Henrik Sørensen

Henrik Sørensen var en norsk maler født i Värmland i Sverige. Han øvde både som kunstner og gjennom sin vitale, idérike og dominerende personlighet en vidtrekkende innflytelse.

Sørensen begynte på Kunstindustriskolen, var i 1904–05 hos Kristian Zahrtmann i København og i 1908 og 1910 hos Henri Matisse i Paris. Matisse-skolen satte sitt preg på en del bilder fra tiden 1910–14. De romantiske fantasier Svartbækken (1909) og Gullfuglen (1910), begge Bergen Kunstmuseum, anslår den tone av naturmystikk og inderlig opplevelse av det nasjonale som skulle vokse seg stadig sterkere. Stor betydning for ham fikk vennskapet med Erik Werenskiold og Oluf Wold-Torne.

Første verdenskrig utløste angstpregede visjoner som Menneskefuglene (1917) og Redd (1917–19), og noe av den samme apokalyptiske stemning fyller pasjonstrilogien Getsemane, Golgata og Pietà (1921–25) og Inferno (1924–25), alle i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo. Koloritten i hans portretter fra 1920-årene kan være voldsomt oppdrevet, hektisk og dissonansrik, men i andre bilder, som Gudrun i døren (1917) er den avklart, mild og harmonisk.

Fra 1919 var han bosatt i Paris, men allerede før han i 1927 slo seg ned i Oslo hadde han hentet motiver fra norsk natur og folkeliv, særlig Telemark, som ved siden av Holmsbu, der han bodde om somrene, fra nå av ble hans viktigste inspirasjonskilde. Han malte landskaper med en ekstatisk, mystisk betont naturopplevelse, for eksempel Telemarkslandskap (1925), Nybrott i Vinje (1931), og etter andre verdenskrig en rekke bilder av den store eika i Holmsbu. Han skapte også komposisjoner der mennesket i stum lengsel, hengivelse og smerte smelter sammen med naturen, blant annet Myllarguten (1926), Den norske Pan (1933), og de mange Tone Veli-motiver.

Rundt 1930 oppstod tendensbilder som Gatekamp (1930) og Ærens mark (1931). Samtidig kom rekken av monumentalmalerier, blant annet alterverket i Linköping (1934) med den ungdommelige, favnende Kristus i midtfeltet (gjentatt i Lillestrøm kirke samme år), det svære veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève (1939) og den mer enn 300 m² store fondveggen i Oslo Rådhus (1938–50). Dessuten utsmykket han en rekke kirker med symbolsk-religiøse scener. I sine mange portretter søkte han det karakterfullt ekspressive og typiske, ofte i kantet, monumental forenkling (Ingeborg Refling Hagen, 1932, Sigurd Christiansen, 1935–36, Agnes Mowinckel, 1949, August Oddvar, 1957).

Som illustratør behandlet Sørensen fortrinnsvis sentrale verker som Jørgen Moes I brønden og i tjærnet (1928), Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger (1929), Asbjørnsen og Moes eventyr (1936), Ragnhild Jølsens Brukshistorier (1938) og Aasmund O. Vinjes Storegut (1951). Sørensen utgav i 1932 en liten bok om Wold-Torne og skrev ellers mange artikler. Sørensen er rikt representert i museene i Oslo og Bergen og ellers i nordiske museer.

Et Sørensen-monument, utført av Ragnhild Butenschøn, ble 1968 reist i Lillestrøm. Hans sønn Sven Oluf Sørensen har oppført to gallerier, der hans fars kunst er tilgjengelig for publikum. I Holmsbu ble Holmsbu Billedgalleri åpnet 1973, og i Smørklepp i Vinje i Telemark stod Vinje Biletgalleri ferdig 1991, begge med Bjart Mohr som arkitekt. Vinje Biletgalleri inneholder i tillegg til Henrik Sørensens malerier, også malerier av Harald Kihle.