freske

Freskomaleri har den fordel fremfor maleri på tørr vegg (it. al secco, 'på tørr mur') at den våte kalken tar opp luftens karbondioksid, og omdannes til kalsiumkarbonat, som er uløselig i vann. Muren bevarer derfor fargens styrke og renhet gjennom flere hundre år.

Kalken må være fuktig, og avhengig av hvor mye kunsteren vil male på én dag, må et tilsvarende stort stykke av veggen dekkes til med kalk. Tegningens konturer presses inn i kalken med en griffel, som føres over kartongen. Fargene røres ut med kalkvann. Etter tørking blir fargene mye lysere, og det kreves atskillig øvelse å treffe de rette fargene. Freskomaleri er en krevende teknikk, fordi det må arbeides hurtig før kalken tørker. Feil kan bare rettes ved at man fjerner kalklaget og erstatter det med et nytt.

Freskomaleri ble mye brukt allerede i oldtidens Egypt, Hellas og Roma (Pompeii). Etter å ha vært fortrengt av mosaikken i bysantinsk tid, blomstret det særlig i Italia fra 1200- til 1600-tallet. Blant de fremste kunstnere som behersket denne teknikken var Giotto, Masaccio, Fra Angelico, Piero della Francesca, Signorelli, Michelangelo og Pietro da Cortona.

På 1700-tallet ble teknikken fremdeles brukt med fremragende resultater. Særlig bør nevnes Tiepolo. I nyere tid har det blant annet vært gjenopptatt i Sverige av Carl Larsson i hans veggdekorasjoner i Nationalmuseums trappegang, og av Prins Eugen i Stockholms stadshus; i Danmark av blant andre Joakim Skovgaard ved hans utsmykning av Viborg domkirke. I tiden etter den første verdenskrig inntok særlig Mexico og Norge en sentral stilling, Mexico med sitt sosialrealistiske freskomaleri, representert ved Diego Rivera, og Norge med Emanuel Vigeland og freskobrødrene Axel Revold, Alf Rolfsen og Per Krohg.

• kunst
• kalk