Oslo rådhus

Rådhuset dekker et areal på 4900 kvadratmeter og består i tre klare volumer: To vertikale blokker inn mot byen og et liggende rektangulært volum mot sjøen. Den enkle og lettfattelige hovedformen er rikt artikulert med relieffer og utsmykking i fasadene. Bygningen er støpt i betong og fasadene er kledd med håndslåtte munkestein.

Fundamentet er dekket av steinplater og minner om fjellknausen som i sin tid var bestemmende for rådhusplasseringen. Steinplatene kler veggene til oppkjøringsrampen og veggene i festbygningen helt opp til og med balkongen i første etasje. For å understreke den vertikale bevegelsen har tårnene bare en lav steinbrystning under de nederste vinduene. Fjellknausen ble delvis sprengt bort da byggingen tok til.

I fasaden mot sjøen er hjørnene forsterket, og dermed fremtrer bygningen som en klar figur. Bygningsblokkens øvre del er et tett teglparti som danner bakgrunn for to store skulpturer av St. Hallvard mot sør og Harald Hardråde mot vest. Den øverste delen av teglfasaden er gitt liv ved et sikk-sakk-mønster og like under skaper to rader med skyteskår relieff og rytme i fasadeflaten. Teglvolumet avsluttes i sin underkant av steinplater som bæres av store firkantede mursteinspilarer. Innenfor pilarene ligger den inntrukne vindusveggen til galleriet og festsalene i andre etasje. Vannflaten foran Rådhusplassen, de omkransende åsene bak og det liggende teglvolumet gir rådhusets fasade mot sjøsiden et horisontalt preg i den åpne landskapssituasjonen. På bysiden blir bygningens hovedinngang tydeliggjort av de oppadstrebende tårnene og borggårdens favnende bevegelse.

På grunn av terrenget måler Østre tårn to meter høyere enn Vestre tårn og rekker 66 meter fra bakken. Vinduene i sokkelen sitter dypere inne i veggen enn vinduene over. Dette bidrar til at sokkelen virker robust og i stand til å bære vekten av etasjene over. Det er tre kontoretasjer i sokkelen; to underetasjer og første etasje. Deretter følger parvise glugger til en innskutt teknisk etasje. Deretter ni etasjer med kvadratiske korsdelte vinduer rolig fordelt på flaten. Under den nederste vindusrekken er teglsteinene snudd på høykant for å markere en overgang til sokkelen. Øverst avsluttes de ni kontoretasjene med en gesims. Så følger to etasjer med inntrukket fasade bak store kvadratiske mursteinspilarer, og over der igjen; en vindusløs, avsluttende topp med takkete teglmønstre og to rader med gjenmurte skyteskår.

Mellom tårnene ligger midtbygningen. Arkitektene ønsket at den skulle fremtre som et selvstendig element, derfor er det en glipe mellom midtbygningen og tårnene. Midt på midtbygningen finner vi inngangspartiet, og over inngangen er vinduspartiet foran bystyresalen. Over vindusflaten står skulpturen Oslopiken med hevet arm høyt over inngangen. Borggården ligger mellom de to tårnene. Den flankeres av to overbygde promenadersom med sine menneskelige proporsjoner skaper et intimt plassrom foran den overveldende fasaden. Borggården har samme bredde som rådhushallen innenfor og blir en introduksjon til den.

Rådhuset ligger til en akse som går langs Universitetsgaten, Roald Amundsens gate, over Fridtjof Nansens plass, inn hovedinngangen gjennom vestibylen og nedre galleri, til rådhushallen, som åpner seg mot fjorden i sin lengderetning. Rådhushallen er byggets kjerne og dominerer med sin størrelse og rike utsmykning. Hallen er et mektig kubisk volum: 31 meter bredt, 39 meter langt og nesten 21 meter høyt. Tar man med den lavere delen blir rådhushallens areal på mer en 1 400 kvadratmeter.

Rommets høyde er todelt. Fem meter over gulvet springer en balkong ut på tre sider. Balkongens brystning, veggene under og hallens gulv er kledd med marmor. En lang og bred marmortrapp langs vestveggen binder de to etasjene sammen og muliggjør seremoniell utfoldelse. På veggflatene er det malt et geometrisk linjespill, to store fresker og et maleri. Her avbildes representanter for viktige næringsveier og nasjonens helter. Det er nasjonen mer enn byen som står i fokus: Oslo rådhus skal være hele landets rådhus.

Resten av bygningen forholder seg til det store sentralrommet. Alle som jobber og har sin gang i huset får daglig et gløtt av rådhushallen. Byrådslederen og ordføreren har kontorer i henholdsvis østre og vestre hjørne av første etasje. De er tilbaketrukket, men sentralt plassert i bygningen.

Rådhushallen brukes ved mange sentrale arrangementer og viktige offentlige begivenheter; her holdes det 17. maifest for barna og andre viktige jubileumsmarkeringer eller konserter. Fredsprisen deles årlig ut her i desember. På det meste har hallen plass til 1300 stoler. I andre etasje ligger festsalene samlet rundt hallen. De er delt langs en diagonal med representasjonsrommene mot sør og øst og rommene for folkestyre mot vest og nord.

Bystyresalen er formet som en halvsirkel og ligger vendt mot borggården. Den avrunde formen vises ikke igjen i den kantete fasaden, men gjentas i Fridtjof Nansens plass utenfor. Rommet har en sentral plassering over inngangspartiet, midt på fasaden som vender mot byen.

På hver side av bystyresalen ligger østre og vestre galleri. Galleriene er sparsomt møblert, det er høyt opp til taket og alle veggene er benyttet til fresker. De gir ankomst til kontortårnene fra bystyresalen og fungerer som vrimlearealer knyttet til den. Østre og vestre galleri befinner seg rett over det lange galleriet i første etasje og i fasadene mot øst og vest er vinduene til disse rommene knyttet sammen med en rikt utformet balkong og vindusparti i stein. Slik er rådhusets tverrakse synlig i fasaden.

Henrik Sørensens store dekorasjon på rådhushallens fondvegg, Folket i arbeid og fest, er 24×12 meter, og malt i olje på treplater. Av andre kunstnere som har gitt vesentlige bidrag til utsmykningen av rådhuset kan nevnes Alf Rolfsen, Axel Revold, Per Krohg, Willi Midelfart, Aage Storstein, Anne Grimdalen, Nils Flakstad, Joseph Grimeland, Nic Schiøll, Per Palle Storm, Dyre Vaa, Ørnulf Bast og Dagfin Werenskiold.

Klokkespillet på taket av Østre tårn omfatter 49 klokker, som kan spilles manuelt eller automatisk. Det ble restaurert i 1999. Det store rådhusuret på østre tårns sørside har en diameter på 8,60 meter. På fasaden mot borggården er det et astronomisk ur som viser klokkeslett, stjernetid, dato, månefasene og formørkelser av sol og måne.

De eldste eksisterende rådhusene i Europa ble reist på 1200-tallet i Italia, Frankrike og Tyskland. Rådhusbygningen var et tegn på at et mer demokratisk styresett begynt å gro frem og at maktutøvelsen ble flyttet fra biskopens eller fyrstens palass til borgernes hus.

Etter at Kvadraturen ble oppført ved Akershus festning, flyttet rådhuset flere ganger. Rådhuset hadde mange funksjoner, blant annet møtested for byens borgerkorps og lagting, rådstuerett, skriverrom, fangerom og kontorer for byfogd, kemner og politimester. Det første stod klart i 1641 og lå på hjørnet mellom Nedre Slottsgate og Rådhusgaten. Her ble det avholdt teaterforestillinger, konserter og artistopptredener, og i dette huset ble kongen og prinsen ønsket velkommen når de kom fra Danmark.

Etter 1814 ble Christiania hovedstad og byen trengte mange nye offentlige bygninger, også nytt rådhus. Flere forslag ble lansert, og en midlertidig, men representativ løsning ble at kommunen overtok Losjebygningen i 1862. Bygningen ble kalt Kommunegården og fungerte som byens rådhus frem til dagens rådhus sto klart. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet kjøpte kommunen tomter på Hammersborg og la planer for nytt rådhus der, men de ble ikke gjennomført.

• Oslo
• rådhus
• Nobels fredspris
• Henrik Sørensen

• Grønvold, Ulf, med flere (2000): Det store løftet: rådhuset i Oslo
• Just, Carl (1950–1952): Rådhuset i Oslo, to bind
• Mørch, Morten Ole, Arnstein Arneberg: Mennesket og Arkitekten, Byggverkene og Byggherrene. Bastion, Oslo 2006
• Mørch, Morten Ole, Magnus Poulsson: Mennesket og Hans Krets, Arkitekten og Hans Verk. Ad Notam, Oslo 2001.