. Produksjonen økte, men kvaliteten var lav.

I 1930-årene kom et kraftig oppsving for britisk film. General Post Office Film Unit, som var ledet av dokumentarfilmpioneren John Grierson, produserte en rekke betydelige kortfilmer av regissører som Harry Watt, Basil Wright og Alberto Cavalcanti. Samtidig sto Alfred Hitchcock frem som en regissør av format og innførte lydfilmen i Storbritannia med thrilleren Blackmail (1929). Anthony Asquith vant seg et navn med Shooting Stars og Underground (begge 1928). Stor betydning fikk ungareren Alexander Korda, som slo seg ned i Storbritannia i 1930 og dannet selskapet London Films. Med Kordas The Private Life of Henry VIII (1932) fikk britisk film et internasjonalt gjennombrudd.

Under andre verdenskrig ble det laget dokumentarfilmer om krigen og halvdokumentariske spillefilmer. Typiske er Harry Watts Target for Tonight (Vi bomber i natt, 1941), David Lean og Noël Cowards In Which We Serve (Sagaen om et skip, 1942) og Carol Reeds The Way Ahead (Veien frem, 1944).

Etterkrigstiden ble en fruktbar periode i britisk film. J. Arthur Rank bygde opp en organisasjon som snart ble Storbritannias største filmselskap, med Pinewood Studios som produksjonssenter. Michael Balcons selskap Ealing Studios var ansvarlig for en rekke vittige komedier, ofte med Alec Guinness i hovedrollen. Carol Reed fikk store internasjonale kinosuksesser med Odd Man Out (Siste mann ut, 1946) og The Third Man (Den tredje mann, 1949). Michael Powell og Emeric Pressburger gikk sammen om å regissere en rekke markante og fantasifulle filmer. David Lean ble epokens mest bemerkede regissør, med kinosuksesser fra Brief Encounter (Kort møte, 1946) til «storfilmen» The Bridge on the River Kwai (Broen over Kwai, 1957). Andre navn var Basil Dearden, John Boulting, eksil-amerikaneren Joseph Losey, og dessuten Laurence Olivier med sine Shakespeare-filmatiseringer.

I begynnelsen av 1960-årene kom Free Cinema-bevegelsen, med Lindsay Anderson, Karel Reisz, Tony Richardson og John Schlesinger som de fremste regissørene. Med disse gjorde en ny hverdagsrealisme og samfunnsorientering sitt inntog. En betydelig forteller var Jack Clayton. Amerikaneren Richard Lester gjorde seg bemerket med filmene om The Beatles, og deretter med populære satirer. James Bond-filmene i regi av blant andre Terence Young og Guy Hamilton var sikre suksesser.

Fjernsynets fremvekst resulterte imidlertid i en sterk nedgang i kinobesøket, noe som rammet filmproduksjonen hardt. Det ble forsøkt med forskjellige støtteordninger, og de største amerikanske selskapene la en del av sin produksjon til Storbritannia. Krisen var likevel uunngåelig for de store studioene som Shepperton og Pinewood.

Sentrale regissører i 1970-årene var Ken Russell, Nicolas Roeg og Ken Loach. Monty Python-gruppen sto for en serie kinosuksesser.

Inngangen til 1980-årene var imidlertid historisk svak for britisk film, ettersom bare 31 filmer ble laget i 1980 (halvparten av antallet fra året før og det laveste siden 1914), og nedgangen fortsatte året etter med 24 filmproduksjoner. Folk gikk mindre på kino, og en konsesjon som gjorde at amerikanske filmselskaper fikk betydelige skattereduksjoner ved å filme i Storbritannia, forsvant.

Disse faktorene sendte britisk filmindustri inn i en nedgangsperiode og tvang de store aktørene til å tenke nytt. Det ble åpnet større multiplex-kinoer, og antallet kinosaler i Storbritannia økte raskt utover 1980-tallet. I tillegg slo mindre, uavhengige produksjonsselskaper rot, som David Puttnams selskap Goldcrest, som allerede hadde oppnådd suksess med filmer som Hugh Hudsons Chariots of Fire (Ildvognene, 1981, Oscar-pris) og Richard Attenboroughs Gandhi (1982, Oscar).

George Harrisons HandMade Films var også blant de uavhengige selskapene, som sto bak blant annet Mona Lisa (1986) og Withnail and I (1987).

Regissør Stephen Frears gjorde seg bemerket med My Beautiful Launderette (1985) og David Leland med Wish You Were Here (1987). Christine Edzard fikk stor oppmerksomhet med Little Dorrit (1987). Innenfor en smalere kunstfilmform arbeidet regissører som Peter Greenaway og Derek Jarman. Den statlige institusjonen British Screen og fjernsynsselskapet Channel 4 ble viktige nye finansieringskilder, som bidro til å få britisk kunstfilm ut til et større publikum.

Mye av produksjonen på 1980- og 1990-tallet var USA-finansiert, og båndene til det amerikanske filmmiljøet sterke, med stor utveksling av regissører og skuespillere. Navn som Peter Yates, John Boorman, Alan Parker og Ridley Scott har stort sett hatt amerikansk film som virkefelt.

Mike Leigh ble på 1990-tallet en internasjonalt svært anerkjent filmskaper med Naked (Naken, 1993) og Secrets and Lies (Hemmeligheter og løgner, 1996). Kenneth Branagh gjorde flere Shakespeare-filmatiseringer, mens Anthony Minghella regisserte Oscar-vinneren The English Patient (Den engelske pasienten, 1996). Filmselskapet Merchant Ivory, med produsent Ismail Merchant og regissør James Ivory, laget romantiske periodedramaer som Howards End (1992) og Resten av dagen (1993). Danny Boyle vakte oppmerksomhet med Trainspotting (1996) og laget senere langt større filmproduksjoner.

Filmstudioet PolyGram Filmed Entertainment kom i 1994 med kjempesuksessen Fire bryllup og en gravferd, som spilte inn 244 millioner dollar på verdensbasis. Filmen introduserte også for alvor skuespiller Hugh Grant til et internasjonalt publikum. Suksessen førte til ny interesse for britisk film både på finansierings- og publikumssiden, og flere romantiske komedier fra Storbritannia fulgte, med Notting Hill (1999) som den mest populære.

Utover 2000- og 2010-tallet har noen av de mest betydningsfulle nye filmskaperne vært Andrea Arnold, Steve McQueen, Lynne Ramsay og Edgar Wright – sistnevnte med en leken sjangerblanding langt på vei inspirert av amerikansk film. Harry Potter-filmene, som er produsert og distribuert av amerikanske Warner Bros., men filmet i Storbritannia med britiske skuespillere og med britisk etterarbeid, ble en stor suksess i perioden 2001–2011, mens James Bond-filmene har vært et lignende, fruktbart økonomisk samarbeid mellom USA og Storbritannia i nyere tid.

• Teater i Storbritannia
• filmens historie