Nasjonalgalleriet

Som del av nasjonsbyggingen etter 1814 vedtok Stortinget i 1836 å opprette et nasjonalt museum for bildekunst. I tillegg til det klassiske dannelsesidealet gjenspeilet i den klassiske kunsten, skulle innkjøpene gjøres fra samtidens norske kunstnere. Det ble lagt vekt på kunst som kunne visualisere og støtte opp om forestillingene om norsk kultur, natur og særpreg.

De første kunstinnkjøpene besto riktignok av 28 malerier fra danske Fredrik Conrad Bugges (1754–1842) kunstsamlinger av eldre «mesterlig og mønsterverdig» kunst. Men allerede i 1839 ble den første norske samtidskunsten kjøpt inn til det nyopprettede museet. Dette var de fire maleriene Larvik havn i måneskinn (1839) og Hellefossen ved Hokksund (1838) av Johan Christian (J. C. ) Dahl, og Labrofossen ved Kongsberg (1937) og Grindelwaldgletsjeren (1938) av Thomas Fearnley.

Fra rundt 1850 la Nasjonalgalleriets styre (som også var styret for Den kongelige Tegneskole) stadig mer vekt på norsk kunst. I 1884 fikk kunstnere fast plass i Nasjonalgalleriets innkjøpskomitéer, og mange kontroversielle og radikale ervervelser ble gjort. Eksempelvis ble Nasjonalgalleriet den første offentlige eieren av et tidlig verk av Edvard Munch. Likeledes var Claude Monets impresjonistiske maleri Regnvær fra 1886 det første verket kunstneren solgte til en offentlig kunstsamling. Museet hadde for øvrig blitt kritisert for sin forkjærlighet for fransk kunst, men dette endret seg merkbart fra 1880-årene.

Ettersom Nasjonalgalleriets tidlige samlinger i all hovedsak bestod av bildende kunst, manglet den tredimensjonale kunsten. Den klassiske skulpturen var viktig, ikke bare for allmenndannelsen og den estetiske skoleringen, men også for vitenskapelig arbeid og arkeologiske studier. En skulptursamling ville dessuten kunne gi både kunstnere og håndverkere praktisk trening i tegning og formgivning. Initiativet til et skulpturmuseum kom derfor, kanskje ikke overraskende, fra akademisk hold, fra Universitetet i Christiania (Oslo).

Christiania skulpturmuseum ble opprettet etter at Christiania Sparebank finansierte både innkjøp av skulpturer og den første (i dag midtre) bygningen av museumsbygget. Denne sto klar i 1881. Forutsetningen for banken var imidlertid at skulpturmuseet skulle tilhøre byen, altså kommunen, og ikke universitetet.

Den private Kobberstikk og håndtegningsamlingen ble stiftet i 1877 og flyttet i 1882 inn i museumsbyggets tredje etasje. Christiania Sparebank bekostet innredningen av lokalene. I 1903 ble alle de tre samlingene overført til staten.

Ved tilbygg av to fløyer, en søndre (1904–1907) og en nordre (1918–1924), ble museet betydelig utvidet. I nordfløyen ble det skaffet plass til museets mest prestisjetunge saler: Langaardsalen med grosserer Christian Langaards testamentariske kunstgave på nærmere 80 kunstverk (donert i 1922), Nasjonalgalleriets Venners sal og Den franske sal. Den nordre fløyen fikk også etterlengtet bibliotek, foredragssal og et direktørkontor.

Nasjonalgalleriets Venner ble stiftet i 1917. Store og betydningsfulle gaver fra venneforeningen gjorde Nasjonalgalleriets Venners sal til et attraktivt utstillingsrom. Store kunstgaver ble også gitt av industrileder Olaf Schou (i 1909), Chr. Paus (i 1918) og andre private kunstmesener. En siste utvidelse av museet ble gjort til 100-årsjubileet i 1937, da den store Edvard Munch-salen kom til.

Den monumentale museumsbygningen fra 1881 er bygd i nyrenessansestil og ble tegnet av far og sønn Heinrich Ernst Schirmer og Adolf Schirmer. Påbyggene med nord- og sørfløyene ble tildelt Norges viktigste arkitekturpris, C. A. Houens fonds diplom for god arkitektur, i 1926.

Nasjonalgalleriet rommet landets største offentlige samlinger av malerier, tegninger og skulpturer. Utstillingene viste norsk og utenlandsk, historisk og samtidig kunst. I 1990 ble kunsten fra etter 1945 flyttet til det nyetablerte Museet for samtidskunst.

Spesielle attraksjoner fra bildesamlingen var norsk nasjonalromantisk malerkunst, av eksempelvis August Cappelen, J. C. Dahl, Thomas Fearnley, Adolph Tidemand og Hans Gude. Brudeferd i Hardanger (1847–1848) er et av de mest berømte maleriene fra denne epoken. Museet hadde også, som nevnt, en betydelig samling av fransk 1800-talls maleri.

Nasjonalgalleriet sikret seg tidlig flere av Edvard Munchs hovedverker, som Det syke barn (1885–1886) og hans ekspresjonistiske gjennombrudd, det ikoniske maleriet Skrik (1893). I juni 1927 kunne Thiis åpne den største Munch-utstillingen til da. Videre ble det i forbindelse med museets hundreårsjubileum i 1937 bevilget ekstra midler til å bygge ut det sørlige gårdsrommet. Munchs arbeider ble tildelt den nye overlyssalen i det tidligere gårdsrommet. Edvard Munch-salen ble fra da av Nasjonalgalleriets mest prominente rom.

Langaards kunstsamling er en viktig del av norsk museumshistorie. Han donerte også store samlinger til Kunstindustrimuseet og Norsk Folkemuseum. Malerisamlingen var unik i norsk målestokk og består i stor grad av hollandsk og flamsk 1600-talls malerkunst, foruten noe spansk og italiensk kunst. Blant kunstnerne i denne salen finnes verker av Jan Brueghel, Paolo Veronese og Peter Paul Rubens. I 1909 testamenterte Langaard bildekunstsamlingen til Nasjonalgalleriet. To år etter hans død, i 2024, kunne publikum betrakte verkene i Langaardsalen.

Skulptursamlingen bestod i begynnelsen av gipsavstøpninger av kjente verker fra antikken, både som skulpturer og relieffer. Kopier fra renessansen, barokken og nyere tid var også representert. Originale skulpturer var i mindretall.

Kobberstikk og håndtegningsamlingen besto hovedsakelig av rundt 2000 blad fra Chr. Stangs private samling. I 1883 ble samlingene administrert av direksjonen i Nasjonalgalleriet. Opprinnelig bestod den av en overvekt av utenlandsk grafikk, men norske tegninger kom tidlig med, og etter hvert også norsk grafikk.

På 1920- og 1930-tallet foregikk en økende profesjonalisering i Nasjonalgalleriet, med større satsninger på vitenskapelig arbeid og formidling. Særlig «arbeidende voksne og skolebarn» ble definerte som målgrupper. Desentralisering av kunsttilbud førte til opprettelsen av Statens Vandreutstillinger, senere kalt Riksutstillinger .

Begrepet nasjonalgalleri ble et stadig mer aktuelt tema. Skulle kunstnerne gå i dialog med norske tradisjoner og male heimstadsmalerier av natur og bondeliv, hente inspirasjon fra den klassiske arven, arbeide figurativt eller følge med på de nye, avantgarde, abstrakte og modernistiske kunstretningene? Og hvilke føringer skulle legges for innkjøpene?

Også for Nasjonalgalleriet ble andre verdenskrig dramatisk. Nazifiseringen av Norge startet raskt etter okkupasjonen 9. april 1940. Gjennom politisk ensretting skulle alle samfunnsinstitusjoner i både stat og kommune nyordnes av tyskerne. Nasjonalgalleriet var en symbolsterk kulturinstitusjon og ble derfor benyttet som plattform og visningssted for okkupasjonsmaktens fascistiske ideologi og kunstsyn. Det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo forlangte løpende innsyn i museets virksomhet og kunstinnkjøp. I 1941 ble den regimevennlige Søren Onsager innsatt som ny direktør og tyskernes forlengede arm. Tre propagandautstillinger om degenerert kunst ble vist i Nasjonalgalleriet i 1942. Onsager var ansvarlig for Kunst og ukunst, NS-regimet arrangerte Noregs Nyreising og Hirdutstillingen.

I 2003 ble Nasjonalgalleriet slått sammen med Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og Riksutstillinger til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Svenske Sune Nordgren ble utnevnt til direktør med ansvar for sammenslåingen.

Det ble foretatt en rekke interiør- og utstillingsmessige endringer under Nordgren. Selve bygget ble ombygd, og museet ble i stor grad tatt i bruk til skiftende tematiske utstillinger.

Den tradisjonelle utstillingspraksisen ved museet med en konvensjonell kronologisk presentasjon av den eldre kunsten ble utfordret. De nye såkalte basisutstillingene vakte så sterke reaksjoner i enkelte kretser at Nordgren valgte å forlate direktørstolen i 2006, etter bare tre år. Senere ble salene for øvrig reetablert til det gamle mønsteret, noe som i ettertid kunne virke foreldet og gammeldags i forhold til nyere tids museumspraksis.

Utstillingen Kyss Frosken! Forvandlingens kunst! ble i 2005 imidlertid en stor suksess. Denne samtidskunstutstillingen skulle markere 100-års jubileet for unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Begivenheten fant sted på Tullinløkka, hvor blant annet et oppblåsbart, froskeformet utstillingslokale var satt opp. Også dette arrangementet skapte sterk debatt og engasjement, men samtidig ble det den mest besøkte utstillingen av samtidskunst i Norge fram til da.

Samlingene hadde vokst i omfang, og utvidelse av museet hadde vært et gjennomgående tema. Tilbygg på Tullinløkka syntes ikke å være i umiddelbart sikte, til tross for flere utbygningsplaner opp igjennom tidene. I 2008 ble det vedtatt at det nye Nasjonalmuseet skulle samles i et nybygg på den gamle Vestbanetomten ved Aker brygge. I juni 2022 sto det ferdig.

Da Nasjonalgalleriet flyttet sine samlinger til det nye museet, utgjorde de omkring 4500 malerier, 900 orginalskulpturer, 950 gipsavstøpninger, 17 300 tegninger og 25 000 grafiske blad.

Formålet med fredningen av Nasjonalgalleriet som bygning er, i følge Riksantikvaren, å sikre et arkitektonisk og kulturhistorisk sentralt anlegg innen nyrenessansen som historisk epoke i Norge. Videre er museet et nasjonalt monumentalt byggverk knyttet til forskning og formidling av skulptur og bildekunst fra tiden etter at Norge ble en selvstendig stat i 1814.

Museet var, sammen med Kunstindustrimuseet, Historisk museum og Nationaltheatret, viktige i nasjonsbyggingens konsoliderende fase, der sentrale kulturinstitusjoner i første halvdel av 1800-tallet fikk egne bygninger i det som gjerne kalles Oslos historiske sentrum.

Fredningen av Nasjonalgalleriet omfatter eksteriøret og interiøret i 1.–3. etasje med forhagen ut mot Universitetsgaten.

Direktører i Nasjonalgalleriet var:

• Jens Thiis (1908–1941)
• Sigurd Willoch (1946–1973)
• Knut Berg (1975–1995)
• Tone Skedsmo (1995–2000)
• Anniken Thue (2001–2003)

• Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

• Eckhoff, Audun, red.: Nasjonalgalleriet, Fagbokforlaget, 2017, isbn 97-88245-00-22582
• Lange, Marit, red.: Nasjonalgalleriets første 25 år : 1837-1862, 1998, isbn 82-90744-49-8
• Nasjonalgalleriets venner 75 år, 1992, isbn 82-7631-016-8
• Skedsmo, Tone, red.: Norske mesterverker i Nasjonalgalleriet, 1981, isbn 82-7201-019-4
• Willoch, Sigurd: Nasjonalgalleriet gjennem hundre år, 1937