Karl 4. (av Norge og Sverige)

Karl var kronprinsparet Oscar og Josefines førstefødte. I dåpen fikk han navn etter farfaren Karl Johan, grandonkelen Ludvig 1. av Bayern og morfaren Eugène de Beauharnais – og tittelen hertug av Skåne. I oppveksten var han omgitt av en foreldreomsorg som var uvanlig for kongebarn den gang, men helt etter morens grunnsyn. Han fikk en solid skolegang, med hovedvekt på humanistiske fag, og lærere som den berømte filosof Christopher Boström («Sveriges Platon») og nordmannen Otto Aubert (i norsk språk). Høsten 1844 studerte han i Uppsala og ble grepet av Erik Gustaf Geijers epokegjørende forelesninger om fosterlandets historie. Våren 1845 studerte han i Christiania under historikerne Rudolf Keysers og P. A. Munchs kateter. Samtidig ble han forberedt til sine militære oppgaver.

Karl var en habil rytter og utviklet en glødende interesse for militærspørsmål. Også det svarte godt til hans romantiske lynne. Historiestudiene gav ham et idealistisk syn på vikinghelter og Nordens stolte fortid, men den største helt i hans øyne var Karl 12. Prinsens kunstneriske virke kretset om de samme temaene – sagatiden i forfatterskapet, ville fjellandskaper i maleriene, alt i romantikkens ånd. Karl utviklet seg altså til en fullblods romantiker og et utpreget stemningsmenneske, som gjerne lot seg henføre, men manglet nøktern realitetssans, utholdenhet og målbevissthet.

Karl ble en usedvanlig vakker og velbygd mann, med en sjarm som var uimotståelig, især for kvinner. Han gav sjelden avkall på de gleder det kunne gi. Han elsket å briljere med sin skjønnhet, sin fysiske styrke og sine kunstneriske evner, og han opptrådte gjerne som lystig svirebror, uvøren og folkelig, ofte sjokkerende omsvøpsløst, men med doser av protestantiske selvanklager når festen var over. Moren, som han for øvrig hadde et meget spent forhold til, var forferdet over Karls ubesindighet og raske stemningsskifter, men så at det gjorde ham folkekjær: «Oscar gjør alt han kan for å bli populær, men lykkes allikevel ikke; Carl gjør alt han kan for å ødelegge sin popularitet, men greier det allikevel ikke.»

Et særlig nært vennskap knyttet prinsen med greve Henning Hamilton, som også var høyt begavet og drømte om å fornye adelens lederskap. De to var lenge uatskillelige, også i politikken, inntil Hamiltons avskjed som statsråd i 1860.

Karl skrev dikt og heroiske fortellinger fra sagatiden, men han var en mindre talentfull dikter enn den yngre broren, prins Gustav (1827–1852). Bedre lyktes han som landskapsmaler i høyromantisk stil. Han elsket å omgås kunstnere og gjorde alt han kunne for å støtte dem økonomisk og på annen måte. De store innkjøp han foretok av malerier til sine slott i Sverige, ble grunnstammen i det svenske Nationalmuseums viktige samling av eldre norsk kunst. Mange av tidens store poeter hyllet ham i dikt, blant andre Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.

19. juni 1850 ble kronprins Karl gift med prinsesse Louise av Oranien. I Norge holdt Johan Sebastian Welhaven festtalen, og Andreas Munch hadde skrevet kantaten som ble fremført under universitetets feiring samme dag. Allerede i juli kom kronprinsparet til Christiania og oppholdt seg der i nesten halvannen måned, under store festligheter. Karl utviklet et varmt forhold til Norge gjennom en lang rekke reiser. Hans begeistring for norsk natur og kultur har fått varige uttrykk i kunsten hans. Men sitt høydepunkt fikk tilknytningen til Norge i tiden som norsk visekonge (1856–1857), hans første seriøse politiske oppdrag.

Kronprinsen hadde riktignok engasjert seg i politikk allerede i 1840-årene, som ivrig tilhenger av kong Oscar 1.s pro-danske linje under den slesvigske krigen i 1848. Karl håpet å få gjøre en innsats på dansk side i felten. Han var skandinavist og venn av den danske kongen Frederik 7., men var også blitt tent av forespeilinger om selv å bli dansk tronfølger, istedenfor den utpekte Christian av Glücksburg (den senere konge Christian 9.). Slik kunne Karls drøm om et samlet Norden blir virkelighet. I svensk politikk stilte han seg kritisk til liberalistene og satset på en konservatisme av den britiske politiker Benjamin Disraelis sosiale pregning. Bak kulissene prøvde han å danne sitt eget «parti» på det grunnlaget, med Hamilton som ivrig medspiller.

Grunnloven gav kongen rett til å utnevne en stattholder i Christiania. Den siste av dem ble nordmannen Severin Løvenskiold, som tok avskjed i 1855. For å vise velvilje mot Norge unnlot kong Oscar å utpeke en ny, men gjorde isteden kronprinsen til norsk visekonge 7. februar 1856. Det utløste jubel både i Christiania og under Karls triumfferd langs norskekysten til Trondheim. Et «lydrikestempel» var fjernet, Norges likeverdighet i unionen synliggjort.

Også i Norge prøvde Karl seg som «partibygger» for å etablere sin egen plattform, mot både bondeopposisjonen på Stortinget og de overforsiktige byråkrater i regjeringen. Særlig tett knyttet han seg til Christian Birch-Reichenwald. Karl ivret for en revisjon av unionslovene, ny hærordning og jernbanebygging, men lyktes bare med det siste; et komitéarbeid om unionsforsvaret løp ut i sand og ble henlagt av Stortinget i 1857.

Oppholdet i Norge ble avbrutt da kong Oscar, som lenge hadde vært plaget av sykdom, ble for svak til selv å regjere, og Karl måtte overta som regent 25. september 1857. Ved farens død to år senere ble han selv konge. Det nye kongeparet ble kronet i Stockholm 3. mai 1860 og i Nidarosdomen i Trondheim 5. august samme år – den første norske dronningkroning siden i 1299. (Det var sine opplevelser på reisen til denne kroningen Aasmund Olavsson Vinje beskrev i «Ferdaminni fraa Sumaren 1860».)

Det første utslag av den nye kongens politikk var store regjeringsendringer i begge land. I Sverige ble Louis De Geer statsminister og vennen Henning Hamilton den toneangivende statsråd; i Norge fikk Christian Birch-Reichenwald den sentrale rolle. Det smakte av personlig kongemakt, men slik politikken utviklet seg, førte det tvert imot til styrket regjeringsmakt og konstitusjonalisme. Kongen lovte nå Birch-Reichenwald å oppheve den norske stattholderordningen som «morgengave» til det norske folk, og han meddelte det til og med til andre norske politikere. Visse sonderinger i Stockholm hadde gjort dem trygge på ryggstøtte. Ingen tenkte på å utnevne noen ny i stillingen, så dette var ren symbolpolitikk.

Men symbolpolitikk skulle få sprengvirkninger i den unionsstriden som nå var i emning. Straks Stortinget hadde vedtatt denne grunnlovsendringen, utløste det voldsomme reaksjoner i Sverige: Dette var ensidig norsk aksjon i et fellesspørsmål, og det krenket Sverige og den høyere stilling i unionen man mente tilkom Sverige. Kongen ble tvunget til retrett, men valgte å gi sanksjonsnektelsen i norsk statsråd (4. april 1860), ikke i svensk-norsk, slik det ble forlangt i Sverige. Siden ble han presset til å erklære at nektelsen skyldtes motstand fra de svenske statsmyndigheter. Slik ble «stattholderstriden» en sprengkile i unionen.

Kongen og hans norske rådgivere hadde hatt planer om en omfattende revisjon av unionsvilkårene, på grunnlag av likeverdighet. Nå måtte det utsettes, den norske regjeringen ble oppløst, og Frederik Stang kom til makten. Det ble senere (1865) nedsatt en bred unionskomité, men da innstillingen fra denne omsider kom i 1871, ble det slik motstand i Norge at Stortinget forkastet forslagene mot 17 stemmer.

Også i Sverige ble ringvirkningene store: Hamilton gikk av, og De Geer ble den suverene leder, ofte i opposisjon til kongens ønsker. De Geer foreslo i 1863 en viktig representasjonsreform: Riksdagen, som inntil nå hadde vært en stenderforsamling, skulle bli et moderne tokammersystem med direkte valg. Kongen likte det dårlig, men han var ingen ideolog og bad om at opplegget ble utformet slik at det fremmet skandinavismen. Det hadde ikke De Geer sans for. Men kong Karl ble hyllet for den store reformen som var innført i hans navn.

Siden skrev De Geer: «Alt som skjedde av noen betydning under hans regjering, skjedde mot hans vilje.» Men kongen satte ingen motkraft inn mot de mange reformene som nå fulgte. Han hadde store evner til å bite i seg nederlag og forsmedelser. Kanskje viste det at han ikke hadde noe dypt engasjement i sakene – bortsett fra militærspørsmål og utenrikspolitikk, som tradisjonelt var kongens domene. Men også her led han stadig nederlag.

Sommeren 1863 gjenopptok kong Karl farens skandinaviske politikk og tilbød Danmark en forsvarsallianse mot trusselen fra Tyskland i forkant av den dansk-tyske krig. Det nære vennskapet med Frederik 7. og håpet om en nordisk forbundsstat spilte en viktig rolle for ham. Men verken den svenske eller den norske regjeringen ville godta en så risikabel politikk, og gjennom nært samspill og noteveksling til berørte stater ble kongens linje avsverget. Kongen ble rystet av denne «unnfallenhet» og av Danmarks nederlag i 1864. Han stod på linje med den stemningsbølgen som kom etter sviket mot «en broder i nød». Men langtidsvirkningen var at også utenrikspolitikken ble presset ut av kongens personlige maktsfære og satt under regjeringens kontroll. Det eneste konkrete resultat av Karls skandinaviske politikk var at datteren Louise i 1869 ble gift med den danske kronprins Frederik (senere Frederik 8.). De ble foreldre til to konger – Christian 10. og vår egen Haakon 7.

I Norge kom andre nederlag. Kongen hadde ivret for en ny hærordning, som blant annet gjorde det lettere å forene norske styrker med svenske, og han skrev sine Militære strøtanker (1864) for å påvirke opinionen. Men Stortinget forkastet forslagene i 1863 og 1866. Statsråd Harald Nicolai Storm Wergeland måtte gå av i 1868 – den første seier for parlamentarisme i Norge, hevdet historikeren Halvdan Koht. Mot sin vilje ble altså kong Karl en banebryter for styrket regjeringsmakt og parlamentarisk innflytelse – og for spenning i unionsforholdet. Men de mange nederlagene svekket ikke hans enorme popularitet i befolkningen.

• Fosterbröderne. Saga, Stockholm 1848
• Heidi, Gylfes Dotter, Stockholm 1852
• En Vikingasaga, Stockholm 1855
• En samling dikter af C, Stockholm 1863 (norsk utgave Trondheim 1864)
• Militära tankar i sammandrag, Stockholm 1863 (norsk utgave Militære strøtanker, 1864)
• P(ro) m(emoria) angående armeens vapenöfningar, Stockholm 1867
• Tankar om nutidens taktiska rörelser (under pseudonymet C), Stockholm 1867

• En rekke malerier i svenske og norske museer og samlinger; hans Landskap fra Trøndelagen henger i residensen til den svenske ambassaden i Oslo

• Karl 4.s personlige arkiv finnes hovedsakelig i Bernadotteska familjearkivet, Stockholm