Weserübung (Tysklands angrep på Norge i 1940)

Sensommeren og høsten 1939 ble en avgjørende periode for Europa. 23. august inngikk Tyskland og Sovjetunionen Molotov–Ribbentrop-pakten, en ikke-angrepsavtale som skulle gi et utvidet handelssamarbeid. 1. september ble Polen angrepet av Tyskland, og 17. september fulgte Sovjetunionen opp med et angrep fra øst. Storbritannia og Frankrike, som tidligere hadde inngått en forsvarsallianse med Polen, erklærte Tyskland krig og sto nå alene mot Adolf Hitlers sterke hær. Alliansen Storbritannia-Frankrike-Polen ble kalt de allierte.

Da Sovjetunionens statsleder Josef Stalin angrep Finland 30. november 1939 (se vinterkrigen), ble situasjonen forverret. Hele verden protesterte, med unntak av Tyskland. Storbritannia og Frankrike lovet å sende tropper og utstyr til finnene, men problemet var at Østersjøen var tilfrosset, slik at unnsetningstropper måtte komme via Norge og Sverige. Planen var at tropper skulle landsettes i Narvik og derfra fraktes med Narvik–Kiruna-banen, for så å rykke fram til Luleå og videre inn i Finland. Planleggingen gikk sakte, og det var stor uenighet blant de allierte om hvordan man skulle utføre operasjonen. Den ville dessuten bringe dem i direkte krig med russerne, noe som ga dem betenkeligheter.

Planen uroet tyskerne, som fikk mye av sin jernmalm fra de svenske gruvene. I sommerhalvåret gikk transporten via Østersjøen, men på grunn av den nevnte tilfrysingen om vinteren måtte transporten gå via malmhavnen i Narvik og langs norskekysten til Tyskland. Den tyske rustningsindustrien var helt avhengig av malmen, og Adolf Hitler ville ikke sitte og se på at de allierte blokkerte trafikken. Han hadde i utgangspunktet ingen planer om å okkupere noen av landene i Skandinavia, men ønsket å bevare landenes nøytralitet så lenge transporten gikk som den skulle.

Den tyske marinen – med storadmiral Erich Raeder, sjef for Die Kriegsmarine – ønsket også å skaffe seg flåtebaser i Norge. Grunnen var at Tyskland under første verdenskrig hadde opplevd å bli sperret inne av den britiske marinen. De trengte havner til sine krigsskip, slik at de kunne operere fritt i Nordsjøen og Atlanterhavet. Raeder fikk uventet støtte fra nordmannen Vidkun Quisling, som så Sovjetunionen som den største trusselen mot Skandinavia og Europa. Som leder av Nasjonal Samling ønsket Quisling å få Hitler med på en væpnet overtakelse av Norge, slik at han kunne hindre en russisk invasjon av landet. Han mente også at den norske regjeringen var for vennlig innstilt til vestlige stater, og at den antakelig ikke ville motsette seg en alliert invasjon.

Nå passet det dårlig for Hitler å ha et for nært forhold til Quisling, da han var mer opptatt av å være på godfot med Stalin etter inngåelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten. 10. desember 1939 kom Quisling til Berlin. Det var Albert Hagelin, en norsk forretningsmann med gode kontakter i Tyskland, som sørget for et møte med Alfred Rosenberg, lederen for det utenrikspolitiske kontoret i nazipartiet NSDAP. Rosenberg hadde god kontakt med admiral Raeder og fikk i stand et møte mellom disse to. Raeder så Quisling som en mulighet til å skaffe til veie de etterlengtede basene i Norge, og lovet å snakke for Quisling når han møtte Hitler neste dag. 18. desember 1939 traff Hitler og Quisling hverandre for første gang. Hitler må ha fått et visst positivt inntrykk av ham, for Quisling ble lovet økonomisk støtte til NS’ videre arbeid i Norge, dog ikke til noen væpnet aksjon.

Det var ikke bare tyskerne som hadde planer for Norge. Også britene og franskmennene gjorde seg klare. Siden det ble vanskelig for de allierte å forsvare en landgang i Narvik for å få stoppet malmtransporten til Tyskland da Finland inngikk fred med Sovjetunionen, måtte de tenke nytt. Planen de lanserte, Operasjon Wilfred, var å minelegge deler av sjøleden fra Narvik og sørover langs norskekysten, slik at malmskipene måtte ut i åpent farvann. Ute i åpen sjø ville det bli en enkel sak for den britiske marinen å stanse skipene. De britiske skipene skulle legge ut miner ved Vestfjorden, i Hustadvika og utenfor Stad.

De allierte regnet samtidig med at Hitler neppe ville sitte rolig og se på at de sperret av malmforsyningene til rustningsindustrien. For å komme en eventuell tysk reaksjon i forkjøpet skulle Operasjon Wilfred bli fulgt av Operasjon R4, som gikk ut på å landsette engelske styrker i Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger, regelrett okkupere disse byene og samtidig beskytte malmtrafikken. Etter mye fram og tilbake mellom England og Frankrike bestemte det britiske krigskabinettet 5. april at Operasjon Wilfred skulle bli iverksatt 8. april. Det brygget altså opp til en riktig batalje om Norge.

At de to operasjonene sammenfalt, var en ren og skjær tilfeldighet. Partene var usikre på hverandre, begge hadde mye å vinne og mye å tape. Tyskerne ville beholde sin malmforsyning, mens britene ville hindre det samme. Problemet var at det dreide seg om Norge – et nøytralt land som hadde lange tradisjoner med å drive handel med både Tyskland og Storbritannia og derfor ønsket å ha et godt forhold til begge.

8. april 1940 var de tyske flåtestyrkene på vei mot Norge. Fordelt over de fem angrepsgruppene stevnet de mot sine mål. I Nordsjøen kom det til en trefning mellom den britiske jageren «Glowworm» og den tyske krysseren «Admiral Hipper». «Glowworm» gikk tapende ut av kampen, men fikk meldt fra til de andre britiske skipene om at de var i kamp med tyske styrker. Britene forsto at store tyske flåtestyrker var på vei ut i Nordsjøen. Foreløpig hadde de ikke klart for seg om det handlet om en utbrytning til Atlanterhavet eller en invasjon av Norge.

Britene samlet sine flåtestyrker og forberedte seg på et stort sjøslag. Samtidig ble den tyske lastebåten «Rio de Janeiro» senket av den polske ubåten «Orel» utenfor Sørlandskysten. De overlevende tyskerne kunne fortelle at de skulle til Bergen. Dette ble rapportert til forsvarsledelsen og regjeringen uten at det ble noe klarere for dem at en invasjon var i anmarsj. Britene fikk den samme meldingen og forsto at det handlet om en invasjon av Norge.

Etter at det tyske sendebudet var sendt på dør og det ble bestemt å evakuere kongefamilien, regjeringen og deler av Stortinget til Hamar, gikk det slag i slag. Alle skulle møte på Østbanen klokken 07.00 for å ta toget nordover. Den norske gullbeholdningen ble tatt ut av Norges Bank og skulle bli fraktet nordover med lastebiler (se gulltransporten).

Da alle var samlet på jernbanestasjonen, kom det to journalister fra Norsk Telegrambyrå som ville snakke med stortingspresident Carl Hambro. Han hadde allerede reist, så de kastet seg i stedet over utenriksminister Halvdan Koht, som fikk forklart for journalistene hvordan det tyske sendebudet hadde lagt fram okkupantenes krav, og hvordan disse var blitt avslått. Han fikk også lagt til at det var gått ut allmenn mobilisering, noe som ikke egentlig stemte. Intervjuet ble sendt i radioen mindre enn en halv time etter det var gjort. På den måten fikk det norske folket vite hvordan kongen og regjeringen stilte seg til tyskerne, og at de ikke aksepterte noen vennligsinnet okkupasjon. Nå begynte norske menn å strømme til mobiliseringsstedene i stedet for å sitte hjemme og vente på brev i postkassen.

Klokken 09.00 om morgenen sto de tyske troppene i Oslo. Det var riktignok foreløpig bare 1000 mann, men det var nok til å holde den norske hæren unna. I de tidlige morgentimene denne skjebnesvangre tirsdagen var hærledelsen preget av uklare ordrer, eller mangel på ordrer i det hele tatt. Riktignok hadde Garden et godt utrustet kompani i Oslo, og da de rykket ut mot Fornebu for å stanse tyskerne, kjørte de alle mulige småveier for å komme overraskende på fienden. Gardesoldatene ble imidlertid selv overrasket da de oppdaget at tyskerne hadde tatt hovedveien inn til byen. Hadde koordineringen av Garden vært bedre i de første timene denne dagen, ville situasjonen antakelig vært en annen. Tyskerne hadde foreløpig få soldater i området rundt Oslo, og nordmennene var ganske mange og godt utrustet. I stedet for å gå til motangrep trakk de seg ut av byen og dannet en forsvarslinje i Nittedal, nord for Oslo.

Klokken 13.00 ble regjeringen og deler av Stortinget samlet på Hamar. Stemningen var oppkavet og urolig. Midt under møtet tikket det inn et telegram fra Oslo. Det var fra sendebudet dr. Curt Bräuer, som igjen forsøkte å få forsamlingen på Hamar til å overgi seg og akseptere de tyske betingelsene. Det satt naturlig nok ekstra fart på diskusjonene. Én ting var de i hvert fall enige om, og det var at kongen og regjeringen ikke ville gå med på noe som helst så lenge Vidkun Quisling satt som ulovlig regjeringssjef i Norge. Dette ble meddelt dr. Bräuer.

Samtidig hadde den tyske flyattacheen Eberhard Spiller samlet rundt 100 fallskjermsoldater fra Fornebu og stuet dem inn i lastebiler. Hans dristige plan gikk ut på så raskt som mulig å komme seg til Hamar og kidnappe kongen og regjeringen. Ved Jessheim måtte de stoppe og fylle drivstoff. Her ble Spiller og hans menn observert av telegrafbestyrer Peder Bjerrefjord. Han ringte umiddelbart til hærstaben på Eidsvoll og forklarte situasjonen. Eidsvoll tok raskt kontakt med Hamar, der møtet ble avsluttet, og ferden gikk videre med tog til Elverum. Her ble den såkalte Elverumsfullmakten undertegnet om kvelden 9. april.

Det viste seg at Spillers plan ikke skulle bli så enkel å gjennomføre som han hadde tenkt. Ved Midtskogen, halvveis mellom Hamar og Nybergsund, hadde noen soldater fra det lokale skyttervesenet og en del frivillige, totalt 93 mann, forskanset seg. Det kom til en heftig skuddveksling klokken 02.00 om natten til 10. april. Tyskerne mistet tre mann, deriblant flyattaché Spiller. Tyskerne ga opp og trakk seg tilbake mot Oslo.

Stemningen steg på Elverum da de hørte at en gjeng sivilister og noen soldater hadde stoppet Hitlers eliteavdeling og slik reddet kongen og regjeringen fra å bli tatt til fange. Kongefamilien og regjeringen reiste videre til Nybergsund ved svenskegrensen. På vei tilbake fra Midtskogen møtte tyskerne flere norske enheter som de overrumplet og tok til fange eller avvæpnet. Dette skulle vise seg å få alvorlige følger. Det oppsto rykter om at store tyske avdelinger opererte i områdene nord for Nittedalstillingene, noe som naturlig nok bekymret sjefen for 2. divisjon, Jacob Hvinden-Haug, som holdt disse stillingene. Han ga derfor ordre til sine kompanisjefer om at de skulle oppgi stillingene og trekke seg tilbake. Dermed kunne tyskerne nå lettere komme seg ut av Oslo og spre styrkene sine utover i Sør-Norge. I tillegg oppga Oscarsborg kampen etter heftige bombeangrep. Det gjorde at sjøtransporten inn til Oslo ble trygg for tyskerne. På toppen av det hele overga også Værnes flystasjon seg, og dermed fikk tyskerne mulighet til å forsterke troppene i Trøndelag.

Foreløpig så situasjonen fastlåst ut for tyskerne, og den nå desperate dr. Bräuer ba om å få møte kong Haakon 7. Han reiste til Elverum for å møte majesteten personlig. Han la fram sin sak for kongen og forklarte at tyskerne hadde kommet for å beskytte Norges suverenitet mot de allierte, men det krevde at all motstand opphørte. I motsatt fall ville det komme til ytterligere blodsutgytelse. Den kvelden hadde Quisling sendt ut en proklamasjon til det norske folket, der han forklarte at NS med ham selv i spissen hadde tatt over makten i Norge, og at de skulle samarbeide med tyskerne. Kongen svarte at så lenge Quisling satt i regjeringskontorene, kom det ikke på tale (se Kongens nei). Tilbake i Nybergsund stilte regjeringen seg bak sin konge og støttet ham. Alt samarbeid med tyskerne ville bli avvist.

Den norske justisministeren Terje Wold reiste til Rena, der hærens hovedkvarter nå var blitt flyttet. Her møtte han general Kristian Kristiansen Laake, sjefen for det norske forsvaret, for å få en forklaring på hvorfor det ikke var igangsatt noen mobilisering. Laake hevdet at situasjonen var håpløs, og at det eneste fornuftige var å kapitulere. Han kritiserte også regjeringen fordi ingen hadde forsøkt å kontakte hærstaben. Wold parerte med å spørre Laake om hvorfor hærledelsen ikke hadde kontaktet regjeringen – i og med at avstanden dem imellom var bare 40 kilometer. Deretter kom mobiliseringsspørsmålet opp. Foreløpig hadde det ikke skjedd noe. Norge hadde vært i krig i et døgn, og ingen hadde hørt noe fra hærledelsen. Wold ble forklart at regjeringen tidlig på morgenen 9. april faktisk hadde gitt ordre om delvis mobilisering av fire brigader i Sør-Norge. Regjeringen trodde de hadde gitt ordre om en allmenn mobilisering, men på grunn av begrenset kunnskap om mobiliseringsterminologi hadde de gitt ordre om delvis mobilisering. Delvis mobilisering foregikk per brev i stedet for via radio eller telefon, som ble brukt ved allmenn mobilisering. Den første mobiliseringsdagen ville grunnet postgangen derfor være 11. april. Videre spurte Wold om hvilke ordrer Laake hadde sendt ut til sine styrker, hvorpå han forble svar skyldig.

Situasjonen var nå kritisk. Den norske regjeringen var nødt til å handle. Laake ble bedt om å gå av, noe han gjorde 11. april. Oberst Otto Ruge ble satt inn som kommanderende general. Kontakten mellom hærens overkommando og de forskjellige enhetene som hadde klart å samle seg, var svært vanskelig og nærmest ikke-eksisterende. Derfor visste ikke Ruge hvordan det sto til i Norge sør for Trondheim. På dette tidspunktet hadde sjefen for 2. divisjon gitt opp sin provisoriske forsvarslinje i Nittedal, noe som kom til å åpne døren for angrep nordover mot Gudbrandsdalen og Østerdalen. Ruge var klar på at de styrkene som nå sto overfor tyskerne, måtte drive oppholdende strid nordover i Østerdalen og Gudbrandsdalen til de allierte kom med unnsetningstropper. Han ville så samle styrkene i Trøndelag og ta tilbake Trondheim. Kampen skulle fortsette derfra. Det første Ruge gjorde, var å forsikre seg om at alle offiserer og befaler fortsatte å kjempe. Han flyttet overkommandoen til Lillehammer for å lede styrkene videre derfra.

11. april ba den utrettelige dr. Bräuer om et nytt møte med kongen. Denne gangen måtte han reise helt til Nybergsund for å få treffe ham. Kongen hadde ikke endret standpunkt, og dr. Bräuer måtte reise tilbake til Oslo med uforrettet sak. Kort tid etter drønnet tyske fly innover Nybergsund og bombet området. Målet var klart – de skulle ta kongen og regjeringen. Men de tyske flyene mislyktes. Kong Haakon og regjeringen hadde gjemt seg i skogen og unnslapp bombene. Også Elverum og Terningmoen ble bombet. Hardest gikk det utover Elverum, der over 40 sivile ble drept.

13. april hadde kongefamilien og regjeringsmedlemmene reist videre til Gudbrandsdalen via Drevsjø. De ble delt i tre grupper som via forskjellige veier skulle komme seg over til Gudbrandsdalen. Kongefamilien dro via Rendalen, Folldal og Hjerkinn, og ankom Otta nordfra.

Samtlige av målene tyskerne hadde satt seg, var oppfylt om ettermiddagen 9. april. Riktignok hadde ikke alt gått etter planen – «Blücher» og «Karlsruhe» var senket, «Köningsberg» var hardt skadd i Bergen, og mange av lasteskipene med både soldater og utstyr hadde gått tapt. I tillegg hadde Luftwaffe mistet mange fly. Likevel kunne tyskerne være fornøyde med den første dagen. Etter planen skulle de norske styrkene nå ha overgitt seg og lagt ned våpnene, men det var bare få steder det skjedde. Motstandsviljen skremte tyskere og skapte uro og til dels krise i Berlin. Nå gjaldt det å handle raskt. Skipstapene var så store at det ble besluttet at utstyr og tropper skulle bli sendt via Danmark til Norge.

Da general von Falkenhorst kom til Oslo om kvelden 10. april, satte han seg raskt inn i situasjonen. Det hastet med å bryte ut av de okkuperte byene og sikre så mye land som mulig. I tillegg måtte man hindre en norsk mobilisering. Von Falkenhorst ventet seg også at de allierte ville komme med forsterkninger. Den allierte trafikken langs norskekysten økte for hver time, og det samme gjaldt antall lastebåter som ble senket. Foreløpig hadde ikke tyskerne mange soldater i landet, og det var viktig å få sikret brohodene rundt byene.

Von Falkenhorst ga ordre om å bryte ut av Oslo og befeste større deler av landet. Spesielt viktig var det å opprette forbindelsene mellom styrkene på Østlandet, på Vestlandet og i Trondheim. Videre var det viktig at styrkene i Trondheim så fort som mulig fikk kontakt med Dietls tropper i Narvik. Falkenhorst hadde bare to divisjoner til rådighet. Den ene fikk i oppdrag å angripe vest – over mot Bergen og sikre områdene langs kysten nedover mot Arendal. Den andre skulle først rense opp i Østfold, for så å gå nordøstover for å treffe sammen med styrkene fra Trondheim. Deres framrykningsvei skulle gå nordover gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen. Kampen om Sør-Norge startet 12. april.

• Adolf Hitler
• andre verdenskrig
• de allierte
• kampene i Nord-Norge
• kampene i Sør-Norge
• Nikolaus von Falkenhorst
• Norge under andre verdenskrig
• Norges forsvar under andre verdenskrig
• slaget om Narvik