Ingmar Bergman

Faren var prest, og Bergman ble påvirket både av den religiøse atmosfæren og den åpne kulturelle orienteringen som preget oppveksten. Bare 20 år gammel debuterte han som instruktør ved et amatørteater, og i 1942 skrev han skuespillet Kaspers död, som han også iscenesatte. I 1943 ble han fast ansatt ved Svensk Filmindustri, hvor hans manuskript Hets ble innspilt i Alf Sjöbergs regi.

Bergman ble sjef for Hälsingborgs stadsteater i 1944, og dermed landets yngste teatersjef. I 1946–1949 var han instruktør ved Göteborgs stadsteater. Debuten som filmregissør med Kris (1946) var ikke vellykket, men påfølgende filmer som Det regnar på vår kärlek (1946; etter Oskar Braatens skuespill Bra mennesker) og Hamnstad (1948), som begge var preget av både fatalisme og realisme, utgjorde en viktig læretid.

Fängelse (1949), Bergmans første film etter eget originalmanus, ble et vendepunkt. Her er fortellerteknikken modigere, og et karakteristisk religiøst og samtidig moderne livssyn kommer til uttrykk. Betydelige filmer er også Sommarlek (1951), med sin kunstnerproblematikk og nyanserte kvinnelige hovedrolle, og den sanselige Sommaren med Monika (1953). I begge er den nordiske sommeren mesterlig fanget inn av Bergmans faste fotograf Gunnar Fischer. Filmene fra denne tiden, deriblant Kvinnors väntan (1952), har ofte anstrøk av komedie, en sjanger som Bergman behersket til fulle.

Det egentlige kunstneriske gjennombruddet kom med Gycklarnas afton (1953), hvor ideen om kunstneren som både fascinerende trollmann og foraktet bløffmaker bæres frem av et usedvanlig vitalt filmspråk og uttrykksfulle skuespillere. Sommarnattens leende (1955), en velspilt, Marivaux-inspirert komedie om kjærlighet og sjalusi, fikk juryens spesialpris i Cannes i 1956, og ble Bergmans internasjonale gjennombrudd.

Deretter fulgte en serie filmer som sikret Bergman og svensk film varig internasjonal oppmerksomhet, og som av mange regnes blant filmhistoriens fremste. Det sjunde inseglet (1956) er en allegori henlagt til svartedaudens tid om ridderen som spiller sjakk med Døden. Smultronstället (1957) skildrer en gammel doktor, spilt av Victor Sjöström i sin siste rolle, som oppsummerer sitt liv gjennom drømmer og minner fra oppveksten. Jungfrukällan (1959) er en religiøst inspirert middelalderballade om ondskap og godhet. Filmen ble tildelt Oscar for beste fremmedspråklige film.

Med Sven Nykvist som ny, fast fotograf laget Bergman deretter Såsom i en spegel (1961; Oscar-pris), Nattvardsgästarna (1962) og Tystnaden (1963), basert på nærbilder, intime samtaler og ordløse sekvenser. Persona (1966) er et formradikalt dobbeltportrett av en stum, psykotisk skuespiller og sykepleieren som tar seg av henne. Rollen som skuespilleren var Liv Ullmanns første for Bergman, og i de kommende årene var hun en av hans fremste skuespillere. Vargtimmen (1968), Skammen (1968) og En passion (1969) er angstfylte samtidsdramaer, ofte med tvilrådige kunstnere i sentrum for handlingen. Filmene henter særpreg fra det ødslige landskapet på øya Fårö på Gotland, som Bergman utviklet et spesielt forhold til.

Parallelt med filmkarrieren ble Bergman også en av Sveriges sentrale teaterpersonligheter. Han regisserte ved Malmö Stadsteater i 1954–1960, og var sjef for Dramaten i 1963–1966. Etter hvert ble det også oppdrag på utenlandske scener, blant annet National Theatre i London og Bayerische Staatsschauspiele i München, gjerne med Ibsen-oppsetninger. I 1967 instruerte han Pirandellos Seks personer søker en forfatter på Nationaltheatret i Oslo.

Etter kammerspillet Viskningar och rop (1972) vendte Bergman seg mot TV-publikummet med to intense serier om moderne eksistens og samliv, Scener ur et äktenskap (1972) og Ansikte mot ansikte (1976). Et kjærlighetsfylt mellomspill er den lekne TV-filmatiseringen av Mozarts Tryllefløyten (1975).

Etter en konflikt med svenske skattemyndigheter forlot han i 1976 Sverige og bosatte seg i München. Her laget han den dystre filmen The Serpent's Egg (1977), om Tyskland før nazismens utbrudd. Höstsonaten (1978), innspilt i Norge, skildrer et stormfullt mor-datter-forhold, og Aus dem Leben der Marionetten (1981) en velstående mann som blir morder da ekteskapet går i stykker. Etter å ha vendt hjem fikk, han en stor film- og TV-suksess med Fanny och Alexander i 1982 (5 Oscar-priser), en familiekrønike som ifølge ham selv skulle bli hans avskjed med filmen.

Bergman viet seg deretter til teaterarbeidet. Han laget flere Strindberg-oppsetninger på Dramaten, og i 1991 skapte han en vital Peer Gynt med Börje Ahlstedt og Bibi Andersson som Peer og Åse. Samme år urfremførte han med stor suksess Backanterna, en opera etter Evripides med musikk av Daniel Börtz på Stockholmsoperaen.

Bergmans manus om foreldrenes ekteskap var utgangspunkt for Bille Augusts TV-serie Den goda viljan (1991; også film), og han skrev også manus til spillefilmen Söndagsbarn (1993), regissert av sønnen Daniel. Bergman regisserte også TV-dramaer som Larmar och gör sig till (1997) og Saraband (2003).

Bergman var en av etterkrigstidens sterkeste personligheter innen film og teater. I sine filmer tok han opp arven etter Victor Sjöström og Mauritz Stiller, og ga Sverige nytt internasjonalt ry som filmnasjon. I hans regi ble en rekke skuespillere verdensnavn: Birger Malmsten, Gunnar Björnstrand, Eva Dahlbeck, Harriet Andersson, Ingrid Thulin, Bibi Andersson, Max von Sydow og Liv Ullmann.

Sitt liv og levnet beskrev han i bøkene Laterna Magica (1987) og Bilder (1990, norsk utgivelse i 1991). Bergman var gift med Käbi Laretei i perioden 1959–1969 og samboer i flere forhold senere. Han er også far til datteren Linn Ullmann, som han fikk med Liv Ullmann.

• Film i Sverige
• Teater i Sverige

• Bergman, Ingmar: Bergman om Bergman, [intervjuer av] Stig Björkman, Torsten Manns, Jonas Sima, 1970
• Cowie, Peter: Ingmar Bergman: a critical biography, 1982, isbn 0-233-98773-8
• Hubner, Laura: The films of Ingmar Bergman: illusions of light and darkness, 2007, isbn 0-230-00724-4
• Koskinen, Maaret: Spel och speglingar: en studie i Ingmar Bergmans filmiska estetik, 1993, isbn 91-7153-097-5
• Koskinen, Maaret: Ingmar Bergman: "Allting föreställer, ingenting är": filmen och teatern – en tvärestetisk studie, 2001, isbn 91-578-0367-6
• Koskinen, Maaret: I begynnelsen var ordet: Ingmar Bergman och hans tidiga författarskap, 2002, isbn 91-46-18345-0
• Livingston, Paisley: Ingmar Bergman and the rituals of art, 1982, isbn 0-8014-1452-0
• Marker, Lise-Lone & Frederick J. Marker: Ingmar Bergman: a life in the theater, 2nd ed., 1992, isbn 0-521-42121-7
• Sjögren, Henrik: Lek och raseri: Ingmar Bergmans teater 1938-2002, 2002, isbn 91-7203-485-8
• Timm, Mikael: Lusten och dämonerna: boken om Bergman, 2008, isbn 9789113015293
• Törnqvist, Egil: Between stage and screen: Ingmar Bergman directs, 1995, isbn 90-5356-171-4
• Young, Barbarav(2015). The persona of Ingmar Bergman conquering demons through film. USA: Rowman & Littlefield.