Polens historie

Skriftlige kilder kan ikke avgjøre hvor lenge det har vært slavisk bosetning i det nåværende Polen, og det er uenighet om tolkningen av det arkeologiske og språklige materialet. Den slaviske innvandringen til Polen skjedde sannsynligvis på 600– og 700-tallet evt.

De første statsdannelsene på polsk jord oppstod på 800-tallet. Gamle handelsruter mellom Østersjøen og Balkan («ravveien»), og fra Tyskland mot øst gikk over polsk område og fremmet utviklingen av lokale stamme-fyrstedømmer. Et av de største var wislanernes rundt 875, men det kom raskt under moravisk styre.

En mer varig politisk samling skjedde blant polanerne (slettefolket), som Polen og polakkene senere fikk sitt navn fra. De holdt til i området rundt elven Warta, et område som senere ble kalt Storpolen (Wielkopolska) og med Poznań som den største byen i dag.

Den første fyrsten som trer tydelig frem i kildene, er Mieszko 1. fra cirka år 960. Han tilhørte Piastdynastiet, oppkalt etter den mytiske stamfaren Piast. For å kunne stå sterkere mot den tysk-romerske keiseren Otto 1., allierte Mieszko seg med tsjekkerne. I 966 lot han seg døpe og gikk inn for å kristne sitt rike. Dette året regnes tradisjonelt som grunnleggelsen av Polen som stat, med Gniezno som hovedstad fram til den i 1038 ble flyttet til Kraków.

I løpet av noen tiår la Mieszko under seg kystområdet ved Østersjøen, wislanernes Lillepolen (Małopolska) med Kraków i sør og Schlesien (Śląsk). Både Mieszko og hans etterfølgere sørget for at Polen ikke kom i noe kirkelig avhengighetsforhold til Tyskland, og landet ble egen kirkeprovins fra 1000, da biskopen av Gniezno ble erkebiskop.

I 1025 ble fyrst Bolesław 1. «den tapre» kronet til konge, og Polen (Polonia) ble gradvis tatt i bruk som navn på riket. Kraków var hovedstad i over 500 år (fra 1038 til 1596), da hovedstaden ble flyttet til Warszawa. En rekke kriger førte både til erobringer og avståelser av landområder, og det var økte tendenser til regional oppsplitting. Bolesław 3. «den skjevmunnede» delte på dødsleiet i 1138 riket mellom sine fire sønner. Ordningen førte til mye strid, og Polen forble splittet til 1320. I denne tiden ble landet også utsatt for nye trusler utenfra, særlig fra Den tyske orden fra 1220-årene og gjennom den mongolske invasjonen i 1241. Blant annet gikk kystområdene mot Østersjøen tapt til Den tyske orden.

Polen ble samlet igjen av Władysław 1. «den kortvokste» i årene frem til 1320. Hans etterfølger Kasimir (Kazimierz) 3. «den store» (1333–1370) fikk et stabilt forhold til Böhmen og Den tyske orden ved å gi opp de polske kravene på Schlesien og Øst-Pommern, og utvidet i stedet riket mot sørøst med Galicja (Røde-Ruthenia). Han gjennomførte store reformer innen rettsvesen og forvaltning, oppmuntret til handel og byvekst, styrket religiøs toleranse og opprettet Polens første universitet i Kraków (det jagellonske universitet) i 1364.

Etter en kortvarig personalunion med Ungarn (1370–1382) inngikk Polen i 1386 en langvarig union med Litauen (personalunion til 1569, deretter realunion). Personalunionen var et resultat av at den litauiske storfyrst Jogaila (polsk Jagiełło) i 1386 giftet seg med Hedvig, som i en alder av vel tolv år i 1384 hadde blitt kronet med navnet Jadwiga Rex. Jogaila ble samme år kronet som kong Władysław 2. og innledet det jagellonske dynastiet som styrte i nesten 200 år (til 1572).

Polen–Litauen var den sterkeste makten i det østlige Sentral-Europa på 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. Den tyske orden ble slått ved Tannenberg (Grunwald) i 1410, og etter nye kriger fikk Polen ved freden i Toruń (1466) tilbake kystområder ved Østersjøen som var gått tapt på begynnelsen av 1300-tallet. En tid strakte Polen–Litauen seg fra Østersjøen til Svartehavet. Innflytelsen viste seg også ved at naboland i perioder ble styrt av medlemmer av den jagellonske kongeætt (Böhmen 1471–1526, Ungarn 1490–1526).

Samtidig ble den polske kongemakten svekket innad, da adelen på 1400-tallet økte sin makt i forhold til kongen. Etter at det jagellonske dynastiet døde ut i 1572, valgte adelen fritt kongen, slik at det i realiteten var skapt en adelsrepublikk med en valgt konge på toppen. Den jordeiende adelens økende makt viste seg også ved at bøndene fra rundt år 1500 ble bundet til jorden og nærmest var å betrakte som godseiernes eiendom («det andre livegenskapet»).

På 1500-tallet satte humanismen og reformasjonen sitt preg på Polen. Bøker ble trykt på polsk, og flere protestantiske kirkesamfunn slo rot. Myndighetene gikk inn for religiøs toleranse, og fra 1573 var alle trossamfunn likestilt. Det varte imidlertid ikke lenge før motreformasjonen ledet av jesuittene satte inn, og litt ut på 1600-tallet var Polen blitt et nesten rent katolsk land.

Begynnelsen av 1600-tallet var preget av kriger med Sverige, Russland (Moskva var okkupert av polakkene i 1610–1612) og Det osmanske riket. Fra midten av 1600-tallet ble også Preussen–Brandenburg en farlig utfordrer. I andre del av 1600-tallet tapte Polen–Litauen betydelige landområder i Ukraina og ved Østersjøen. Flere av krigene på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet førte til store ødeleggelser på polsk område. Polakkene omtaler således ofte Sveriges invasjon av Polen i 1655–1660 som «syndfloden». Polen ble også alvorlig herjet under Den store nordiske krig (1700–1721).

Nettopp i denne perioden ble svekkelsen av statsmakten tydeligere. Ikke bare var adelens makt stor i forhold til kongens, men ved innføringen rundt 1660 av liberum veto, hver møtende adelsmanns rett til å stanse et vedtak i riksdagen (herav uttrykket «polsk riksdag»), ble det ofte umulig å vedta lover eller å sikre statens finanser. Polen ble derfor mer og mer handlingslammet, samtidig som det ble lettere for utenlandske krefter å utnytte motsetningene mellom adelsfraksjoner gjennom allianser. Særlig gjorde Russland seg gjeldende i polsk politikk utover på 1700-tallet. Et av målene var å hindre reformer som kunne gjøre Polen til en mer effektiv stat, og dermed kanskje en fare for Russland.

Den økte russiske innflytelsen skapte uro hos andre stormakter, og førte i 1772 til den første delingen av Polen mellom Russland, Preussen og Østerrike. Østerrike fikk Galicja, Preussen fikk Vest-Preussen og Russland fikk deler av Belarus. Adelen innså nå at det var behov for reformer, og det ble i 1791 utarbeidet en relativt liberal grunnlov som var avansert for sin tid.

Enkelte av de mektigste adelsmennene bad Russland om hjelp for å hindre en liberal utvikling, og det førte til Polens andre deling (1793), mellom Russland og Preussen. Polakkene reagerte nå med opprør, ledet av Tadeusz Kościuszko, en general som hadde deltatt i den amerikanske uavhengighetskrigen. Opprøret ble slått ned av russiske og prøyssiske styrker, og Polens tredje deling, (mellom Russland, Preussen og Østerrike), var et faktum i 1795. Polen hadde sluttet å eksistere som stat. Omtrent halvparten av territoriet var gått til Russland.

Napoleonskrigene gav mange polakker håp om en rask gjenfødelse av den polske staten, og mange polakker gikk i Napoleons tjeneste. Ved freden i Tilsit i 1807 opprettet Napoleon storhertugdømmet Warszawa som fransk vasallstat. Det bestod av de prøyssiske ervervelsene ved Polens delinger, og fra 1809 også av noen av de østerrikske. Etter Napoleons nederlag gjorde Wienkongressen i 1815 det meste av storhertugdømmet om til «kongeriket Polen» med den russiske tsar som konge («Kongress-Polen»), men med egen regjering og hær. Tsar Aleksander 1. gav en relativt liberal grunnlov, men begynte snart å opptre autoritært, noe som ble forsterket av etterfølgeren Nikolai 1. fra 1825.

I 1830 brøt det ut opprør (1831 i Litauen), men det sosiale grunnlaget var snevert; opprørsriksdagen sa nei til bøndenes krav om å avskaffe livegenskapet. Opprøret fikk derfor beskjeden støtte i folket. Hæren led et avgjørende nederlag ved Ostrołęka i 1831. Flere tusen opprørsledere flyktet til utlandet, flest til Frankrike. I russisk Polen ble det gjennomført harde straffetiltak: henrettelser, deportasjoner til Sibir, konfiskasjoner av adelsgods, stenging av universitetet i Warszawa og russifisering av skole og rettsvesen. Grunnloven og det meste av selvstyret forsvant, selv om Kongress-Polen formelt eksisterte til 1863, da en ny oppstand brøt ut. Også i den prøyssiske delen av Polen kom det en mer anti-polsk politikk etter 1830–1831, selv om det ikke hadde vært noe opprør der.

I 1846 brøt det ut opprør i Galicja. Det ble slått ned av den østerrikske hæren. Kraków, som hadde hatt et visst selvstyre som republikk fra 1815, ble innlemmet i Østerrike. Myndighetene appellerte også med hell til de ukrainske bøndene mot de polske godseierne. Generelt hadde likevel polakkene som var under østerriksk styre, større nasjonal frihet enn i de russiske og prøyssiske delene av Polen. Flere polakker hadde regjeringsposter i Wien, og polsk fikk i 1861 status som offisielt språk i Galicja. Universitetene i Kraków og Lvov (polsk Lwów) tiltrakk seg polske studenter også fra de andre riksdelene.

Forholdene for polakkene i Preussen (fra 1871 Tyskland) lignet nasjonalt sett mer på situasjonen i Russland enn i Østerrike. Det foregikk en utstrakt germanisering både i skolen og i andre deler av samfunnet. I 1880-årene startet myndighetene med kolonisering av tyskere i de polske områdene for å svekke den polske karakteren der. Den større graden av legalitet i det tyske samfunnet, og et høyere nivå innen både økonomi og utdanning, gav likevel polakkene i Tyskland bedre muligheter til å forsvare sine posisjoner enn i Russland.

Da Aleksander 2. tiltrådte som russisk tsar i 1855, var det også i Polen forventninger til ham om reformer. Men selv om universitetet i Warszawa ble gjenåpnet, kom det få reelle endringer, og i januar 1863 brøt det ut opprør etter et forsøk på å innrullere unge opposisjonelle i den russiske hæren. Men nå hadde ikke Polen noen egen hær som i 1830. Selv om det var mye sympati for polakkenes sak i utlandet, var det ingen som ville gripe inn. Opprøret, som tok form av geriljakrig, ble slått ned i 1864.

De siste restene av Kongress-Polen som statlig enhet forsvant, og Polen ble preget av en enda kraftigere undertrykkelse enn i 1831 (henrettelser, deportasjoner til Sibir, konfiskasjoner, russifisering). Russland forsøkte også å dra fordel av de sosiale motsetningene mellom godseiere og bønder. Den russiske bondereformen av 1861 (bondefrigjøringen) ble gjennomført i de polske områdene i 1864, like før opprøret var slått ned, og gav bøndene i russisk Polen bedre betingelser enn bøndene i Russland hadde fått.

Utviklingen av industri i den russiske delen av Polen hadde fordel av at tollgrensene til det store russiske markedet ble fjernet (selv om kjøpekraften der var beskjeden), og Polen hadde frem til rundt 1890 den mest dynamiske industriutviklingen i det russiske riket. Også jernbaneutbyggingen gikk raskere enn den gjorde lenger øst. Den økonomiske fremgangen sammenholdt med nederlagene for den heroiske (ofte kalt romantiske) opprørstradisjonen, førte til en holdningsendring i ledende polske kretser. De såkalte «positivistene» eller «realistene» mente at polakkene nasjonalt kunne oppnå mer ved å bygge ut industri og handel, byer og jernbaner, utrydde analfabetismen og så videre. «Frelse gjennom selvforbedring» het det i et slagord. Den politiske konsekvensen var lojal opptreden overfor tsarstyret i håp om en form for selvstyre som belønning. En slik belønning kom imidlertid ikke.

Da varige politiske partier begynte å vokse frem i 1890-årene, ble Roman Dmowski i den nasjonaldemokratiske bevegelsen talsmann for en «moderne» og aggressiv nasjonalisme som skulle være forskjellig både fra opprørstradisjonen og forsoningspolitikken. Den hadde også innslag av antisemittisme. Etter hvert utpekte Dmowski Tyskland som den største trusselen mot den polske nasjonen, og Russland kunne da være en beskytter mot Tyskland. Det viktigste ble å oppnå selvstyre, ikke uavhengighet fra Russland.

Det polske sosialistpartiet (PPS) ble grunnlagt i 1893 og hadde Józef Piłsudski som en av sine ledere. For PPS var nasjonal frigjøring like viktig som kampen for sosialisme; polske arbeidere ville fortsatt være undertrykt selv om Russland ble sosialistisk. Et mindre og mer venstreorientert parti (Sosialdemokratiet i Polen og Litauen, SDKPiL), der Rosa Luxemburg var en av lederne, satte kampen for sosialisme først. Polsk uavhengighet var ikke noe mål i seg selv; bare en sosialistisk revolusjon kunne gjøre slutt på nasjonal og annen undertrykking.

Revolusjonsbølgen i Russland i 1905 spredte seg også til russisk Polen, først med omfattende skolestreiker for å få polsk som undervisningsspråk. PPS og SDKPiL oppfordret til generalstreik; 400 000 arbeidere streiket i fire uker. Deretter var det en lang rekke streiker og demonstrasjoner, og flere hundre mennesker ble drept. Polen fikk enkelte mindre innrømmelser av tsaren i 1905, men innføringen av dumaen som lovgivende forsamling i Russland i 1906 fikk ingen vesentlige følger for Polens stilling i Russland. En følge av uroen i 1905–1906 var at PPS ble splittet. Piłsudski understreket sin radikale nasjonalisme, og så Russland som den største fienden, mens venstrefløyen ble mer internasjonalistisk.

Da første verdenskrig startet, hørte polakkene på grunn av delingen til på forskjellig side. Mange var lojale mot tsaren, som lovte dem indre selvstyre etter krigen. Piłsudski kjempet derimot med sine «legioner» på sentralmaktenes side mot Russland. I løpet av 1915 erobret sentralmaktene den russiske delen av Polen. Visse former for lokalt selvstyre ble innført. Samtidig tappet Tyskland landet for økonomiske ressurser og prøvde å mobilisere arbeidskraft og soldater for krigføringen. Selv om sentralmaktene i 1916 lovte å opprette et polsk kongerike etter krigen, brøt Piłsudski med dem i 1917 og ble arrestert i juli samme år. Etter den russiske revolusjonen så han sentralmaktene som den største hindring for polsk uavhengighet.

En polsk nasjonalkomité i eksil ble ledet av Roman Dmowski og pianisten og komponisten Ignacy Paderewski, og en polsk legion ble organisert i Frankrike under general Józef Haller. Ententemaktene Storbritannia og Frankrike var lenge lunkne til polsk uavhengighet, men fra nyttår 1918 ble det gitt støtte til tanken, blant annet for å demme opp mot bolsjevikenes erklæringer om retten til selvbestemmelse for alle nasjoner, og USAs president Woodrow Wilson støttet fra januar 1918 polsk uavhengighet.

Da sentralmaktene kapitulerte i november 1918, ble Polen en uavhengig stat. Józef Piłsudski var provisorisk statssjef frem til 1922, mens Ignacy Jan Paderewski ble landets første statsminister og utenriksminister etter uavhengigheten. På vegne av Polen undertegnet Paderewski Versailles-traktaten og var i 1920–1922 landets ambassadør til Folkeforbundet. Landets grenser ble ikke fastlagt før i 1921. De fulgte delvis av Versaillesfreden i 1919 og folkeavstemninger i enkelte grensestrøk, men var også et resultat av flere kriger med nabolandene i årene 1918–1921. Som et resultat av Versaillesfreden fikk Polen adgang til Østersjøen, se artikkelen Polske korridor.

Den største grenseendringen var med Sovjet-Russland i 1920. Polske styrker rykket da enda lenger øst enn Polen–Litauens grenser hadde vært før den første delingen i 1772, men ble så trengt tilbake av den røde hær nesten til Warszawa. Bakgrunnen var at Vladimir Lenin i januar 1920 besluttet å angripe det han anså som «det borgerlige og kapitalistiske Polen». Polakkene under ledelse av Piłsudski kom imidlertid på offensiven, og slo i august 1920 den røde armé i slaget ved Wisła, i Polen kjent som «Miraklet ved Wisła». Etter freden i Riga i 1921 omfattet Polen nesten 400 000 kvadratkilometer med en befolkning på 26 millioner, hvorav cirka 1/3 hadde en ikke-polsk etnisk bakgrunn: ukrainere, belarusere, tyskere og jøder.

Piłsudski signerte 28. november 1918 en valglov som ga kvinner stemmerett. Første gang kvinner deltok i parlamentsvalg var i januar 1919. Som et resultat av dette valget ble kvinneandelen i parlamentet mindre enn to prosent. I 1921 ble det vedtatt en liberal grunnlov med tokammersystem. Piłsudski, som hadde vært «statssjef» fra 1918, var lite interessert i den svake presidentstillingen som grunnloven foreskrev, og trakk seg ut av aktiv politikk. I en vanskelig økonomisk situasjon med sterk inflasjon og arbeidsløshet, og etter hyppige regjeringskriser, valgte Piłsudski å ta makten ved et militærkupp i mai 1926. Han var deretter i realiteten landets diktator til sin død i 1935, selv om hans formelle status var forsvarsminister. En del parlamentariske former ble beholdt de første årene, men fra 1930 ble metodene mot opposisjonen hardere, selv om det ikke ble noen ensretting av åndslivet etter kommunistisk eller nazistisk mønster.

Etter Piłsudskis død ble Polen fram til krigsutbruddet i 1939 styrt av en «oberstjunta» med Edward Śmigły-Rydz og Józef Beck i spissen, den siste også som utenriksminister. Polens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden baserte seg lenge på en allianse med Frankrike og Romania (1921). Samtidig hadde Polen en grensetvist med Tsjekkoslovakia, som var en av Frankrikes allierte i «den lille entente». Polen hadde dessuten et anstrengt forhold både til Sovjetunionen og Tyskland. Dertil var forholdet til Litauen svært vanskelig. I 1922 annekterte Polen Litauens gamle hovedstad Vilnius (Wilno), som hadde en stor polsk og jødisk befolkning. Grensen mellom de to land forble stengt, og det ble ikke opprettet diplomatiske forbindelser før Polen tvang det gjennom ved et ultimatum i 1938.

I 1932 inngikk Polen en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen, og en lignende avtale med Tyskland i 1934. Den siste avtalen tillot likevel Polen å opprettholde alliansen med Frankrike; Piłsudski forsøkte å bevare en viss avstand til Adolf Hitler. Men da Tyskland gjennom Münchenavtalen fikk avstått Sudetlandet fra Tsjekkoslovakia høsten 1938, benyttet Polen seg av Tsjekkoslovakias svekkelse og annekterte den tsjekkoslovakiske delen av Teschen (tsjekkisk Těšín, polsk Cieszyn).

På tross av avtalen fra 1934 krevde Adolf Hitler i mars 1939 at Danzig (Gdańsk), som etter første verdenskrig var en «fri by» i tollunion med Polen, skulle innlemmes i Tyskland. Dessuten krevde han en «korridor» over polsk område mellom Øst-Preussen og resten av Tyskland. Polen avviste kravene, og fikk garantier fra Storbritannia og Frankrike. I april sa Tyskland opp ikke-angrepsavtalen med Polen. Da Sovjetunionen og Tyskland i august inngikk en ikke-angrepsavtale, ble de to i en hemmelig tilleggsprotokoll enige om å dele Polen mellom seg.

1. september 1939 rykket tyskerne over grensen til Polen, først ved Westerplatte utenfor Gdańsk, og tross kraftig og tapper motstand ble polakkene nedkjempet i løpet av september. Selv om Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. september, fikk Polen ingen militær støtte. Den 17. september rykket Sovjetunionen inn fra øst for å ta sin del. Den endelige delingslinjen ble trukket opp 28. september; den lå nær en grense som Storbritannia hadde foreslått mellom Polen og sovjetstaten etter første verdenskrig (Curzonlinjen).

Sovjetunionen lot Vilniusområdet tilfalle Litauen (som neste sommer ble innlemmet i Sovjetunionen), resten av sovjeterobringene ble innlemmet i de belarusiske og ukrainske sovjetrepublikkene. Tyskland innlemmet de nordlige og vestlige i det tyske riket, mens de sentrale og sørlige områdene ble et tysk generalguvernement. Kraftig tysk bombing ødela mye av Warszawa. Tusenvis av polske politikere og intellektuelle ble skutt; polsk kultur skulle utryddes. Polakker ble deportert og tyske kolonister tok deres plass. I Warszawa og andre storbyer samlet tyskerne jøder fra hele Polen i ghettoer, før de fra desember 1941 ble sendt til utryddelsesleirer. Se artikkelen Oppstanden i Warszawa-ghettoen i 1943.

Nesten alle de rundt tre millioner polske jødene ble drept, mange av dem også som følge av de livstruende forholdene i ghettoer og arbeidsleirer. Sovjetunionen på sin side deporterte mellom én og to millioner mennesker østover under de usleste forhold. Dødstallene var svært høye. Tusenvis av polske offiserer som var internert ble henrettet under massakrene i Katyńskogen i april og mai 1940.

I november 1939 ble det opprettet en polsk eksilregjering i Frankrike, som ble overflyttet til London i juni 1940 og ledet av general Władysław Sikorski. Da han døde i en flyulykke i Gibraltar i juli 1943, overtok bondepartilederen Stanisław Mikołajczyk (til november 1944). Regjeringen organiserte polske styrker i utlandet. Samtidig oppstod det i Polen tidlig en sivil og militær motstandsbevegelse.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, ble det inngått en polsk-sovjetisk avtale, men på grunn av de sovjetiske grensekravene (Curzonlinjen) fortsatte forholdet å være kjølig. Funnet av massegravene i Katyńskogen førte i april 1943 til diplomatisk brudd. De vestalliertes samarbeid med Sovjetunionen gjorde at polakkene også hadde problemer med å bli hørt av sine gamle allierte, og under Teheran-konferansen i november 1943 godtok Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt kravet fra Josef Stalin om Curzonlinjen som polsk-sovjetisk grense. De polske hjemmestyrkenes oppstand i Warszawa i august 1944, da sovjethæren ikke kom polakkene til hjelp, forverret forholdet til Sovjetunionen ytterligere.

Etter ordre fra Moskva opprettet de sovjetiske styrkene i Polen Den polske nasjonale frigjøringskomité (PKWN) i byen Chełm, 64 kilometer sørøst for Lublin 22. juli 1944. Sovjetunionen anerkjente PKWN som Polens eneste lovlige regjering, mens de vestallierte fortsatt anerkjente den polske eksilregjeringen i London. 26. juli 1944 ble PKWN flyttet til Lublin, derav Lublin-regjeringen. 17. januar 1945 rykket sovjetiske styrker inn i Warszawa, og PKWN ble omdannet til en polsk provisorisk regjering med sete i hovedstaden. Denne regjeringen ble i juni 1945 anerkjent av vestmaktene mot at den ble utvidet med noen representanter fra eksilregjeringen, blant andre Stanisław Mikołajczyk. Representantene fra eksilregjeringen fikk imidlertid liten innflytelse i regjeringen i Warszawa. En annen vestlig betingelse for anerkjennelse var at det skulle avholdes frie valg. Men da regjeringen fryktet utfallet, ble de stadig utsatt.

Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 overtok Polen med alliert samtykke (Potsdamkonferansen i august 1945) de østtyske områdene øst for en linje langs elvene Oder og Neisse, med unntak av den nordlige delen av Øst-Preussen som ble sovjetisk. Ordningen skulle bare gjelde til en fredsavtale ble inngått, men ble likevel Polens permanente vestgrense i etterkrigstiden. Med Oder–Neisse-linjen overtok Polen cirka 102 000 kvadratkilometer tidligere tysk territorium, og med Curzonlinjen tapte landet cirka 179 000 kvadratkilometer til Sovjetunionen. Slik ble Polen «forskjøvet» vestover på kartet. Flere millioner tyskere ble forvist til Tyskland fra de gamle østtyske områdene. Deres plass ble i stor grad tatt av polakker fra de avståtte østområdene.

Den kommunistdominerte og sovjetstøttede regjeringen satte i gang omfattende sosialiseringstiltak fra 1946. Den politiske opposisjonen ble forfulgt med arrestasjoner og andre midler.

Da valgene omsider ble holdt i januar 1947, fikk regjeringens «demokratiske blokk» offisielt 80 prosent av stemmene. Mikołajczyks bondeparti, som utgjorde den kraftigste opposisjonen, fikk 10 prosent – men ville trolig vunnet om det hadde blitt avholdt frie valg. USA og Storbritannia protesterte og mente at Potsdamavtalen om frie valg var brutt, men Sovjetunionen avviste protestene. I oktober 1947 flyktet Mikołajczyk til London. Det var også væpnede motstandsgrupper med bakgrunn i krigstidens hjemmestyrker som motsatte seg overgangen til kommunistdiktatur, men de ble nedkjempet. I desember 1948 ble det relativt kommunistvennlige sosialistpartiet, som det siste lovlige alternativ til kommunistene, etter utrenskninger av «høyreorienterte» tvangssammensluttet med kommunistpartiet til et «forent arbeiderparti» (PZPR).

Władysław Gomułka var kommunistpartiets generalsekretær, men mistet sin stilling etter sovjetisk inngripen i 1948. Han hadde blant annet ønsket en mer polsk vei til sosialismen. I juli 1952 ble en ny «folkedemokratisk» grunnlov vedtatt etter sovjetisk mønster. En dyptgående konflikt med den romersk-katolske kirke endte med at kirkens primas, kardinal Stefan Wyszyński, ble internert i 1953.

Etter at Nikita Khrusjtsjov i 1956 overtok makten i Sovjetunionen og tok et oppgjør med Stalin, ble det stigende uro i Polen. Det ble gitt amnesti for tusenvis av politiske fanger. I juni brøt det ut streiker og store demonstrasjoner i Poznań. Arbeiderne stilte både økonomiske og politiske krav. Mer enn 70 mennesker ble drept av sikkerhetsstyrkene. Władysław Gomułka ble nå utpekt til partileder (førstesekretær), et valg som Khrusjtsjov godtok etter først å ha protestert. Gomułka lovet å innstille tvangskollektiviseringen av jordbruket og å lette sensuren. Kardinal Wyszyński ble løslatt.

Gomułka satt med makten i 1956–1970. Hans styre ble etter hvert mer autoritært, og de økonomiske problemene tårnet seg opp. I 1968 demonstrerte studenter og intellektuelle i Warszawa, men myndighetene fikk raskt kontroll. I desember 1970 ble matprisene økt for å rette opp skjevheter i økonomien. Det utløste store arbeiderdemonstrasjoner ved skipsverftet i Gdańsk, men også i andre byer, særlig i Nord-Polen. Rundt 100 mennesker ble drept og mer enn 1000 såret da sikkerhetsstyrkene grep inn. Selv om Gomułka fikk en utenrikspolitisk seier ved at Vest-Tyskland under forbundskansler Willy Brandt i 1970 anerkjente Oder–Neisse-linjen som polsk-tysk grense (Øst-Tyskland hadde anerkjent den i 1950), førte arbeideruroen til at Gomułka måtte gå av.

Gomułka ble etterfulgt av Edward Gierek, som til å begynne med satset på høyere levestandard ved økt produksjon av forbruksvarer. Han stilte seg også mer positiv til den katolske kirken. Til å begynne med steg reallønningene. Men satsingen på eksportindustri gav små resultater, også på grunn av konjunkturnedgang i Vesten, og den økonomiske situasjonen ble igjen vanskelig. I juni 1976 ble matprisene satt kraftig opp igjen, noe som denne gang førte til store arbeiderdemonstrasjoner og uro over hele Polen. For å unngå en allmenn folkeoppstand ble prisforhøyelsene trukket tilbake allerede neste dag. Færre ble drept enn i 1970, men mange ble arrestert.

Mens arbeiderne hadde unnlatt å engasjere seg i studentenes kamp i 1968, og de intellektuelle unnlot å støtte arbeiderne i 1970, vokste det fra høsten 1976 frem forbindelser mellom disse miljøene gjennom KOR (Komiteen for arbeiderforsvar). Illegale utgivelser av politisk litteratur blomstret, og mange arbeidermiljøer ble bevisstgjorte, slik at den neste bølgen av arbeideruro fikk et helt annet forløp enn tidligere. Et annet forhold som fikk betydning, var valget av den polske kardinal Karol Wojtyła til pave i 1978 (Johannes Paul 2.) og hans besøk i Polens som pave i juni 1979, en triumfferd som viste kirkens autoritet og dermed satte partiets ytre maktautoritet i relieff.

Den fortsatt vanskelige økonomiske situasjonen og det økende tillitsgapet mellom befolkningen og partiet, skapte en ny stor streikebølge sommeren 1980. Det konkrete utgangspunkt var en prisforhøyelse på kjøtt fra 1. juli, som ble fulgt av en rekke mindre, lokale streiker. I august startet en ny streik ved landets største skipsverft, Leninverftet i Gdańsk. Lech Wałęsa, som i 1976 hadde blitt oppsagt som skipselektriker ved dette verftet, tok seg 14. august 1980 inn på verftet, hvor han ble valgt til leder for arbeiderne i streik. Tilsvarende skjedde i andre store industribyer. Det ble opprettet en felles streikekomité for hele Polen med Wałęsa i spissen, og det kom i gang forhandlinger med myndighetene. Etter at statsminister Edward Babiuch (1927–2021) var skiftet ut med Józef Pińkowski (1929–2000), og de fleste av arbeidernes krav var innfridd, ble streikene avblåst 31. august 1980.

En 21-punktsavtale mellom streikekomiteen og myndighetene brøt med flere av de vanlige prinsippene for kommuniststyret i Øst-Europa. Det ble tillatt med frie og selvstyrte fagforeninger (som riktignok måtte godta «partiets ledende rolle» i samfunnet), de skulle ha streikerett, og ytrings- og trykkefriheten skulle bli reell. Noen av punktene gikk på økonomiske og sosiale forhold. Streikekomiteene dannet så i september den uavhengige fagorganisasjonen Solidaritet (Solidarność) med Lech Wałęsa som den første lederen. I samme måned ble Edward Gierek, som hadde blitt syk, skiftet ut som partileder med Stanisław Kania (1927–2020).

I oktober 1980 godkjente regjeringen formelt Solidaritet, som raskt fikk ti millioner medlemmer. En tilsvarende bondeorganisasjon med cirka tre millioner medlemmer, «Bonde-Solidaritet», ble godkjent i mai 1981. Den økonomiske situasjonen ble stadig vanskeligere, og det var mye kritikk i sovjetisk og østeuropeisk presse av Solidaritets frie stilling. Kritikken ble akkompagnert av militærøvelser langs Polens grenser, og mange fryktet sovjetisk intervensjon. I februar 1981 overtok forsvarsministeren, general Wojciech Jaruzelski, som statsminister, og i oktober erstattet Jaruzelski også partilederen Kania. I Solidaritet var mer radikale krefter på fremmarsj, og det var så vidt Wałęsa ble gjenvalgt på kongressen i september. Utover høsten fortsatte spenningen mellom myndighetene og Solidaritet å stige.

Den 13. desember 1981 erklærte Jaruzelski unntakstilstand («krigstilstand») og innførte militær administrasjon av landet. Solidaritetsledelsen og tusener andre ble arrestert. Sensur og reiserestriksjoner ble innført, streikeretten ble opphevet. En mengde mennesker måtte avgi lojalitetserklæringer for å beholde jobben. I 1982 ble det gjennomført flere streiker og demonstrasjoner som protest, men de ble slått ned før de fikk stort omfang. I oktober 1982 erklærte myndighetene at Solidaritet var oppløst (forbudt). Restriksjonene ble gradvis lettere utover høsten, og flere Solidaritets-ledere, blant andre Wałęsa, ble sluppet fri i november. Offisielt ble unntakstilstanden opphevet i juli 1983, men det ble samtidig innført en rekke spesiallover som gav myndighetene god kontroll.

Den katolske kirke hadde stilt seg på Solidaritets side, men prøvde samtidig å unngå utspill som kunne føre til ny undertrykkelse. Et nytt besøk av pave Johannes Paul 2. sommeren 1983 kunne tolkes som et forsiktig ønske om tilnærming fra myndighetenes side. Den politiske spenningen vedvarte likevel. Tildelingen av Nobels fredspris til Lech Wałęsa høsten 1983 understreket støtten til opposisjonen i internasjonal opinion. Militærregimet prøvde forgjeves å få orden på økonomien, men produktiviteten sank og utenlandsgjelden steg. De vestlige økonomiske sanksjonene ble gradvis opphevet frem til 1987, og i 1986 ble det gitt amnesti til de politiske fangene som ennå ikke var løslatt. Jaruzelski ble i 1985 leder av statsrådet, og overlot statsministervervet til Zbigniew Messner (1929–2014). Han ble i 1988 erstattet av Mieczysław Rakowski.

Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk i Sovjetunionen fra 1985 gjorde det lettere for de polske kommunistene å forsøke økonomiske reformer som kunne få landet ut av krisen. Flere planer ble lagt frem, men mangelen på tillit mellom regimet og folket gjorde det vanskelig å få utrettet noe. Prisforhøyelser uten lønnskompensasjon vinteren 1988 førte til en ny streikebølge fra våren og utover sommeren. Den toppet seg i august med utgangspunkt blant gruvearbeiderne i sør. Men også Leninverftet i Gdańsk ble okkupert av arbeiderne. Lech Wałęsa var igjen med. Kravene var både økonomiske og politiske, blant annet at Solidaritet måtte bli lovlig igjen. Myndighetene brukte harde midler for å få slutt på uroen, men demonstrerte samtidig at de ikke var i stand til å styre Polen. Da Wałęsa og Solidaritet krevde forhandlinger med regjeringen, gikk den med på det etter å ha nølt lenge. Legalisering av Solidaritet skulle være ett av temaene. Streikene ble så avblåst.

Dette banet veien for at Lech Wałęsa dannet valgalliansen Solidaritet og en avtale med regjeringen om de første delvis frie valg i Polen, som ble avholdt 4. juni 1989. Valget var første fase i landets demokratiseringsprosess, som førte fram til et fritt og uavhengig Polen med deltakelse i de euro-atlantiske samarbeidsorganisasjoner, herunder NATO. Se artikkelen Polens historie etter 1989.

• Kronologisk oversikt over Polens historie
• Polens forhistorie
• Polen-Litauen
• Delinger av Polen
• Oppstanden i Warszawa-ghettoen i 1943
• Oppstanden i Warszawa i 1944
• Polens historie etter 1989
• Politiske ledere i Polen
• Valg i Polen
• Polen

• Davies, Norman (1986): Heart of Europe: A Short History of Poland (511 sider). Oxford University Press, Oxford, ISBN 0-19-285152-7.
• Lukowski, Jerzy og Zawadzki, Hubert (2001): A Concise History of Poland. Cambridge University Press, Cambridge og New York, ISBN 0-521-55109-9.