Samaria

Samaria var hovedstad i Nordriket, Israel, (også kalt Efraim) som oppsto da det såkalte "Forenede kongeriket" ble delt etter kong Salomos død cirka 928 fvt. Byen ble grunnlagt av kong Omri (regjerte cirka 884–873 fvt.), som ifølge 1. Kongebok 16,24 kjøpte området av en mann ved navn Shemer. Også i assyriske innskrifter knyttes området til "Omris hus". Gjennom rundt 150 år var Samaria en rik og mektig by. De israelittiske kongene i Samaria pleide diplomatisk kontakt med alle nabolandene og drev utstrakt handel med omverdenen. Det er funnet en rekke ostraka (potteskår) som omtaler leveringer av olje og vin til Samaria. I sin glanstid var Nordriket blant de tettest befolkete statene i området.

Det israelittiske kongedømmet lå i et område der det tidligere hadde eksistert mektige kanaaneiske bystater og som på denne tiden fremdeles også hadde en større kanaaneisk befolkning. Kulturen var derfor preget av kontakten med både kanaaneere og med nabolandene. Flere kjente oldtidsbyer ble enten bygget, eller gjenoppbygget under Omris etterfølgere på tronen (1. Kongebok 22,39). Arkeologer har funnet rester etter store byggeprosjekter i både Dan, Hasor og Megiddo.

Bibeltekstenes forfattere og senere redaktører, som var representanter for den offisielle Jahve-kulten, anklager kongene i Nordriket for å praktisere fremmede skikker, som å dyrke både Baal og Ashera (1. Kongebok 16,29–34 og 18, 17–20). Arkeologiske funn tyder imidlertid på at disse skikkene lenge var en del av folkereligionen i Det gamle Israel. Omris sønn og etterfølger, Akab (regjerte cirka 873–852 fvt.), giftet seg med Jesabel, datter av den fønikiske kongen Ethbaal. Jesabel skal ha vært en mektig og selvstendig kvinne og får svært dårlig ettermæle i bibeltekstene.

Kongene av Samaria underholdt også en større armé og kontrollerte store landområder. Mesha-stelen forteller at også Moab, øst for elven Jordan, lenge var under israelittisk overherredømme. Israelittene inngikk også i forskjellige militære allianser med de andre landene i området, som det arameiske kongeriket i Damaskus, Juda rike i sør og med Egypt. Allerede under den assyriske kongen Salmanassar 3 (regjerte cirka 859–824 fvt.) ønsket Assyria å underlegge seg eller få tributt fra landene mot vest, og ble en trussel for både Samaria, det arameiske Damaskus og bystatene langs kysten. Damaskus var lenge Assyrias hovedfiende i dette området, men hundre år senere skulle Assyria også forårsake Samarias undergang.

Da kong Jeroboam 2 døde i 747 fvt., fulgte en periode med alvorlige tronstridigheter, samtidig med at den assyriske kongen Tiglat Pileser 3 var på vei vestover. Flere israelittiske byer ble erobret og ødelagt, blant disse Hasor. En assyrisk guvernør ble plassert i den gamle byen Megiddo. Den første deportasjonen av israelitter til Assyria fulgte. Ifølge Tiglat Pilesers annaler dreide det seg om 13 520 mennesker. Fremmede folk ble bosatt i deres sted. Nordrikets siste konge, Hosea (regjerte cirka 732–723 fvt.), var å regne som en vasallkonge og måtte betale tributt til Assyria (2. Kongebok 17,1–6). Hosea skal imidlertid ha søkt støtte i Egypt og unnlatt å betale den årlige tributten, noe som førte til at Tiglat Pilesers etterfølger, Salmanassar 5 (regjerte 726–722 fvt.), marsjerte mot Samaria og beleiret byen.

Etter en beleiring som varte i tre år, ble byen Samaria erobret av assyrerne i 722 fvt. Det er noe uklart om selve erobringen ble utført allerede under Salmanassar 5, eller om det var hans etterfølger Sargon 2 som til slutt inntok byen. Vi vet ikke så mye om byen under assyrerne. Arkeologene har ikke funnet tegn på at det fant sted store ødeleggelser eller at kongepalasset ble totalt ødelagt på denne tiden. Byen Samaria ble brukt som assyrisk provinshovedstad og mye tyder på at kong Omris palass kan hva vært brukt som hovedkvarter for assyrerne.

Igjen ble en stor del av befolkningen i Nordriket ført til Assyria og bosatt i forskjellige områder innenfor det store assyriske riket. Assyriske kilder oppgir at det kan ha dreid seg om 27 280 mennesker. De bortførte ble spredt og ble borte som eget folk. (De bortførte blir gjerne omtalt som "De ti tapte stammer", og det finnes en mengde legender om hvor de ble av.)

Nye folkeslag ble flyttet inn i det tidligere Nordriket, og sammen med de gjenværende israelittene og kanaaneerne ble det dannet en ny befolkning, samaritanerne.

Byen fikk først økt betydning under perserne flere hundre år senere. Bibeltekstene forteller om motsetninger mellom de hjemvendte jødene og guvernøren i Samaria, Sanbalat. Samaritanerne ønsket blant annet å få være med å gjenreise tempelet i Jerusalem, men ble ikke godtatt som fullverdige medlemmer av det gjenopprettete jødiske samfunnet i Juda (Nehemja 6).

Befolkningen i Samaria praktiserte sin egen form for jødedom og var mer åpne for fremmed innflytelse enn befolkningen i sør. I forbindelse med Aleksander den stores erobringer i Midtøsten i 332 fvt. ble Samaria en hellenistisk by, og fikk et stort antall makedonske bosettere. Byen ble ødelagt under den jødiske kongen Johanan Hyrkanus (regjerte 134–104 fvt.) i 108 fvt., og i 63 fvt. annektert av romerne og inkorporert i den romerske provinsen Syria. Under Herodes den store ble byen omdøpt til Sebaste.

Byen var senere et betydningsfullt bispesete i bysantinsk tid. På fjellet Garizim ikke langt sørøst for Samaria (ved Sikem) hadde samaritanerne sin viktigste helligdom. En liten gruppe samaritanere er fremdeles bosatt i området.